lørdag 4. juni 2016

Torsdag i hammocken

I går spiste jeg salat, loff og jordbær i 1. juni-sola. Jeg var omgitt av tilfreds fugletrudling, vennlige insekter av den litt for vågale typen, og slike mennesker som uvilkårlig har det med å skape positive endringer i perspektivet til folk rundt seg. Salatmiddagen var midt i ei altfor sjelden, musikalsk øvingsøkt. Mens jeg spiste, hadde jeg dessuten utsikt rett mot familiens trampoline. Ikke rart jeg hadde lavt immunforsvar mot å bli inspirert der jeg satt. Da samtalen kom inn på skriving, og det falt noen oppmuntrende ord om at jeg kanskje ikke trengte å legge kreativitetsskriblinga så bastant på hylla som jeg har gjort, var det nok til å så et lite, insisterende frø. Et sånt som vokser gjennom alt, til og med labradorskit og den apatiske holdninga som gjerne oppstår når man har vært taus i over et år (både på bloggen og altfor ofte i andre sosiale kanaler også, for den saks skyld), og dessuten har et helt annet og usammenlignbart liv, slik at man er redd man skal lese det man skriver og ikke kjenne seg selv igjen, så man klapper sammen macen i skrekkslagen affekt og skynder seg inn og vasker tre klesvasker på rad, rydder i tesortimentet eller ett eller annet like puslete. Men nå får det ikke hjelpe, skrivelysten sveller som pops i en bikkjemage. Inneklimaet her har ikke godt av alt for mye sånt.

Så nå har jeg lagt meg på magen i den nyinnkjøpte verandahammocken. Jeg har gjort et grunt perledykk i skribleriarkivene. Utenfor skrivesamlinger og ett og annet blogginnlegg, har det vært milelange mailer til mennesker jeg bryr meg om, og som bryr seg om meg, som har utgjort størsteparten av skriblerier og minnekonservering oppgjennom livet mitt. Det siste året har det vært så mye farting og planlegging, inntrykk og måter å få det hele til å gå opp på, at jeg er klar over at jeg igrunn burde være imponert om noen av mottagerne av alle disse forhistoriske mailene, fortsatt husker hvem jeg er. Siden jeg har vært så dårlig på å holde kontakten med dem, har det hendt et par ganger at jeg har vært nødt til å skrive litt til meg selv, bare for å få det hele sortert. Og fordi jeg er så lite trent på det, har jeg en anelse om at det ble skrekkelige og avgrunnsdype tekster, som jeg heldigvis oppdaga at jeg hadde beskytta med passord som jeg sannsynligvis aldri vil komme på igjen. Så her har vi mange, mange måneder jeg kanskje aldri skal kunne se tilbake på via sprelske tekster eller melankolirislende dikt. Litt vemodig er det jo sjølsagt. Men slik det er nå, har jeg iallfall en (eller ofte også flere) som kan hjelpe meg med å holde styr på alle oppelvelsene som ikke er skrevet ned. Fint.

Ved det solvarme bordet i går, ble det snakket om at det slett ikke er hver tekst i en blogg som trenger å være litterært godt. Jeg er glad for at de sa dét, for nå kan heller dette få betraktes som et søvnig glipp med øynene fra skrivegleden. Her jeg ligger, støtta på sovende underarmer og med tilværelsen duvende rundt meg, syns jeg egentlig det er en hedersbetegnelse så god som noen.

Takk for sist! 

lørdag 14. mars 2015

Eksamen-soppløp.

Jeg drikker Krem-juice, går turer, sykler tandem (!!!), har timevise, nattlige telefonsamtaler, går på vannaerobic, lar meg kaste ut i spanske lovsangsoloer, tar spontant og overstrømmende imot besøk av lenge savnede venner, spiser pizza. 

I dag sitter jeg i pysjen klokka ti over tre, Facebooker og skråler til Freddie Mercury, mens jeg tar sesongens første memoreringsrunde over Innovasjon og tverrfaglig samarbeid i sosialt arbeid. Etterpå skal jeg gå på butikken og kjøpe eksamenspuggegodteri, og kanskje litt mel. Bikkja er på helgeferie og koser seg sannsynligvis glugg i hjæl. Det gjør på mange måter jeg også. 
Jeg tror jeg aldri i hele mitt syndige liv har vært så avbalansert før en eksamen. Tror jeg ligger ganske dårlig an. Eller kanskje knallgodt? Jeg aner ikke.

Det eneste jeg vet, er at jeg herved slår et slag for prestasjoner som ikke koster neseblod, som ikke koster mage-shutdown, ingen oppvåkning klokka 04:00 for å lese gjennom ett eller annet jeg drømte om, ingen innspurtdiett på Go'Morgen, kindersjokolade, tårer og ReddBull. Ingen døgning. 

Fanker'n i anker'n. Det bør være verdt det! Det bør ikke gå bedre enn godt nok!

onsdag 16. juli 2014

Harmoni, ka?!



:Med pulsen dunkende i øreflippene og tungespissen, får jeg plasseert jeansræva mi på steinkanten som omgir plenen der hunden akkurat har tissa. Endelig et sted å samle seg litt, mens man til alt overmål har sånn høvelig kontroll på videre alternativer. Jeg trekker inn den oppsiktsvekkende sommerlige lufta, og prøver å slappe av i trynet og skuldrene og helt nedi magen. For en tur. For et solys. For noen nærgående biler. For noen surrealistiske samtaler med hjelpsomme forbipasserende. For en krøllete venninnesituasjon. For en idiotisk, ryggsekkløs håndtering av hundematposen vi har med. For en dag. Jeg gjør det mest tilforlatelige jeg kommer på. Krafser i veska til jeg finner det lille, litt snickersis-aktige etuiet og drar fram munnspillet. Det billigste i sitt slag, det jeg ikke akkurat kan spille på - men som har en handy knapp for halvtoner og som er mitt helt eget. Jeg legger det mot truten og blåser en rimelig halvgæern tone eller tre. Så får jeg litt mer kontroll, og lirer av meg "Fred i dalen". Det gjør meg roligere gledelig fort. Midt i den andre melodien, som dessverre ennå går litt mindre smooth, hører jeg ham; "Unnskyld? Kanskje du vil kjøpe Plata til Gata?" Han sier det med trykk på -du-. som om det er noe ved meg, her jeg sitter i kjole og jeans, usminka og halvshabby etter å ha tilbrakt natta på spontanovernatting i ei hengekøye i stua til nye venner, med et hundehode på skoene og et munnspill på tvers i trynet, som får ham til å tenke at jeg ønsker å kjøpe det han har med seg. Ikke for å skaffe karmapoeng, ikke for å være kul. Det er han som er kul og gjør meg oppmerksom på ei gatenær cd som jeg kan få kjøpe for de to krøllete femtilappene mine, og som jeg ellers ikke ville fått vite om. -Takk, sier jeg glad og begynner å planlegge hvor jeg kan få spilt av nyervervelsen i dette stadig mer helvirtuelle nærmiljøet. Så smalltalker vi litt. Vi sier hva vi heter, og at vi kommer herfra. Han forteller om noen av bandene på plata. Så spør jeg om det som er så jækla vanskelig. Det som krever hundre perfekte faktorer for at jeg ikke skal bli tussete på ryggen, smile avvergende til alle som vil hjelpe og campere på samme flekk på hjemveien i så mange timer det bare skal være. "I hvilken retning har du tenkt deg nå?" spør jeg ham. "Ingen spesiell. Skal sykle litt rundt og selge flere cd'er og blader." "OK. Da lurer jeg på om du kan gjøre meg en supertjeneste. Har ikke vært så lenge her i byen siden jeg slutta å se. Nå skal jeg over veien der borte, men er ikke sikker på hvor gangfeltet er. Kunne du ha vist meg det?" Det kan han. Jeg finner brua på rekordtid, og smiler litt frynsete, men veldig glad,mens jeg går mot neste dårlig merka, pinglefremkallende veikryss.

torsdag 17. april 2014

Påskeegget

Tror det blir vanskelig å unngå klisjeenes fiolette landskap hvis jeg skal beskrive det påskeegget av et øyeblikk som nettopp fløy forbi. Ikke så dumt bilde, må jeg i all beskjedenhet si.
Jeg sitter i den svarte toseteren, med ryggen mot den våte aprilkvelden og øret mot en nydelig flom av Elton John-sanger fra anlegget. På spisebordet styrer pappa med noe, og fra kjellerstua stiger hysterisk brorelatter og TV-lyder.
Jeg gidder ikke en gang forsøke å regne etter hvor mange ganger jeg kan ha sittet akkurat her, i samme sofa med de samme menneskene og de samme lydene i huset. Akkurat sånn kunne det ha vært midt i et annet øyeblilkk, i en annen kveld i en helt annen tid.
Det glatte stuebord-beinet mot mitt eget bein, vissheten om at jeg kan løpe i trappene - til og med kameraten til broren min. Alt er så prikk likt.
Og likevel; tanken på alle forskjellene - det viktige som mangler og det som er kommet til, får det til å stikke innvendig på en nesten epileringsaktig måte. Både kontrastene og likhetene blir overveldende. Jeg må ta pauser i skrivinga og refleksjonene når herr John kommer til de deiligste sangene i settet sitt. Er nødt til å synge i kor med ham, helt nede fra bunnen av magen - for å rydde plass. Litt plass må man nesten ha for å ta innover seg at dette, som alt annet for tida, snart går over. At om bare noen få sanger, om bare et lite åndedrag, vil noe være der og minne meg om den enorme avstanden som ligger mellom øyeblikket jeg tror jeg gjenopplever, og virkeligheten. Jeg vil merke at jeg ikke er noen nerdete 12-åring i rare klær, men en stor jentte med bruker på AltInn, praksisforberedelser i bakhodet og et virrvarr av andre ting jeg ikke en gang ante at fantes da jeg gikk i sjetteklasse. Det dype innpustet ved siden av meg kommer ikke til å fortsette i mammas dempede, døsige kveldsstemme som forkynner at det er leggetid eller at kryssordet er ferdig utfylt. Det er hunden min som kommer til å sukke og smatte og kanskje gjespe litt skrekkånde i ansiktet på meg. Jeg skal ikke snart legge hodet på det gule, ru putetrekket i tidenes mest usmaklig kulørte soverom, men være oppe i time på time til for å finne nok ut av denne nye epleterta til å få skrevet ferdig dette lille minnet, og så falle i søvn på geléputa på gjesterommet.

Så absurd det er. Og så umulig.

Og likevel har distansen fra det lille, liksom-lette livet med seg muligheten til å se en hel savanne av nye virrkeligheter. Til å mentalisere - til og med noe så harry som å kunne benevne det med et faguttrykk - til å være familie, være enig, uenig, til og med direkte dritprovosert uten å gå fra konseptene. Til å kjenne det trygge ved å være datter-irritert eller søster-bekymra eller niese-frustrert.
Jeg vet mye om alt som har skullet til for at det er sånn som dette nå. Det holder at jeg vet det. Jeg kan være stolt hvis jeg vil, og det kjennes i hele meg. Det gjør utsiktene til å skulle åpne dette fargerike, skjøre pappmasjé-skallet mellom da og nå,og stige ut av alt dette søte og fruktige, direkte levelig.

mandag 19. august 2013

''Pihooooo!''


 - som mummitrollet sjøl antagelig ville sagt.
Inatt har jeg en evinnelig <etter mine stakkarslige målestokker> gigahoven mandel som ikke gjør vondt, og to friske, sunne smilekinn som gjør det. Mandelen har jeg kun en vag anelse om hva kommer av, mens kinnene har med ei vidunderlig helg å gjøre. Herremin for noen folk som finns rundt meg, og for en måte de er på. Skulle ønske det alltid kunne være sånn at noen tok seg friheten å komme traskende inn døra hjemme hos meg og klaske til sove- og -øyetrynet mitt med en ballong, for at jeg skulle stå opp og være med på naboens innflytningsfest. Skulle ønske det alltid var noen timer i bil med fine diskusjoner, flerstemt musikalsang og spontane, mer eller mindre begrunnede, latterutbrudd. Skulle ønske det alltid var matlagingssession'er, knalltighte uteforestillinger og små wienerbrød i nær, nær fremtid eller fortid. Skulle ønske jeg alltid kunne slå følge med favorittmedelevene til skolen.
Og nesten mest av alt, skulle jeg ønske at jeg kunne operere på eller fjerne de begrensningene som hjelpeapparatet uforvarende <det MÅ være uforvarende> legger på livet, akkurat slik jeg har tenkt å operere på eller fjerne det vonde øyet. De har nok ca. like stor skyld i at livet, og disse arteriebrusende gledene, føles så usikre midt oppi alt.
Iallfall ligger det en innkalling til øyelegekonsultasjonstime sjette september, på mitt sammenslåtte spisebord. Nå får vi se, da.
I morgen begynner skolen, og på onsdag kommer en relativt dobbelthakebefengt venn av meg til å velte seg i mine armer igjen, etter åtte måneder. Livet mitt - fy fanken som jeg har savna det - kommer rullende innover meg før helsa mi. Men gudskjelov etter at valget er tatt på hva jeg må gjøre for å få den tilbake. La det, la det, la det skrangle og gå og holde fram til øyebiffen er fiksa. La meg, la meg, la meg holde på den tindrende lykkefølelsen som det tross alt skal så lite til for, og la den holde meg på beina og på fornuftens halvsmale sti fram til jeg kan leve det livet jeg var lagd for. La det gå fort. La det ikke kollapse. Hunden og skolen, studentleiligheta og byen min. Ikke la disse ukene og månedene slå meg i bakken, for jeg vil ikke miste dem igjen. Er redd det blir for godt da.
Men jeg har vondt i kinnene. Det er en sånn vondt som GIR energi. Så dette skal nok, det må nok, det vil nok gå bra.

fredag 9. august 2013

Empowered


Den kontrollen jeg har, tar jeg. Jeg bruker den til å holde den lille måneskinnsstrimen av overskudd tett inntil brystet. Bli liggende i senga når det blir den tida på døgnet der én av de tjuefem kommuneansatte kommer. Ikke bukke under for den oppdragsfesta motiveringa deres, bare ligge der, vennlig og rolig, med øynene i en klut. Ikke fordi jeg ikke vil, ikke fordi jeg ikke gidder. Fordi tanken på å engasjere meg i noe som helst sammen med en av dem, og så en annen av dem og en tredje, fjerde, sjuende, ellevte... Jeg er redd bare dét vil blåse meg ut.
Istedet sparer jeg meg til de er dratt. Til det er gått mange timer. Til det er gått så mange timer at jeg MÅ på do, og det er blitt mørkt utenfor. Så snakker jeg til meg sjøl med litt streng og ganske oppmuntrende tonefall, og så setter jeg i gang. Jeg tar av det ukesgamle sengetøyet og legger på nytt. Jeg går inn på det fantastiske badet som kan bli HELT MØRKT om natta, setter på min veneste playlist, og dusjer av hjertens lyst. Blir rein og avslappa og tenker på alt det fantastiske jeg skal gjøre når det blir mulig å ta med seg dette vidunderlige mørket ut i verda, mens jeg inntar litt klin kokkos kveldsmat og min bortreiste roomie's billigbrus også. Fortsatt i bademørket. Fortsatt til den uforlignelige musikken.
Etterpå tar jeg livets første immovane, som jeg fikk på et litt uklart legevaktbesøk for noen dager siden. Så strør jeg mitt relativt mjuke og velduftende jeg, utover i den relativt mjuke og velduftende senga. Jeg tenker: ''Nå har du brukt dagen godt. Nå kommer du til å sovne, og imorra skal du telefonere og spekulere og klare både det ene og det andre.''
Og så blir det sånn.

torsdag 8. august 2013

Kveldene


Enda så mange hyllemeter med ord som jeg ikke makter å feste til harddisken for tida, fordi jeg vil overleve, komme meg gjennom, ikke reflektere og ikke huske -- så finns det øyeblikk på øyeblikk med forgylte kanter, som jeg ikke _kan_ la flyte upåakta forbi.
Stort sett, finner de sted på kveldene. Ikke alltid.
Stort sett er det mennesker som kjenner meg godt som skaper dem. Ikke alltid.
Bølgen av takknemlighet er til å flyte på, miste pusten av, gjøre seg rein i. Den kommer, før eller siden, alltid.
Midt i alle timene i senga. Midt i øynene og hendene. Midt i alle tankene jeg ikke orker å tenke, og midt i ''NB! Brukeren skal ikke trilles i rullestol. Hun må ta drosje eller gå selv hvis hun skal noe sted.', er de der.
:)Venner som ringer enda en gang, etter de fem månedene der jeg ikke har villet ta med den jeg er på noe som helst. Som kommer med bil, og rusler en lang tur før vi stikker innom butikken så jeg endelig får handla, etter ei uke med kommunefolk som følger reglene. Jeg klarer ikke å si takk mange nok ganger, og etterpå drar vi ut og spiser og blir enige om at det aldri, ALDRI må ta like lang tid til neste gang.
:)Motet i venninnene mine, som trosser at kaféturen ikke blir helt som de hadde tenkt, trosser den sosiale angsten, trosser året som har gått uten en bytur -- og drar dit, er der ,gjør det. Ringer meg om kvelden for å fortelle og splrre hvordan det går, og kommer innom med mango og favorittsjokkis.
:) Hun som fortsatt orker å bo her, som har trilla meg flere mil enn noen andre, som må bo på en kommunal arbeidsplass, som må drive brannslokking for det de ikke klarer, som må høre på øyesmerter og se på mens jeg nesten river meg selv i stykker -- og som likevel klarer å være venninne.
:) Han som vet om frykten min for at jeg én dag skal bruke opp alle sammen, og som gang på gang på gang vil forsikre meg om at jeg aldri vil få det til.
:) ...
:) ....
:) .......
Fanken klanken, jeg aner skyggen av hvor heldig jeg er.