Frihet i to hvite sko

- Copperfield, jeg er glad i deg.
Jeg hvisker det til hunden, der vi flyter av gårde i den milde kveldslufta. Han logrer meg på venstrehånda mens klørne tikker blidt mot asfalten, og nedoverbakken er så herlig å gå i.
Jeg konsentrerer meg, og prøver å ta innover meg alt sammen. Det er så mye lyd - så mye luft - så mye lukt. Jeg husker på å slappe av i skuldrene og blir varsomt trukket fremover etter selen til hunden min. Mot småfugler og elskelige naboer og biler i 30-sonen, hager med grillmat, varme trevegger og parfymen i skjerfet mitt. Alt vil meg vel, jeg trenger ikke se det. Øynene mine er igjen, og verden bak dem er langt fra svart; gult sollys og kjølige skygger leker seg nedover mot sentrum sammen med meg og hunden.

En venn av meg spurte om jeg ville komme og se på bacheloroppgaveutstillinga til klassen hans på Kunstforeninga. Det ville jeg gjerne, men tidligere i dag angra jeg og skulle ønske jeg bare kunne bli værende inne i den litt for varme leiligheta mi, sammen med et helt Internett av musikk og et kaos jeg sakte, sakte kunne skape orden i. Det var før jeg tok meg sammen og ble logisk.

Nå har jeg tatt på den nye vårjakken. Den matcher beigefargen til Copperfield og skaper en morsom illusjon om at jeg har midje. Jeg har småbohemsk kjoletunika under, og turkist skjerf. Jeg har til og med funnet Rayban-brillene mine. De hvite joggeskoene med fartsstriper i gullmaling langer ut under meg, og jeg føler meg fin.

Våren har gjort oppgaven min som rettferdig ledarhundsförare så mye lettere. Veiene og fortauene og innkjørslene; alt ser likt ut fra én dag til en annen, og jeg har kontroll. Jeg kan kjenne med foten at vi har stoppa på en fortauskant. Jeg kan høre en pappa trllle barnevognen stillferdig foran seg på minst tyve meters avstand. Jeg kan lukte at vi går forbi den butikken med rosebed utenfor. Så kan jeg vite når vi gjør feil, gjøre det om igjen til det blir riktig og fryde meg over oppvaktheten en stakkars inntørka gåseleversmule kan oppdrive i en labradors sinn. Det er trygt å gå her, og jeg har det fantastisk.

Etter å ha vekslet noen ord med gamle kjente jeg møter på min vei, og å ha sittet en stund på en benk og sett en fyr gjøre push-ups i gågata, går jeg på utstillingsåpning. Jeg er midt i alt; mellom kunstakademikere og publikum, og alle er glade, fordi utstillinga er så bra og åpninga har vært vellykket.  Til min tiltagende glede og forundring, går det an for meg å få så mye ut av både å dra hit og å være her uten at noen trenger å overtales til å være sammen med meg. Alle liker Copperfield. Ingen sier at de helst vil at jeg skal ta ham med og gå. De smiler til oss og ordner sånn at han får ligge i fred et sted mens jeg får en guided mini-tour inne blant alt det som unge, kloke folk har funnet i sitt eget liv, bearbeida og stilt ut. Kunstverkene er her, fine og virkelige og underlige. De er her for meg også. Delvis fordi de - mer eller mindre tilfeldig - er lagd slik at jeg kan se dem, og delvis fordi menneskene jeg møter er som rettferdigheten; vittige og uberegnelige og vennlige og omsorgsfulle (fra "Balansekunst" av Rohinton Mistry).

Senere på kvelden har jeg vært på driv også. Å være der, blant alle de muntre Græ-Præ-entusiastene, akkurat så lenge lydnivået var behagelig, bare tøyde kveldens rolige, blide følelser ut i det lengste. Helt til vi gikk hjem, mens nattelufta prikka oss i ansiktet. Full russ og en enslig, flink gatemusikant klang etter oss på vei opp bakkene igjen.

- Hold kant . . . gjesper jeg inn i håndflata, mens jeg tenker at dette blir et vakkert liv.

Jeg må få leve i spill.

Jeg har drevet på med utøvende kunst nesten bestandig. Jeg har gått på ulike former for musikktrening i 12 år, og i forskjellige dramagrupper i åtte. Det hele kulminerte med ett år på musikklinja og to på dramalinja på videregående.
Det er egentlig litt rart at det ble sånn, for ingen i den nære familien min hadde så stor interesse for hverken instrumenter eller skuespill. Når jeg tenker på det nå, kjenner jeg meg så fantastisk heldig og lykkelig for at foreldrene mine ga meg muligheten til å gjøre kunsten til en så stor del av livet mitt. At de fikk dét innfallet og fulgte det.
Da jeg var yngre tok jeg det for gitt. Jeg ergra meg til og med over alle timene jeg brukte ved pianoet, for når folk fikk høre hva jeg gjorde på fritiden, sa de: "Ja, det er klart. Dere blinde er jo så knakende gode med musikk." Jeg brekker meg fortsatt litt inni meg av slik generalisering, og tenkte at det sikkert var det mamma og pappa hadde tenkt da de pensa meg inn på fritidsinteresser. I dag tenker jeg at det godt kan være jeg hadde rett. So fucking what. 


Jeg elsker musikken min! 
Jeg elsker spillet mitt! 


Spill, ja. All tida jeg har tilbrakt i blackbox og mellom scenetepper, har liksom vært litt annerledes. Drama er ikke en kunst som alle forbinder med blinde, og selvrespekten min nådde nye høyder hver gang jeg var med på å dra et stykke i havn, hver gang jeg forsto at publikum ikke innså at jeg var synshemma før de så meg forlate salen med mobilitystokk. For noen utrolige år.

Da jeg var 20 gikk jeg ut av videregående, og etter det har jeg ikke vært på en scene.
Jeg har ikke fått fine, sterke toner til å strømme ut av et skinnende flygel for å røre ved folks hjerter.
Jeg har ikke lekt meg med uttrykk på en scene, ikke satt meg inn i et helt annet menneskes sted, ikke fått publikum til å føle.
Jeg har gått på forestillinger med seinere dramalinjekull og forlatt salen med en følelse av å ha mista en bestevenn.

Men i går fant vi hverandre igjen, spillet og jeg. Det var utdrikningslag for ei nær venninne, jeg hadde fått beskjed om å gjenskape litt dramalinjestemning i første økt. Vi lånte Blackbox, jeg skrev ned øvelser og utfordringer - og en dialog fra Teaterhistorie som bruden og jeg pleide å spille mot hverandre. Jeg inviterte dramalæreren og han kom og holdt en av sine legendariske oppvarminger.

... Så jeg sto i ring igjen, jeg kjente hele kroppen min, og merket menneskene som var nær ved meg.
...og jeg så fantastiske improvisasjonssekvenser bli til, med folk som aldri hadde vært i en blackbox før.
...og jeg sto på scenen igjen, fikk regi, slapp meg selv og fikk tak i et annet, helt annet menneske.
Det er slikt jeg lærer mest av.

Det ble en uforglemmelig dag for alle - selv for meg som bare sto'an a' i noen timer før jeg måtte hjem til toalettet og senga. I et helt døgn har jeg ligget og frydet meg over spillets grenseløse muligheter og forandrende magi. Man kan gjøre alt man vil virkelig på en scene. Alt man vil.

Om noen ganske få uker skal jeg dra min vei. Jeg skal vaske ned leiligheta og begynne et nytt liv i en ny by. I det livet MÅ kunsten være med. Jeg skal lage plass til den. Jeg driter i hvor mange studiepoeng som må taes, hvor mange mobility-ruter som må gåes, hvor mye sekretærarbeid rundt eget liv som må skjøttes. Får jeg ikke føle som jeg gjør sammen med toner eller ord eller uttrykk jeg kan gi i gave til noen andre, så er det helt meningsløst.

Takk for at det fant meg igjen.