Årne sæ, herre.

Jeg våkna i morges, og angra øyeblikkelig. Det ble jeg så forskrekka over at det var så vidt jeg ikke blei sendt ut av senga i rein affekt. I stedet sendte jeg ei grytidlig sykemelding til en i praksisgruppa mi mens jeg tenkte; "hadde jeg vært en av sakene som skulle opp på AAP-møtet der jeg er i praksis, ville de kanskje trodd jeg gjorde meg til. Jeg tror snart jeg gjør meg til. Åh, herre gååår itj!"

Så fløt jeg rundt i mange timer, og så fikk jeg en telefon. Hun i den andre enden innledet samtalen med at hun så jeg hadde ringt, og at hun husket meg så godt fra et dramakurs hun hadde holdt mens jeg gikk på ungdomsskolen.
-- Du var en av de aller mest engasjerte og åpne på kurset, du hadde så mye overskudd og så mye fint å komme med. Jeg er spent på hva du gjør i dag!

Bare det. Å ligge der som en pytt og snakke med noen som uten å nøle husker en som en ressurs, som en som har vært energisk og likt å dele overskuddet sitt. Jeg samla meg selv opp i et stettglass, og svevde ut av senga og opp til bedre dekning i førsteetasjen for å høre mer.

Så hørte hun i telefonen på mens jeg forklarte grunnen til at jeg hadde ringt. En del ganger fullførte hun setningene mine, og noen andre ganger stilte hun spørsmål om ting det ikke hadde falt meg inn at var viktige i denne sammenhengen. Hun hadde mye å si meg, og ett av hovedbudskapene var at jeg hadde rett og Kommunen tok feil, akkurat slik man trenger å høre det når man nå en gang er så oppgitt, ugjennomtenkt og unyansert som jeg prøvde å skjule at jeg var. Hun sa at hun av prinsipp ikke kunne love noe, men at hun og teamet og senteret hennes skulle hjelpe til der de kunne for at det skulle bli fres over sakene. Til slutt fikk jeg til og med lov til å snakke om drama og teater, og framtidsfantasere om å være med på å holde morsomme og viktige kurs for flere elever som kommer til å ligne litt på meg.

Da vi la på, plirte sola inn gjennom vinduet og gjorde meg varm i kinna. Jeg gikk ned igjen, og fikk høre ei historie om folk som bruker overskuddet sitt på å lage gaver og glede helt fremmede hjerter på t-banen, og folk som henger fine ord opp på offentlige oppslagstavler, og folk som gjør dem jeg er glad i lykkelige når andre ikke helt har det som trengs.

-- Årne sæ, pleier folk å si her i området hvis noe ser litt teit ut. Da får de som oftest rett.  

Snorkespørsmål

Jeg
Sover.
Hele tiden.
Bortsett fra hele natta før min første dag i NAV-praksis, enda jeg er for trøtt til alt, til og med til å tenke og til å lese "Snabba cash". I stedet ligger jeg oppe og spinner på saker som har gått bra, og saker som har gått galt, og saker som kan gjøre begge deler i framtiden, som, mens vi er inne på det, nærmer seg gjennom en kubikk-kilometer sirup.

Jeg lurer på hvor energien min holder hus, og om det er lurest å begynne med å rote i skuffene etter nøkler til det huset, eller om jeg heller først skal se etter det på GoogleEarth. Jeg tegner et digert spørsmålstegn over rubrikken for Orden og Oppførsel. Midt i at jeg endelig har begynt å fylle opp inspirasjonsbegrene igjen, og midt oppi ønsket om å kunne hoppe ut soveromsvinduet, sprette ut på fortauet, suse til byen, lese kilovis av bøker om det beste jeg veit -- folk, møte tonnevis av det beste jeg veit -- folk, lære å danse, lære å strikke, lære yoga, gjøre verden -- jeg og hunden, så ender historia likevel i ei seng eller en sofa eller på en skulder eller et gulv eller et buss-sete, der jeg sover. Eller lurer.

Jeg grubler på hvor mye som er meg og min person, og hvor mye som er all energien jeg bruker på å stable på plass dagene mine mens jeg har et sansetap og noen svært levende nervetråder og noen spennende historier.

Og så kan man lure på hvorfor jeg ikke bare gjør noe for å forandre på det hele. Synger mer. Begynner i et teaterensemble. Overtaler noen til å coache meg i form. Tvinger hunden til å løpe en time med meg hver dag. Blir verdens verste jævligste vandrende blindeorakel. Blir verdens beste CouchSurfer-vert. Kjøper en leilighet. Leier den ut og blir EVS-reisende i ei bygd utenfor Barcelona. Begynner å sminke meg igjen. Pakker fløyelsmørket rundt øynene og nekter å ta det vekk igjen, evvah-evvah-evvah.
 Får gjort det jeg vil, liksom.

Alle reiser begynner vel med et opplagt sinn.
Nå synger små, runde fugler langt ute i morgengryet.
Bedre lykke
I morgen,
da vel!

"Vet du om de arrangerer sånne reiser?"

I dag skjedde noe råteit, og altfor vanlig.

Mange fra kullet mitt var på temakveld med Fellesorganisasjonen for vår profesjonsgren, og styret hadde leid inn en ekstern foreleser på temaet "Barn med foreldre i fengsel". Det var utrolig flott og interessant. Foreleseren var ei dame fra en organisasjon venninna mi, som studerer juss i en annen by, nettopp hadde fortalt meg om. Hun snakka østlandsdialekt og hørtes hyggelig ut.

Etter at forelesninga var over og pizzaen var uskadeliggjort, ble jeg stående sammen med en gjeng tillitsvalgte som skulle samme vei som meg. Den hyggelige østlandsdialekta var der også, sammen med en trillekoffert hun rugga på. Jeg fikk lyst til å si noe om hvor bra jeg syns det hadde vært, og å spørre om hun var en av dem som hadde møtt juss-venninna mi.
- Du? begynte jeg. - Jeg har ei god venninne som var på reise i regi av (Organisasjonen) sist uke...
- Å? Javel? sa østlandsdama litt perpleks. Da ante hjernestammen min ugler i mosen, og beordra meg til å ta en helomvending og tilføye; - Kan det stemme? Vet du om de arrangerer sånne reiser?
- Tja, jeg vet ikke så mye om den organisasjonen, sa dama. - Men det høres vel ikke så usannsynlig ut...

Jeg tok meg ganske fort inn, og lo det bort. Rørte sammen en smoothie om at jeg syns hun virka som om hun hadde så god peiling på grunn av noe hun nettopp hadde sagt, men som verken jeg eller hun kunne komme på hva var. Ville ikke at noen skulle skjønne at jeg hadde tatt feil av foreleseren vår og en gjesteobservatør som ønska å starte lokallag på en annen høgskole. Å vise at jeg ikke er en sånn Dare Devil-aktig dude som kjenner igjen alle stemmer, ble litt for kleint, bare.

Men hvorfor?

Hvorfor gjør instintkene mine sånn?

Hva ville vært så kjipt ved å si "ojsann, jeg bomma visst nå, for jeg trodde faktisk det var du som holdt det fine foredraget!"?

Hva er problemet med å forklare utfordringa med å kjenne igjen folk ved første møte, når stemmen er den eneste knaggen å henge dem på?

Hadde noen innrømt en sånn feilbedømning mens jeg hørte på, ville jeg iallfall godtatt det uten å blunke. Det ville sikkert de fleste andre også, og de som ikke ville det, hadde iallfall hatt godt av å få det illustrert. Det er No Stress Kattepess, for faen! Det ser iallfall mye mindre rart ut enn folk som stopper seg selv midt i ei setning, ser helt forvirra ut og sier; "tja, du verden - hvorfor spør jeg egentlig deg om det? Det lurer jeg også på. Brain freeze!" sånn som jeg (blant andre ting) lirte av meg.

Æsj.

 Jeg håper jeg kommer til å lese dette blogginnlegget minst fire ganger før neste gang jeg kommer opp i en sånn case. Håll tummarna nurå, grabbar.

Sangen din

Det finns så mange sanger som minner meg om deg, og de aller fleste er av Elton John.

Blue Eyes er den med den mest symbolske teksten. Den det bare er noen år siden jeg oppdaga, og som gjorde meg så glad fordi den var så fornøyd, samtidig som den var ærlig. Så deg og meg.
Den som minner deg mest om meg, er kanskje Goodbye Yellow Brick Road, for den hørte jeg sønder og sammen på anlegget i stua. Jeg var 12 år, hadde snekkerbukse og guttesveis (...) og plutselig oppdaga jeg 70tallspop. Jeg ble kompis med han enkle, hederlige og malplasserte kisen i sangen, og irriterte meg over at det ble sopranstemme hver gang jeg sang "this boy's too young to be singing the bluuuuuees". Jeg tror du ble glad for starten på min foreldregenerasjonsmusikk-karriere, selv om du sikkert innerst inne tenkte at jeg burde vært hakket mer begeistra for McMusic og Celine Dion.
Den låta som fikk oss til å føle oss mest 'normale' uten at vi egentlig tenkte over det, tror jeg var Sorry Seems To Be The Hardest Word. Blue-gutta covra den, og de likte lillebroren min. Det blei liksom litt hans sang også. Og hele familien satt sammen og så på Idol da det var Elton John-tema i 2003, og Bergen-Linn forklarte strategien om å appellere til flere aldersgrupper ved å synge den. Det var kult, syns vi.

Likevel. Den gangen det gjaldt, den gangen jeg sang mitt livs viktigste sang, bare for deg, så var det ikke Blue Eyes, eller Goodbye Yellow Brick Road, eller Sorry Seems To Be The Hardest Word. Èn av dem ville kanskje ha passet. Eller kanskje ingenting ville ha passet.

Nei, æsj. Det var nok bare den ene sangen som kunne være sangen din. Den fineste. Den som innrømmer at den er liten, men at den er den eneste og beste gaven du kunne få av meg. Det siste jeg fikk tid til å gi bort mens vi fortsatt var der sammen, og prøvde å ikke tenke på eller forstyrre andre i nærheten, som også hadde vært uheldige.  Som lå og hviska med Jesus og Gud og igrunn hadde mer enn nok med seg selv.
Det var bare den spinkle og lavmælte versjonen av sangen som du kunne få da, den som kanskje fortsatt minner deg om lykke og omtenksomhet og vakre instrumentdetaljer. Hvis du hadde alt dét friskt i minnet da, var du sikkert sur for den mega-forringede kvaliteten på denne framføringa. Det ville jeg vært. Iallfall var hendene på dyna i det meddelsomme hjørnet hele tida der jeg satt og holdt i dem. Holdt i dem, og i håpet om at du ikke syntes det var teit at jeg forma i ord, hvor supert livet er så lenge du finns på jord.

Nå har jeg bestemt meg for at hånda di sannsynligvis mente å forklare at du hørte sangen, helst i stereo og med fin klang og gjerne akkopagnert av ett eller anna symfoniorkester, som en liten demoversjon av det jeg håper du får høre så ofte du vil der du er nå.

Takk for dritkul musikksmak.

Goab & Perelin

Lyzt

I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de  gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.



Mørttt

Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.

Det ær jækla dæilig ass.

Luftige tanker og råtten komfort

Kanskje man rett og slett skulle bli innovatør i notatverktøybransjen. Da kunne man ha latt seg rive med, vært kreativ og henrykt hver dag, og skapt utrolige forandringer i folks liv. For ikke å snakke om at man hadde sluppet å undre på om man skal gidde å bestille uvurderlige hjelpemidler, fordi man ikke vet om man er smart nok til å lære seg dem selv, eller ikke syns man riktig kan forsvare at man fortjener dem. Skal man fortjene å la øynene lage minst mulig rot, egentlig, eller bør man bare sørge for å leve etter den regelen alltid? Det er jo en annen besnærende tanke ved å bli produktutvikler; de lever jo av synshemmingen sin. Skyver den foran seg og elsker og respekterer den som en hvilken som helst annen del av seg selv. I stedet for å klø seg i hodet over den og lure på hvor mange den vil irritere i dag. Synd jeg er ei kålrot på teknologi, igrunn.

Disse vidløftige betraktningene kommer mens jeg ligger i, eller snarere på, den steinharde skinnsofaen min. Jeg legger fornøyd i meg bursdags-sjokolade som står og blir delikat avkjølt i det uoppvarmede rommet. Det er mer der den kommer fra. Kroppen min bør så avgjort glede seg over at man bare har bursdag én gang i året, særlig når man har flyttet så langt vekk at godteri er den mest logiske (og mest kjærkomne) måten å bli vist kjærlighet på. Bursdager er brillefint.

Copperfield (jeg fant på et nytt alias til ham i går, men nå har jeg glemt det) ligger i senga si og snorker forurettet. Først måtte han ligge og vente til jeg hadde forsovet meg lenge nok, mens sollyset skjenket av sin forlokkende stråleglans gjennom gardinene. Etterpå ble han halt ut i stormen, og straks ørene hadde falt til ro inne på bussen bar det ut igjen. Så måtte han sørgmodig se på meg, min venninne og tacosalatene våre, før han til sammen tilbrakte 7 timer på lesesalen mens jeg sukket og skar tenner, skrev oppgave og puffet til ham med foten hver gang han begynte å snorke altfor lydelig. Da vi endelig gikk ut klokka 11 om kvelden og det så ut til å gå mot bedre tider, måtte den arme bikkja gjennom en helt ny og uutprøvd hjemvei som vi ble foklart av en bussjåfør, og selvfølgelig gikk vi feil. Ikke så veldig langt feil, men det er noe med ydmykelsen over å bli instruert til å tasse opp en 50 meters bakke som ender utenfor en innbydende trapp, som føreren din bestemmer at du skal snu deg bort fra og gå helt ned igjen. Copperfield trakk som en pil da han endelig fikk peke ut den riktige retningen selv, og felte noen gledestårer da han så Prix'en. Stakkars lille bikkje. Men for en stedssans!

Jeg har iherdig sittet oppe bare for å få litt tid jeg selv kan bestemme over, men nå har den blitt altfor lang, og jeg må la natta vinne. Det er bare sånn jeg får møte han kjekke, tjukke afroamerikaneren som alle jeg kjenner vet om, men som ingen har sett. Han som skal ta meg med på interrail og lære seg å danse swing med meg. Han jeg skal ha lange og bitre krangler med, om hvem som skal vaske dusjkabinettet og hvem som skal få gifte seg med Freddie Mercury når vi dør. Han jeg skal spise min siste porsjon sjokolademousse sammen med på den store hagefesten vi skal lage når vi er 88 eller 91 eller 103 år - der vi betaler alt. Han der som skal le av folk som rødmer av glede eller glir på isen eller går med fuxiarosa sokker og lilla tunika. Og han som, med sine svære og mocchafargede (legg merke til samfunnssatiren) hender skal programmere revolusjonerende, portabel software, og strekke på mine små, tettvokste og french fries-stive fingre så jeg endelig klarer å ta barrégrep på gitar, og kan bli ambulerende, internasjonal og interkulturell musikersosionom til slutt.

Sjokkmaske

I forbindelse med at man sitter og arbeider med en tekst om Røde Kors, kan man jo bli forledet til å tenke på ord man lærer mens man skal til å legge seg ned på gulvet med hånda full av sot.
Det gjør litt vondt i magen å skrive et så ekkelt ord, men det veier likevel litt opp at begrepet endelig har fått sitt første treff på Google.