To natturalister

Stille Natt.
Hvis man skal finne tid til å ta innover seg alt man ikke lenger er en del av, viser Jesus' bursdag seg å være et smart valg. Et noget betenkt vertskap har vinka adjø i døra, julekulingen blåser kåpehetta godt og tett rundt kinnene mine og en nesten helt fredelig vei strekker seg snøglitrende og timelang ut foran oss. Hunden virrer med nesa i lufta, som om han blir usikker av den sukra stillheten. Men ikke jeg.

Jeg går gjennom min barndoms for anledningen hvite dal, som virker akkurat like godhjerta og rolig som alle drømmer om sånne steder burde være. Det går mange jenter sammen med oss i natt -- en toåring med solbriller i barnevogn på vei til mormor, en syvåring som blir dytta på spark mot kjøpesenteret, en litt rundskuldra tiåring med skolesekk og bibliotekskort, en ungdomsskoleelev i full fart bortover Anton Jacobsensvei på tandemssykkel.

Så når jeg kirka og møter en iransk buss-sjåfør som venter på Midnattsmesseturistene sine. Ikke på hunden og meg, selv om det var det Copperfield hadde håpa på. Jeg begynner på brua. Jeg bruker lengden på beina mine for alt den er verdt, og vinden krafser meg ordentlig i håret på vei over mot sentrumssida. På vei til korøving i AudMax på skolen. På vei til venninna mi som bor rett ved bruhodet, for å spise trøfler og kanskje drikke en yderst liten, hemmelig dråpe vin. På vei på café. På vei til 1.mai-tog. På vei til kjerringemnekurs hos min omsorgsfulle tante. På vei til Hjemmetjenesten for å levere timeliste på min første, og hittil lykkeligste jobberfaring. På vei til fostermors restaurantavtaler bare for å få gått tur og snakka litt sammen i den travle hverdagen vår, på vei til Hjelpemiddelsentralen for å hente alt jeg må sette meg inn i før videregående tar slutt og det blir alvor, på vei ut på livet.

Plutselig trasker vi bortover ei lydløs gågate med røde hjerter og lys, og alle fjorårets lufteturer svever omkring. De eneste som er ute, er noen russiske studenter. Jeg er dum nok til å initiere en liten konversasjon på mitt tredje og nesten uthviskede fremmedspråk, og kan ha det så godt i grunn.

Så passerer jeg endelig Grafitti-Prix og har isperler i øyekroken. For noen måneder siden, kunne jeg ikke komme fort nok bort her fra, og da jeg dro forsto jeg ikke hvorfor jeg hadde venta så lenge med å få fingeren ut av øret og pakke sammen. Nå knirer skoene bortover den kjente hjemveien, og jeg hører suset fra blokkene mine. De som er så fulle av leiligheter og rom, sentralt plassert og fulle av heldige og flittige unge mennesker fra hele verden. Her har jeg vært sammen med så mange spennende folk, og forstått at det er blant dem jeg hører til. Her har jeg funnet den rytmen jeg trivdes så godt med. Her har jeg slitt meg sånn ut at jeg fortsatt ikke fungerer helt som jeg skal -- men her har jeg begynt å være meg på ordentlig.

Så er det bare de siste ti minuttene igjen. Jeg skyver en ytterligere forvirra Copperfield foran meg, vekk fra leiligheta han endelig trodde vi var kommet tilbake til. Jeg bøyer meg for å freshe opp knuten på skolettene, ringer min bror- og midlertidige husvert, og stoler på at hunden vil hjelpe meg. Side om side og med noen øyekast over venstreskuldra, sklir vi utforbakke inn mot fremtida. Jeg kommer på tante, som sa ut i lufta i forrige uke. "Vi trenger hverandre uansett hvor vi er ...og hvem vi er." Og så forstår jeg at det nok er sånn -- at passer man bare på å ha hunder og brødre, varme folk og grønne (eller hvite, da) daler rundt seg der man er, så vil det ordne seg bestandig. God jul!

Drops

For surrealistisk lenge siden, vant pappa en konkurranse der man skulle gjette antallet i et glass fullt av erter. Eller var det dét med sukkertøy man gjettet på? I hvert fall var det premien; et gigantisk glass fullt av små kupler av noen sukkertøy. Drops, husker jeg at en pen, snill gjest kalte glasset da jeg stolt viste det fram. Jeg stussa litt, for på min dialekt sier vi 'sukkertøy'. Men så kom jeg på hvordan det var å legge ansiktet inntil, og dukke ned i den klare overflaten, inn mellom de brune, beige og hvite skattene i dypet. Hvordan det raslet tungt og betydningsfullt i eventyrlige kuler når man rista på glasset. Hvordan man kunne la fingrene gli over en av dem, og kjenne rillene - som i et strandskjell eller ei rislampe. Hvordan man kunne smake og lukte omkring på den spennende, snille overflaten. Mm. Läkerol på kommoden og tyggepastillene i mormors veske ble liksom en annen liga; klart dette var nødt til å hete drops.

16 år, litt for få joggeturer og 50 centimeter over havet seinere, ser jeg med en del godvilje for meg at jeg minner om et Norgesglass. Et solid et. Men ikke særlig fullt ennå, sjøl om bunnen er godt skjult. Dekka over av campingferie med svensk lekekamerat og verdens kuleste dumphuske. Av fine turer til byen i regnet med mamma. Av å sitte på sykkelsetet bak noen som ikke får plass, men må stå og tråkke. Av andrestemmen til "Rockin' around the Christmas tree" på juleavslutninga i 8.-klasse. Av uunnværlige sommerleire, vidunderlige dager og netter som lukta godt. Av sommerbølgepust i sykehussenga. Kaffe Mocchaen, caféskravlinga og smooth jazz'en på alle tilsynsførermøtene. Alle timene i Blackbox. Alle rommene jeg støvsugde mens jeg blei voksen. Alle rommene jeg ikke har greid å rekke over etter å ha blitt voksen. Speed-trasking med stokk og turkis iPod. Herlig strukturerte, beroligende dager på Universitetet. All den befriende spontaniteten før Copperfield. All bevegelsen, all den etterlengta ennergien og alt å le av etter Copperfield. Å flytte, planlegge og avrime kjøleskap.

Alt dette. Og så er det bare en bunnskjuler. Jeg er så jækla full av plass! Like mye plass som verdens største såpeboble. Ja, eller altså et Norgesglass. Uten lokk i påvente av alle dropsene som skal komme klirrende. Men hva er greia, egentlig - med all plassen. Hva er vitsen med kaskader av snurrepiperiaktig sukkertøy hvis ingen vet om det? Hvis til og med glesset sjøl nesten aldri skjenker det en tanke, sjeldnere jo lengre ned de ligger..? Nei altså. Ingen liker jo tørre drops. Man bør nok prøve å gå inn for å ta noen aldrisåsmå rist nå og da, slik at også det merkelige nederste, og det nydelige laget over, og det gøye inni midten og det sørgmodige litt lengre bak også kommer til syne.


Kanskje alle i hele verden er dropsglass. Selv de der som tar joggeturer nok.
Kanskje alle er fulle av sine helt egne essenser. Kanskje alle blir begjært, satsa på og før eller seinere vunnet. Det håper jeg. Og så håper jeg at vinneren ikke bare lar oss stå der til pynt på toppen av det vinrøde kjøleskapet -- men viser fram herligheta til dem som kommer forbi. Og er stolt. Og rister glasset så dropsene svirrer,
ofte.

Nøklene til kofferten

Jeg liker denne gamle og nye byen. Det finns så mange unnskyldninger for å smile her. Søstrene Grene-butikken, for eksempel, med alle 40-tallsprisene og de vennlige og høflige varedeklarasjonene. Jeg kunne nok ha lukta og lytta meg bort til den butikken, i en handlegate full av døråpninger.

-- Hadd du sånn koffert da du va lita pie, Kristin? spør en av yndlingstrønderne mine og trekker meg bort til ei hylle i den lille barneavdelinga. Og der står de! Bittesmå, forseggjorte kofferter med blå og rosa overflater og små metall-låser. Akkurat som den jeg hadde klinkekuler i. Jeg kikker henført og prøver å forsvare en anskaffelse med praktiske argumenter. Mislykkes. Så i stedet for å kjøpe en, tar jeg den bare med meg. Finner en hedersplass til den midt i hukommelsen og lar den stå på gløtt for å samle morsomme tanker.

Vi sitter oppe på Galleriet i et gammeldags konsertlokale. Det er varmt og lukter høytidelig, og jeg gratulerer meg selv med et par nye opplevelser. Kammermusikkfestival, Hagen-kvartetten og Frimurerlosjen. Ikke verst på én kveld. Jeg lurer litt på hva jeg skal forvente meg av en 90 minutters strykekonsert med fire numre, samtidig som jeg syns det er flaut at jeg er 22 år og ikke vet bedre. Jeg lurer på om folk kommer til å klappe på feil sted, sånn som musikklinjeelever og andre opplyste syns er så pinlig. Og så begynner de å spille.

Jeg tenker: dette var pent. Disse folka kan sine saker. De har tredveårsjubileum i år, de må kjenne hverandre godt. De er jo søsken. Brødre. Tenk å ha spilt så mye musikk sammen med broren sin, da gitt. Jeg spiller ikke så mye musikk sammen med mitt eget eksemplar av sorten. Men han har peiling på musikk, da. Han finner ofte fram sanger jeg oppdager at jeg liker. Og ler av. Sånn som nå nettopp da han posta den gamle Uncle Kracker-låta på Facebook. Den som fikk meg rett tilbake til en sommerdag for hundre år sida, med "Follow Me" på P3, støv som dansa i solskinnet og en gryende plan om å ymte frampå til mamma og pappa om at en Daim-is hadde vært på sin plass...
...mamma og pappa og broren min. Lørdag. 1995, kanskje. Å stå tidlig opp, løpe opp på lekeplassen og sitte på huskene og få stor fart. Sjinglefart. Sjingle på lillebroder'n. Løpe ned til kiosken og få lørdagsgodt i en gjennomsiktig, liten plastpose, som ble betalt av mamma som kom ruslende en stund etterpå. Og å ligge under kattelampa og Kardemommeby-himmelen og høre på kassett og spise rosa firkanter og toppris...
...akkurat dét har jeg snakka om i dag. Med chillikaffe og den kule dama. Som jeg avtalte å dra på UKA-åpninga sammen med...
...kanskje jeg må spørre en av dem jeg går i klasse med om han også skal være med? Han liker de som skal underholde, vi fryda oss over dem seinest i går etter kollokviegruppa...
...kollokviegruppa mi er nesten i kuleste laget å henge med, det går nesten på arbeidsmoralen løs. Det er jo sant. Jeg skulle lage en deal med en av studentene, snakka vi om i går -- det må jeg huske når jeg treffer ham i klassen på mandag...
...og på mandag må jeg få avtalt en dag å finne på noe med I., for det er så lenge siden vi har snakka ordentlig enda hun er den eneste jeg kjente i klassen før vi begynte. Det er alltid litt ekstra spennende når vi skal ha tak i hverandre blant alle studentene, for ingen av oss kan jo se hvor den andre er...
...husker den gangen jeg hadde PRYO-uker i Oslo og skulle besøke ei venninne som også er blind og som gikk på videregående den gangen; at jeg ble kjørt til skolen hennes, det morsomme øyeblikket der alle elevene holdt pusten og lurte på om vi kom til å finne hverandre, og hvor spennende det var for 9.klasseversjonen av meg å være i en klasse der alle var fire år eldre enn meg...
...Oslo-tur i mai i år, første gangen på venninnetur, et dobbeltrom med to enkeltsenger, men med et føkkings vindu som vendte rett inn mot dusjkabinettet. Vi holdt på å le oss i hjel. Og utvikla avhengighet til Deiligbegere og youtube-videoer og gatemusikanter. Det tenker jeg lenge på. Helt til en enslig fiolintone plutselig henger alene i lufta foran meg. Lys. Stille. Den piper.
..."Hør, jeg piper." Det mest hjerteskjærende sitatet jeg har hørt på lenge, lenge. Den gråtende fireåringen i beredskapshjem og moren hans. Den nydelige, sterke radioreportarsjen som noen heldigvis har kommet på å lage...
...tenk at jeg i løpet av de tre siste dagene har snakka om programmer i P2 med tre enkeltstående, utrulige mennesker, alle i 20-årene som meg selv. Da trenger jo ikke jeg å være en malplassert nerd selv om jeg syns Ekko og Radiodokumentaren og Språkteigen er kult å høre på...
...det er utrolig lenge siden jeg har følt meg som en malplassert nerd. Jeg tror nesten jeg har glemt hvordan det føles, gitt...
...man glemmer kanskje aldri hvordan ting føles. I psykologien har man jo fått høre en del om læring gjennom følesansen og hvor sterkt den kan sitte...
...herregud, så gøy det er å ha psykologi igjen. Så glad jeg er for at jeg går et studium hvor jeg allerede har 60 stp i det ene faget. Jeg trenger den faglige selvtilliten blant alt pensummet...
...pensum. Jeg mangler fortsatt kompendiet mitt! Dæven, flaks for meg at alle disse uforholdsvis gode og morsomme og åpenhjertige og interesserte folka har funnet meg, for vi leser pensum sammen...
..."Sammen". Shit, for en film. Sterke saker, gitt -- kanskje ikke det man velger å se sammen med sin da 13 år gamle kusine. Men det er en av de ganske få aleine-kveldene vi har hatt, og det er sinnssykt at vi ikke har flere. Hele tida. Familie, ass...

Sånn bare fortsetter og fortsetter og fortsetter det, helt til jeg til slutt har sittet i 90 minutter og tenkt. Spennende, vennlige, takknemlige tanker. Rosebladtonene fra buer og strenger har slynga seg opp fra scenen, mellom de musikalske og pyntede tilhørerne, opp langs den lysforgylte veggen med KAMMERMUSIKK ER : på, langs de merkelige skinnstolryggene i Galleriet, forbi den fine, russiske naboen min og den smilende, oppriktige kompisen hennes og inn i topplokket på uvitende og kanskje likevel bittebittebittelitt malplasserte meg, der de har funnet en lås og åpna. Tankene bare svevde og dalte litt først, som støv i solskinn, før de bare trilla og velta  utover hele loftet -- kollbøtter og svirring og et lydløst rabalder. Og alt jeg kunne gjøre, var å sitte der og ta det inn.

Ingen har klappa i pausene mellom to...eh. Satser? Men hostinga sparer alle til de små kunstpausene, og da blir det enda mer å smile av for meg. De to jeg tilfeldigvis har fått tilbringe denne septemberlørdagen sammen med, er så genuint greie. Er alle jeg møter sånn for tida? Hvorfor er det så mye gæærnt i verden da, liksom?

På slutten er applausen så høy, kraftig, beskyttende, rungende. Strykerne fortjener all takknemlighet som formidles kan fordi de vil stå her. Stå og titte inn i publikum og spille for oss. Meg. Takk, kvartett. Takk naboer. Takk impuls. Det finns så mange måter å høre musikk på. Man kan sitte på bussen og fortvilt forsøke å la være å vise all rytmen som strømmer gjennom kroppen. Men kan leite til man finner ut hvordan man spiller de nyeste favoritt-sangene sine, aleine i ei leilighet. Eller så kan man visst bare sitte der og la noen andre passe på. La noen andre lage musikken. La noen andre holde rytmen. Som forresten ikke er noen vanlig, forutsigbar, kjedelig rytme. Akkurat som det ikke er noen vanlige, forutsigbare, kjedelige tanker som følger med klatrerose-tonene fra fiolinen, eller de stille elvestrykene fra cello'en. Der alt bare fortsetter, bare flyter, bare gjør meg litt mer gjennomtenkt for hvert øyeblikk.

 Bak all applausen på slutten, er det bare så vidt jeg selv kan høre at koffertlokket klikker stille igjen. Jeg håper jeg klarer å åpne den igjen snart, nok til at flere snurrepiperier kommer seg oppi. For det må være noe der i tilfelle det blir en neste gang. Det blir nok antagelig det.

Blink

*Jeg får ikke sitte på en diger lesesal og disponere all den akademiske tida mi
-- jeg får ha rollespill og synge teambuilding-aktige sanger i obligatorisk ferdighetstrening.

*Jeg får ikke støte på hele omgangskretsen min fra videregående i universitetets vandrehaller
-- jeg får se kommende medlemmer av den nye omgangskretsen min, hver gang jeg snur meg. I høgskolens blekksputbygg. 

*Jeg får ikke snakke om hjernens srukturer og Cri du chat sydrome med flinke og morsomme studieassistenter
-- jeg får spørsmål om å lage kollokviegruppe av to nye venner, før jeg rakk å spørre dem. 

* Jeg får ikke velge mellom tre forskjellige varmretter i Teorifag-kantina hver dag
-- jeg får tenke ut fristende matpakker og spare spenna mine til viktigere ting. 

Og :


* Jeg får ikke en stjerne i alle andres bok
    for det ambisiøse yrkesvalget og alle
     A'ene mine
-- jeg får sitte rett som en saltstang i auditoriet,
      med en lattertåre i øyekroken eller med en klump i halsen,
         framkalt av det som er undervisninga mi. I en hel bachelorgrad. 

En gang skulle jeg skyte med pil og bue, sammen med mange seende mennesker. Jeg dro dårlige vitser, lo sammen med de andre og snudde meg i retninga jeg trodde jeg skulle skyte. Tenkte at dette var jo en god gjerning; litt av en oppmuntring for de andre i gruppa, i hvert fall hvis de var redd for at de var dårlige skyttere. 

Så skjøt jeg. Og traff midt i midten. Bull's eye. Mirakuløst, unødvendig og helt ut av det blå. Uten rettleding eller innblanding fra noen. Selvfølgelig holdt jeg på å le meg fillete.

Følelsen av å ha funnet studiet mitt, er litt lik. Jeg har snurra forvirra rundt og selvironisk valgt meg ei retning etter en dominorad av tilfeldigheter. Og så lagde jeg bull's eye.

- Men denne gangen sto det langt mer på spill, og jeg har mye mer å le av nå. 

Øynene mine liker ikke dette, og vi skal krangle og slåss. Men til slutt vinner jeg, og da kan jeg gå den fine skoleveien hjemover for siste gang og være en sertifisert sosionom. Det håper jeg.

Det første diktet på studiet

I dag er en av de høyst sjeldne dagene der jeg ikke er i perlehumør. Enda.
Derfor må jeg vente med alt det vidunderlige som skal skrives.
Men jeg skal skrive et dikt jeg fikk av foreleseren i sosialt arbeid, på vår første forelesning. Hun er litt av ei dame, og et stykke uti andre økt av den første forelesninga vår, fikk hun lyst til å lese et dikt. Det kom hun på i en diskusjon om hvordan man gir god og riktig hjelp, og her er det hun sa:

En gang da jeg var riktig langt nede,

måtte jeg skjule det -- 

for hvis ikke, ville noen komme og gi meg 

et godt råd

Og jeg husker en annen gang,

da jeg fikk et godt råd og fulgte det, 

hvorpå jeg to år senere fant ut av
det motsatte.

En klagesang er til å lytte på,

ikke en stil som skal rettes. 

- Benny Andersen  (fritt etter hukommelsen og notatene)

Mathea

Jeg var så trøtt.

Selv om jeg var forbausende fresh og opplagt klokka kvart på fem om morgenen, regna jeg selvfølgelig med å kunne falle sammen som en ertepose med én gang jeg bare fant setet mitt. Og etter hvert som jeg skjønte at første etappe av reisen var litt for full av reisestress og snorking og bråkete barn og hyggelige mødre, lengta jeg bare mer og mer til to fredelige timer på en nesten tom buss. Etter en pause der jeg måtte holde meg våken i gresset.

Men midt i pausen min, kom du.

Jeg var litt sulten og ganske sliten, og mente at det jeg trengte var å roe ned aleine i et buss-sete, med hodet inntil vinduet og Halvdan Sivertsen i det ene øret. Men etter hvert forsto jeg heldigvis at jeg heller skulle prate med deg.
Heller høre om ferien din og familien din. En 200-årsdag med sukkerspinn og lykkehjul, et hotell med kattunger, jordklodens krumning. En øy med verdens siste dinosaur. Filosofi og en slekt full av kjærlighet; livsviktige ting som man nesten aldri får snakke om, med andre enn snille, kloke niåringer.

Mens jeg satt i et buss-skur ved motorveien, måtte jeg sende et alvorsord opp til den uutrgrunnelige, blåååå himmelen. -Takk for at det finns sånne unger. Takk for det lyse hodet fullt av så store og fine inntrykk, og for åpenheten og vennligheten mot verden. Og meg. La alt det fortsette å være hos henne i 80 år til. La det være millioner flere slike unger på jorda. La dem møtes på sydenferiene sine, på Changemaker-seminarene sine, på CouchSurfing. La dem bli venner og ordne opp i alt dette helvetes rotet vi har lagd her. Takk.

Jeg har et godt øye til noen.

Nei, da.
Jeg bare tuller.
Kutt superlativet!
Jeg har et øye til noen. Til hvem som helst, faktisk. Det kan forskes på, ales opp i et akvarium eller brukes i undervisning.
Utseendemessig har det sitt unike preg, så kanskje det kan gå kunstens vei? Pupillen mangler buen under, så hadde man forstørret det opp tilstrekkelig, ville det sett ut som en spennende tunnellinngang i et litt disig, blågrått fjell.
Det kan være aktuelt for meg å forhandle pris for synsnerve og primær visuell cortex også, og blåser man alt dette skikkelig opp, vil man kunne lage det jeg mener er et NOKSÅ stilig opplevelseskonsept. Tenk hvor spennende det kan være for et publikum å forsere hornhinna, spasere gjennom en pupill med flatt og enkelt terreng og speile seg i linsen. Slå kollbøtte som i en orbitron, og få sveve oppned, bakover mot tre morsomme, slørtynne lag med celler. Folk kunne rutsjet leende bortover synsnerven og fått en skikkelig sightseeing i menneskehjernen (men her måtte jeg bedt om at noen lagde en kunstig installasjon, for min egen vil jeg foretrekke å beholde). Se for dere hvor lærerikt og morsomt det ville vært. En fullverdig attraksjon på Vitensenteret, eller hur?

Jeg tror nok kanskje jeg har et godt øye til noen likevel. Håper den rette dukker opp snart, og hjelper meg med å bli kvitt det. For her kan det ikke være lenger.

Et blått innlegg

Dagen er blå blå blå, med en glødende, vennlig kule og en hvit kondensstripe på. Brystet og skuldrene mine er lakserosa. Og jeg har allerede fått "du er så veldig hvit og pen!" slengt etter meg av en leende, gyllenbrun dame på mottaket. Jepp, det er sommer i nord.

Egentlig ville jeg skrive et annet innlegg. Ett jeg kom på i går mens jeg skulle rekke noe gøy. Men det får jeg kanskje skrive etterpå, eller i morgen, eller en annen gang -- forhåpentligvis et stykke ut i fremtiden -- når jeg blir minnet på det igjen.

I dag vil jeg heller skrive om alt som minner meg om dette. Om den runde, kraftige stemmen til den afrikanske naboen min, som stiger opp fra plenen ved siden av de litt spissere, norske. Om den fine sommerkjolen jeg kjøpte på fredag, som får meg til å se ut som en fredelig, sommerlig tekanne. Om å oppleve at folk kommer og koser seg, sola skinner og alt - til og med mitt tvilsomme musikkvalg - blir suksess på Gatefesten vi jobba så lenge med. Om min første soyagrillpølse. Om turer med Michael Ende på den blå iPoden og bikkja i bånd. Om Rayban-briller, is og bikkja i sele. Om pakking og prekivering. Om sjasmin-kremen jeg holdt på å kaste, men heldigvis beholdt, og som lukter fryd og sol. Om å få taco og sjokolademousse. Om å få klemmer. Om å ha venner. Om å ha familie. Om å få ting gjort. Om enten knekkebrød med honning eller havregryn med melk. Om blomster ved et rosa marmorhjerte. Om å skråle brylluppssanger og å ha glemt å lukke vinduet. Om Veet og glovarme bilkupéer. Om sandaler med glass-steiner på. Om bildeløse vegger. Om at alt snart forandrer seg og blir spennende, og om å være så heldig.

Det er dét jeg skriver om i dag.

Movin' Out (Kristin's song)

Endelig har jeg en unnskyldning for at det flyter i leiligheten min. For det gjør det. Men det er så greit med flyttekaos. Det legger seg over det vanlige rotet som et støvete, nostalgisk golvteppe, og skjuler det på beleiligste vis.

Nostalgi, ja. Jeg kan ikke nevne hvor mange ganger jeg har tenkt 'herregud, så ufattelig mye drit man har liggende, dette går jo ikke an!', for i samme sekund å ergre meg over hvor uoriginal en sånn tanke er blant alle som har flyttet en eller annen gang. Eller bare rydda en bod. Jeg vil heller legge merke til alle de små skattene man finner, som man helt hadde glemt - eller ikke visste - at man hadde. Det er som å få masse små pressenter av seg selv, helt plutselig! For ikke å snakke om alle de små gavene man ikke har plass til i de fem eskene man har å stappe livet sitt nedi, men som man kan gi til andre.
Nå sitter jeg og skriver med en liten vikingaktig sagaring på fingeren, som jeg fant i mammas smykkeskrin. I en liten, vakker bok med sløyfe og 'Best Wishes' har jeg plastet inn gamle fotografier (og en festsang fra slutten av 80-tallet), og i en gullfarget liten pappeske ligger en bunke fantastiske kunstkort som skal skimre på veggene i den nye casa di krissatoska.

Når jeg flytter, går jeg visst inn i samme slags surrealistiske boble som jeg gjør når jeg skal ha eksamen. Nesten alt annet ryddes bort, jeg holder meg i leiligheten og får sakte sortert ut alle små fjell av eiendeler og flyttebekymringer. Hunden og jeg begynner med natt-turer fordi all velsignet flyttehjelp jeg får, stort sett skjer om dagen. Vi handler böreck på 7-Elleven, leser sterke historier fra den amerikanske retts-og mediaverden, og går oss bort under middnattsola. Disse ukenes soundtrack er The Free Design, Mezzoforte og Estherorkester, så du kan jo bare tenke deg.
Jeg forsvinner inn i en konkylie av minner og fremtidsplaner. Det føles fint, men jeg er glad det ikke skjer så ofte.

Frihet i to hvite sko

- Copperfield, jeg er glad i deg.
Jeg hvisker det til hunden, der vi flyter av gårde i den milde kveldslufta. Han logrer meg på venstrehånda mens klørne tikker blidt mot asfalten, og nedoverbakken er så herlig å gå i.
Jeg konsentrerer meg, og prøver å ta innover meg alt sammen. Det er så mye lyd - så mye luft - så mye lukt. Jeg husker på å slappe av i skuldrene og blir varsomt trukket fremover etter selen til hunden min. Mot småfugler og elskelige naboer og biler i 30-sonen, hager med grillmat, varme trevegger og parfymen i skjerfet mitt. Alt vil meg vel, jeg trenger ikke se det. Øynene mine er igjen, og verden bak dem er langt fra svart; gult sollys og kjølige skygger leker seg nedover mot sentrum sammen med meg og hunden.

En venn av meg spurte om jeg ville komme og se på bacheloroppgaveutstillinga til klassen hans på Kunstforeninga. Det ville jeg gjerne, men tidligere i dag angra jeg og skulle ønske jeg bare kunne bli værende inne i den litt for varme leiligheta mi, sammen med et helt Internett av musikk og et kaos jeg sakte, sakte kunne skape orden i. Det var før jeg tok meg sammen og ble logisk.

Nå har jeg tatt på den nye vårjakken. Den matcher beigefargen til Copperfield og skaper en morsom illusjon om at jeg har midje. Jeg har småbohemsk kjoletunika under, og turkist skjerf. Jeg har til og med funnet Rayban-brillene mine. De hvite joggeskoene med fartsstriper i gullmaling langer ut under meg, og jeg føler meg fin.

Våren har gjort oppgaven min som rettferdig ledarhundsförare så mye lettere. Veiene og fortauene og innkjørslene; alt ser likt ut fra én dag til en annen, og jeg har kontroll. Jeg kan kjenne med foten at vi har stoppa på en fortauskant. Jeg kan høre en pappa trllle barnevognen stillferdig foran seg på minst tyve meters avstand. Jeg kan lukte at vi går forbi den butikken med rosebed utenfor. Så kan jeg vite når vi gjør feil, gjøre det om igjen til det blir riktig og fryde meg over oppvaktheten en stakkars inntørka gåseleversmule kan oppdrive i en labradors sinn. Det er trygt å gå her, og jeg har det fantastisk.

Etter å ha vekslet noen ord med gamle kjente jeg møter på min vei, og å ha sittet en stund på en benk og sett en fyr gjøre push-ups i gågata, går jeg på utstillingsåpning. Jeg er midt i alt; mellom kunstakademikere og publikum, og alle er glade, fordi utstillinga er så bra og åpninga har vært vellykket.  Til min tiltagende glede og forundring, går det an for meg å få så mye ut av både å dra hit og å være her uten at noen trenger å overtales til å være sammen med meg. Alle liker Copperfield. Ingen sier at de helst vil at jeg skal ta ham med og gå. De smiler til oss og ordner sånn at han får ligge i fred et sted mens jeg får en guided mini-tour inne blant alt det som unge, kloke folk har funnet i sitt eget liv, bearbeida og stilt ut. Kunstverkene er her, fine og virkelige og underlige. De er her for meg også. Delvis fordi de - mer eller mindre tilfeldig - er lagd slik at jeg kan se dem, og delvis fordi menneskene jeg møter er som rettferdigheten; vittige og uberegnelige og vennlige og omsorgsfulle (fra "Balansekunst" av Rohinton Mistry).

Senere på kvelden har jeg vært på driv også. Å være der, blant alle de muntre Græ-Præ-entusiastene, akkurat så lenge lydnivået var behagelig, bare tøyde kveldens rolige, blide følelser ut i det lengste. Helt til vi gikk hjem, mens nattelufta prikka oss i ansiktet. Full russ og en enslig, flink gatemusikant klang etter oss på vei opp bakkene igjen.

- Hold kant . . . gjesper jeg inn i håndflata, mens jeg tenker at dette blir et vakkert liv.

Jeg må få leve i spill.

Jeg har drevet på med utøvende kunst nesten bestandig. Jeg har gått på ulike former for musikktrening i 12 år, og i forskjellige dramagrupper i åtte. Det hele kulminerte med ett år på musikklinja og to på dramalinja på videregående.
Det er egentlig litt rart at det ble sånn, for ingen i den nære familien min hadde så stor interesse for hverken instrumenter eller skuespill. Når jeg tenker på det nå, kjenner jeg meg så fantastisk heldig og lykkelig for at foreldrene mine ga meg muligheten til å gjøre kunsten til en så stor del av livet mitt. At de fikk dét innfallet og fulgte det.
Da jeg var yngre tok jeg det for gitt. Jeg ergra meg til og med over alle timene jeg brukte ved pianoet, for når folk fikk høre hva jeg gjorde på fritiden, sa de: "Ja, det er klart. Dere blinde er jo så knakende gode med musikk." Jeg brekker meg fortsatt litt inni meg av slik generalisering, og tenkte at det sikkert var det mamma og pappa hadde tenkt da de pensa meg inn på fritidsinteresser. I dag tenker jeg at det godt kan være jeg hadde rett. So fucking what. 


Jeg elsker musikken min! 
Jeg elsker spillet mitt! 


Spill, ja. All tida jeg har tilbrakt i blackbox og mellom scenetepper, har liksom vært litt annerledes. Drama er ikke en kunst som alle forbinder med blinde, og selvrespekten min nådde nye høyder hver gang jeg var med på å dra et stykke i havn, hver gang jeg forsto at publikum ikke innså at jeg var synshemma før de så meg forlate salen med mobilitystokk. For noen utrolige år.

Da jeg var 20 gikk jeg ut av videregående, og etter det har jeg ikke vært på en scene.
Jeg har ikke fått fine, sterke toner til å strømme ut av et skinnende flygel for å røre ved folks hjerter.
Jeg har ikke lekt meg med uttrykk på en scene, ikke satt meg inn i et helt annet menneskes sted, ikke fått publikum til å føle.
Jeg har gått på forestillinger med seinere dramalinjekull og forlatt salen med en følelse av å ha mista en bestevenn.

Men i går fant vi hverandre igjen, spillet og jeg. Det var utdrikningslag for ei nær venninne, jeg hadde fått beskjed om å gjenskape litt dramalinjestemning i første økt. Vi lånte Blackbox, jeg skrev ned øvelser og utfordringer - og en dialog fra Teaterhistorie som bruden og jeg pleide å spille mot hverandre. Jeg inviterte dramalæreren og han kom og holdt en av sine legendariske oppvarminger.

... Så jeg sto i ring igjen, jeg kjente hele kroppen min, og merket menneskene som var nær ved meg.
...og jeg så fantastiske improvisasjonssekvenser bli til, med folk som aldri hadde vært i en blackbox før.
...og jeg sto på scenen igjen, fikk regi, slapp meg selv og fikk tak i et annet, helt annet menneske.
Det er slikt jeg lærer mest av.

Det ble en uforglemmelig dag for alle - selv for meg som bare sto'an a' i noen timer før jeg måtte hjem til toalettet og senga. I et helt døgn har jeg ligget og frydet meg over spillets grenseløse muligheter og forandrende magi. Man kan gjøre alt man vil virkelig på en scene. Alt man vil.

Om noen ganske få uker skal jeg dra min vei. Jeg skal vaske ned leiligheta og begynne et nytt liv i en ny by. I det livet MÅ kunsten være med. Jeg skal lage plass til den. Jeg driter i hvor mange studiepoeng som må taes, hvor mange mobility-ruter som må gåes, hvor mye sekretærarbeid rundt eget liv som må skjøttes. Får jeg ikke føle som jeg gjør sammen med toner eller ord eller uttrykk jeg kan gi i gave til noen andre, så er det helt meningsløst.

Takk for at det fant meg igjen.

Du! Di kølle.

Jeg kjenner en slags godhet nå. Den er der et sted. Den ligger i mellomgulvet og flimrer, temmelig lakserosa og grell i fargen. Den holder seg nok der nede i mellomgulvet også. Så mye samarbeid kan vi mønstre, den og jeg.

Denne følelsen har jeg lirket fram til ære for deg.
Du! som jeg har kjent siden jeg var liten jente.
Du! som er så dyktig på finurlige overtalelser og tilforlatelighet.
Du! som legger merkelige ord og handlinger i menneskene rundt meg.
Du! som får meg til å gjøre ting jeg ikke kler, og til å savne meg selv.
Du! som forandrer alt.

Du! Ta og skjerp deg.

Jeg betaler de mest eksklusive avdrag til deg. Men det er først når du begynner å snike til deg pengene mine at jeg tar affære. Tenk det.
Nå sist kosta du meg den teiteste tusenlappen jeg har betalt noen gang. For ikke å snakke om humøret. Selvrespekten. Tida. Du kryssa visst en grense der. Du burde nok ha passa litt bedre på, for nå har du blitt for dyr for meg. Jeg har gjennomskua deg, og jeg gidder ikke trynet ditt mer.

Du sier: - Du, ja. Psst. Du ser det du vil se.
Og: - Du klarer akkurat så mye som det passer deg å klare. 


Nei. Du får andre til å si det. Til å tro det. Andre, som jeg har respekt for, og som jeg egentlig stoler på. Du er dæven shteike meg ikke lite frekk.

Men nå har jeg tenkt å sitte her en stund. Jeg skriver tre lister; 

Tre fritidsinteresser
( - som man ønsker å fylle tida med, til glede og inspirasjon)
* Å spille på musikkinstrumenter
* Å lære seg språk
* Å gå lange turer om kvelden


Tre personlighetstrekk 
( - som man, med viljestyrke, kan fremheve eller fortrenge etter hva situasjonen krever) 
* Å være makelig anlagt
* Å være sosial
* Å være løsningsorientert


Tre karakteristika
( - som bare er blitt tildelt en, og som ikke passer under andre kategorier) 
* Å være lys i huden
* Å ha en funksjonsnedsettelse
* Å være trøtt ofte


Jeg skal sitte her og elaborere rundt dette som jeg har skjønt nå. Jeg skal bruke alt jeg har fått vite om hukommelse og læring, i lange psykologiøkter som egentlig smakte mer enn de kosta. Endelig kom det til sin rett! Jeg skal få formidlingsevne. Jeg skal lage meg et svar som bare kan rulle ut av meg neste gang du dukker opp. Så alle kan få være med på notene.

Du! Pass deg. For nå forstår jeg deg snart i hjel.

Young Folks - banan på skiva (redigert versjon fra én måned seinere)

Å fange den . . . 

Den lille stunda på en mandagsmorgen, hvor man føler seg fin, og tidlig. Når man sitter og våkner, rolig og klar, til sanger man aldri har hørt før, men som man vet at man vil like -- fordi de kommer fra en musikalsk bukett man har fått. En bukett fra en gammel venn, som man har funnet igjen etter nesten flere år. Følelsen av å finne igjen en forlagt kamerat, som er sju ganger så fantastisk som følelsen av å finne igjen en forlagt mobillader, eller en iPod. 

Den stunda der man plutselig må bevilge seg tid -- en lomme i dagen, en halvtime som smaker banan og grovbrød, rett før kognisjonspsykologien. Stunda som henger der, midt i alle dagene og ukene -- lenge før man vet noe om annulerte eksamener og andre boller. Den stunda da man trodde man hadde mye å gjøre og mye å tape, men likevel følte seg så avslappet og lykkelig. Den stunda da en skjønte at Facebooks gode sider endelig var kommet til sin rett. 

Å fange den . . . 

Det er ikke så lett. Men jeg kan legge meg nå likevel, med god samvittighet.

Jeg har det travelt

Litt for travelt.

Denne uka har jeg gjort en innsats for at ettermiddagene mine skal bli hellige. Jeg har snakket med vennene mine, og med den frivillige organisasjonen jeg er med i. Og så har jeg sagt opp jobben min. Det gjorde jeg med så blandede følelser at det i beste fall blir en blogpost om det en annen gang. Enn at jeg frivillig sier fra meg jobben min, som jeg har vært så glad i og stolt over. Og det er ikke en gang fordi jeg flytter. Jeg syns jeg har vært så fantastisk heldig som har fått tilbud om, og kunnet utføre denne jobben -- og skal jeg ta til meg diskusjonene som går blant synshemmede i yrkesaktiv alder i Norge, har jeg visst rett. Jeg lurer på når neste gang som jeg får tilbud om en jobb, blir.

Det er omtrent det som skjer her. Neste gang. Seinere. Snart. Jeg har endelig klart å skaffe meg den fritida og roen og til dels assistansen jeg tror jeg trenger, og så vil jeg sette i gang med å dra ut i verden, finne ny utdanning, begynne i kor og dramagrupper og lære spansk og portugisisk.

Ro ned, for faen.

Så lett man kan gjøre feil

- når man absolutt skal spørre om andres meninger hele tiden, i stedenfor å gjøre det man selv tror er best. Spesielt når saken det er snakk om, er av avær betydning for en selv, og etter all sannsynlighet veldig, veldig mye mindre for dem man spør om råd.

I går dro jeg til veterinæren for kloklipp av hunden min. Jeg hadde egentlig avtalt å få hjelp til det av noen jeg kjenner som har greie på hund -- men så viste det seg jo å bli et helt prosjekt å finne en dag som både passa for meg med hund, han som skulle klippe klørne OG noen til, som skulle pusse litt på kloklippeferdighetene sine, slik at de også kunne hjelpe meg med det seinere.
Jeg er ikke vant med hvor lange hundeklør skal være enda, men syntes etter hvert de begynte å bli lange. Det var tilfeldigvis de jeg forhørte meg med, uenig i. Men til slutt forsto jeg at det sannsynligvis var bedre å klippe litt for tidlig enn altfor sent, og dro til dyrlegen likevel.

Og dyrlegen klipte i stillhet en stund, og jeg hørte alle de store bitene av klørne sprette i gulvet, og så sa han at jeg kanskje burde komme hit og klippe klørne til hunden min litt oftere, for nå var de veldig lange. Da ble hjertet mitt helt bristeferdig, og jeg følte meg som verdens ekleste menneske, som kunne gjøre sånn her mot hunden min. Og jeg skulle så veldig, veldig ønske at jeg kunne lære meg å klippe selv, for jeg kjenner at jeg gruer meg tli å dra tilbake om en måned og møte igjen den veterinæren, kanskje han er bekymret for at hunden min ikke skal ha det bra, og jeg kjenner at jeg blir helt desperat bare ved tanken på at noen skal tro at jeg ville behandle den skjønne, dødstøffe bikkja mi dårlig. Nei helsikke heller.

I kveld etter luftinga gikk vi på oppdagelsesferd i nabolaget, og fant en tom barnehage. Det er så rart og morsomt, plasser med gjerde rundt har liksom fått en helt ny dimensjon de siste månedene. Når det på toppen av alt er balansestokker, huskestativer uten dritt på huskene og akkurat passelig bratte snøhauger der, er man liksom kommet til en peak.
Vi øvde på lydighet og dydighet så lenge godbitene i lomma og den pedagogiske drive'n rakk, og så fikk både bikkja og jeg spøle rundt omkring i ekstase i over en halvtime, før vi traska tilbake så jeg kunne ta inn klesvasken og se på Radioresepsjonen på TV.

Når det kommer til hunder, er det tross alt ikke så urimelig mye som skal til før man skjønner at man har gjort noe riktig heller. Det er mer flaks enn vi aner.

En oppgitt tanke

Det er vel faen ikke så rart at jeg bare går rundt meg selv for tida. Ja, i grunnen ville jeg gjerne beskrevet det jeg driver med, i sterkere vendinger enn dét, men jeg veit jo hva jeg mener -- og det er vel det som betyr noe, eller hva.

Uansett. Det er mørketid, og det gjør jo en hver litt sånn der. Og joda, det er de der evinnelige hårsåre sutrete øynene mine. De er der og blir utslitte og jeg blir møkk lei og trøtt og sovner fra alt og alle som jeg heller ville, eller burde, brukt tid på. Men jeg har det for å være helt ærlig med å gjøre ganske rare prioriteringer når jeg først er våken nok til det også. Sånn som når jeg plutselig kommer til meg selv om natten kl.03.17, tror det er morgen (uten å ofre en tanke på at jeg i så fall aldri ville våkna av meg selv), og går ut på kjøkkenet og drikker juice. Så kommer jeg tilbake, sjekker klokka,  gjesper og legger meg ned -- og begynner å surfe på nettet. HÆ! Hvor blei det av gjenerobringa av nattesøvnen, den som jeg hadde blitt enig om å samarbeide med?

Jeg tror i grunnen det har med å gjøre at jeg er en ho' for aleine-tid om dagen. Og til min store skuffelse; det er jeg visst ikke god nok til å skaffe meg på dagtid. Det begynner å bli et problem.
-Som om det hjelper noen i det hele tatt at jeg stadig prøver å rydde plass i dagene til å være sammen med folk jeg egentlig ikke en gang kjenner så godt -- selvfølgelig fordi jeg er glad i å bli kjent med nye folk -- men også fordi jeg syns det ville være litt uhøflig av meg å la være. Fordi jeg syns det er så ekkelt at de skal se meg, glad og fornøyd i universitetets vandrehaller hver dag, for så å bli avspist med at jeg ikke er i form til å være sammen med dem noen ganger (de ser meg jo ikke i mine kreativt desperate forsøk på ikke å sovne over notatene på lesesalen...). Som om dét ville gjøre livene deres noe dårligere. Som om det gjør mitt liv noe bedre, å vri hjernen hver dag for å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til disse folka, og til dem jeg kjenner godt, og til det fantastisk morsomme frivillighetsarbeidet mitt, og til den supre, herlige jobben jeg er så heldig som har... når alt jeg vil, og alt jeg egentlig trenger, er å studere, gå lange turer med hunden min og ligge på sofaen og drikke te og smoothie, høre på lydbøker, ikke skylde noen noe, samle energi og lukte på det reine, ryddige hjemmet mitt, helt til ting begynner å ta form igjen. Hvorfor være så opptatt av å opprettholde det sosiale nettverket her i byen? Hva fanker'n. Jeg flytter da sikkert til høsten uansett. Og jeg har tydeligvis ingen problemer med å etablere nye bekjentskaper. Og hvis de gamle bekjentskapene ikke er med på at jeg er som jeg er akkurat nå, så må jeg vel iogforseg tenke at det sier mest om dem. Men det slipper jeg nok etter all sannsynlighet å tenke.

Nå har jeg iallfall lagt en strategi som jeg skal forsøke å følge. Æsj, det er ikke så gøy å skrive den ned, i tilfelle jeg viser meg å være et svakt menneske, og noen som har noe med den å gjøre (hvem nå det skulle være) skal finne dette og lese det og se at jeg ikke lyktes. Ja, der ser du. Herregud.

Fra nå av og en stund framover, skal sosiale happenings i mitt liv ta sted;
- I helgene (fortrinnsvis på ettermiddag/kveld)
- I lunsjtiden på universitetet
- Enkelte ganger på kveldstid i ukene, mens vi går en lang tur med hunden.

Det ser bra ut, ikke sant? Men hvordan forkynner man sånt for folk, egentlig. Skal jeg si ifra til alle én og én, eller er det nå jeg liksom skal omfavne trenden med å sende Facebook-meldinger? Eller skal  jeg rett og slett gi alle en link til dette innlegget? (Hahaha!!...)

Jaja. Nå har jeg iallfall fått diskutert litt med meg selv, så nå skal jeg sove. Det er 2 timer til jeg skal prøve å stå opp igjen.

Og hvordan ble agendaen for ettermiddagen, om ikke å hjelpe kusina mi med spanskleksa, ønske en vinterdeprimert, stressa og utslitt nabo inn i mitt hus og å ta noen telefoner til mine dødsirriterte bestevenner som ikke bor i byen og som lurer på hvor det blir av meg. Jaja. Blod er tjukkere enn vann ogsåvidere... enn så lenge.

Sakens stilling

... er at jeg neppe er noen kvalifisert bloggerina om dagen. Etter å ha gått tidligere blogger etter i sømmene, kan jeg rapportere at jeg sjelden har vært det før heller. Men gnisten har vært der. Og forhåpentligvis vil den dukke opp igjen.

De siste årene har vært ganske crazy, med et helt nytt sett med spilleregler, både på den ene og den andre måten. Jeg bor ikke hjemme hos mamma lengre -- faktisk ikke hjemme hos noen i det hele tatt, utenom megselv. Jeg går ikke på noen Dramalinje der jeg får stå i en ring og holde i menneskers hender hver morgen, rollefable meg gjennom hverdagen og sitte i en sofa og pludre og spise Go'Morgen og vafler i alle fritimene. Jeg bor ikke 4km fra byen, og velger derfor ikke å tilbringe et par timer om dagen på å gå mellom sentrum og hjemmet mitt fordi jeg er for gjerrig til å betale 13 kroner for en bussbillett.
Nå har jeg halvårskort, og rister på hodet hver gang jeg veier meg. Jeg har studert på universitetet i over et år, strebet etter gode karakterer og unngått forelesninger og kollokvier fordi det har stressa meg sånn at jeg ikke får med meg pensum godt nok via lydbøker. Det er på forelesninger, i kollokvier og på seminarer at man har kontakt med folk i studiehverdagen, så den som ikke møter opp, kan med all respekt å melde skylde seg sjæl.

På den andre sida av terningen, har øynene mine blitt annerledes. Man har riktignok aldri regnet med å få mange grunkene for dem, for de har vel aldri hengt med noe særlig, men det siste året har de absolutt ikke holdt mål. Det tok jo sin tid før jeg-min-idiot lukta dén lunta, og i mellomtiden hadde jeg fanga meg selv i et merkelig nett av overfølsomt syn, framtidsplaner som skalv i sammenføyningene, uopphørlig søvnbehov, forvirrede turer under nordlyset, eksamenslesing på Wikipedia. reflux, grytidlige timer på treningssenteret, post som ikke kunne leses, vertigo og kiropraktikk, telefoner fra alle jeg hadde mottatt regninger fra, og min egen oppgitthet og malplasserte stolthet. For et år. FOR et år!

Vi mennesker er tydeligvis ikke alltid så tilpasningsdyktige som man absolutt skal ha det til.

Men da jeg endelig begrep hva som var i ferd med å skje, kom organisatoren i meg til sin rett. I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å ta et år i rehabiliteringens tegn, og i månedsvis spant jeg omkring med øynene knepet målbevisst igjen, for å gi synet finger'n én gang for alle. I løpet av høsten, fikk jeg en svart, lystett kontaktlinse -- og førerhunden min. Linsa har jeg dessverre ennå ikke riktig lært meg å sette inn, fordi øyet mitt er så lite at den bare skvetter av igjen. Men hunden er jeg forferdelig glad i. Jeg gleder meg til å være sprø og overmodig sammen med den, og til vi blir voksne og forstandige sammen.

I juni søkte jeg om å få innvilget hjelp til sånt som å lese posten, å se til at hjemmet mitt var rent og pent, å kunne dra på Claes Ohlson og Pilates-trening, å handle matvarer og andre slike bagateller. 7 måneder, utallige inkassooppringninger, halvkjipe kjøleskap, støvete gulv og soveuker senere, er jeg gjennom byråkratiets hajjmenn (eller hymen, men det høres fryktelig teit ut om noen misforstår og uttaler det på norsk) -- så nå skal jeg få en assistent. Gjett om jeg er glad! Irriterende nok, for å gjøre meg så selvstendig som bare pokker når jeg ber om det, skal faktisk være ett av samfunnets høyeste ønsker -- og forbannede plikt. Åhr. Jaja.

Den halvårige komaen min har likevel ført til at blindeprosjektet mitt er ganske long gone (...for det krever tid og tid og tid, det veit jeg til en annen gang...) Nå tar jeg heller opp emner og sier til meg selv at det er for moroskyld. Jeg og bikkja skrangler av gårde på bussen til universitetet hver dag, og jeg bruker altfor mange penger på lønsj i kantina og altfor mye tid til å høre på Radioresepsjonen i fritida. Men fagene er spennende, jeg har fått pensum i E-bokformat (!!!) og jeg har en lese-og sekretærhjelp som guider meg gjennom pensum med en engels tålmodighet. Sola er tilbake, det finnes lange gåturer, glade bikkjer, spanske couchsurfere og svensk, munter kultur -- og jeg finner stadig nye grunner til å glede meg til resten av historia. Som foreviges etter hvert som den blir det verdig.

Hodafez!

To learn & teach .

I dag så jeg mitt snitt til å forville meg (og mine intetanende taco-feller) inn i en lingvistisk diskusjon. Det liker jeg altså så godt. Denne gangen handla det om refleksive verb, som jeg håper at det heter... I engelsk, og en del andre språk, skiller man på å lære og å lære bort - learning and teaching. På norsk kan man jo godt bruke uttrykket 'å lære seg noe' -- og det går det vel an å oversette til engelsk, kom vi fram til. 'To teach oneself something'. Men da dreier det seg kanskje mer om et selvstudium, det å lære seg noe helt på egenhånd. Den innbitte, ensomme formen for læring er det, hvis man skal lære seg noe selv. For så vidt på begge språk. Tror vi. Åh, var man bare litt bedre i engelsk! Er det noen som vet om det er sånn?

Nå om dagen lærer jeg fryktelig mye forskjellig, i begge betydninger. Jeg treffer så mange spennende folk, som vet og kan så mye annet enn det jeg vet og kan. Og det skjønner jeg, og jeg får vite nye ting hver dag. Tenk om hele 2011 blir sånn. Hælle måne, så vis jeg kommer til å bli.

På den andre sida, har jeg lært bikkja både å finne matskåla si og å hjelpe meg å finne busstopp. Det er sånn det fungerer. JEG lærer ting AV erfarne og innflytelsesrike mennesker, og lærer BORT ting til en hund... Men heldigvis ikke en hvilkensomhelst hund; han er et mirakel og han glitrer.

Og så fortalte jeg store deler av de samme taco-folka hva pirater bruker svart lapp til, og hva som er konseptet bak punktskrift.