onsdag 15. juni 2011

Jeg har et godt øye til noen.

Nei, da.
Jeg bare tuller.
Kutt superlativet!
Jeg har et øye til noen. Til hvem som helst, faktisk. Det kan forskes på, ales opp i et akvarium eller brukes i undervisning.
Utseendemessig har det sitt unike preg, så kanskje det kan gå kunstens vei? Pupillen mangler buen under, så hadde man forstørret det opp tilstrekkelig, ville det sett ut som en spennende tunnellinngang i et litt disig, blågrått fjell.
Det kan være aktuelt for meg å forhandle pris for synsnerve og primær visuell cortex også, og blåser man alt dette skikkelig opp, vil man kunne lage det jeg mener er et NOKSÅ stilig opplevelseskonsept. Tenk hvor spennende det kan være for et publikum å forsere hornhinna, spasere gjennom en pupill med flatt og enkelt terreng og speile seg i linsen. Slå kollbøtte som i en orbitron, og få sveve oppned, bakover mot tre morsomme, slørtynne lag med celler. Folk kunne rutsjet leende bortover synsnerven og fått en skikkelig sightseeing i menneskehjernen (men her måtte jeg bedt om at noen lagde en kunstig installasjon, for min egen vil jeg foretrekke å beholde). Se for dere hvor lærerikt og morsomt det ville vært. En fullverdig attraksjon på Vitensenteret, eller hur?

Jeg tror nok kanskje jeg har et godt øye til noen likevel. Håper den rette dukker opp snart, og hjelper meg med å bli kvitt det. For her kan det ikke være lenger.







søndag 12. juni 2011

Et blått innlegg

Dagen er blå blå blå, med en glødende, vennlig kule og en hvit kondensstripe på. Brystet og skuldrene mine er lakserosa. Og jeg har allerede fått "du er så veldig hvit og pen!" slengt etter meg av en leende, gyllenbrun dame på mottaket. Jepp, det er sommer i nord.

Egentlig ville jeg skrive et annet innlegg. Ett jeg kom på i går mens jeg skulle rekke noe gøy. Men det får jeg kanskje skrive etterpå, eller i morgen, eller en annen gang -- forhåpentligvis et stykke ut i fremtiden -- når jeg blir minnet på det igjen.

I dag vil jeg heller skrive om alt som minner meg om dette. Om den runde, kraftige stemmen til den afrikanske naboen min, som stiger opp fra plenen ved siden av de litt spissere, norske. Om den fine sommerkjolen jeg kjøpte på fredag, som får meg til å se ut som en fredelig, sommerlig tekanne. Om å oppleve at folk kommer og koser seg, sola skinner og alt - til og med mitt tvilsomme musikkvalg - blir suksess på Gatefesten vi jobba så lenge med. Om min første soyagrillpølse. Om turer med Michael Ende på den blå iPoden og bikkja i bånd. Om Rayban-briller, is og bikkja i sele. Om pakking og prekivering. Om sjasmin-kremen jeg holdt på å kaste, men heldigvis beholdt, og som lukter fryd og sol. Om å få taco og sjokolademousse. Om å få klemmer. Om å ha venner. Om å ha familie. Om å få ting gjort. Om enten knekkebrød med honning eller havregryn med melk. Om blomster ved et rosa marmorhjerte. Om å skråle brylluppssanger og å ha glemt å lukke vinduet. Om Veet og glovarme bilkupéer. Om sandaler med glass-steiner på. Om bildeløse vegger. Om at alt snart forandrer seg og blir spennende, og om å være så heldig.

Det er dét jeg skriver om i dag.

torsdag 2. juni 2011

Movin' Out (Kristin's song)

Endelig har jeg en unnskyldning for at det flyter i leiligheten min. For det gjør det. Men det er så greit med flyttekaos. Det legger seg over det vanlige rotet som et støvete, nostalgisk golvteppe, og skjuler det på beleiligste vis.

Nostalgi, ja. Jeg kan ikke nevne hvor mange ganger jeg har tenkt 'herregud, så ufattelig mye drit man har liggende, dette går jo ikke an!', for i samme sekund å ergre meg over hvor uoriginal en sånn tanke er blant alle som har flyttet en eller annen gang. Eller bare rydda en bod. Jeg vil heller legge merke til alle de små skattene man finner, som man helt hadde glemt - eller ikke visste - at man hadde. Det er som å få masse små pressenter av seg selv, helt plutselig! For ikke å snakke om alle de små gavene man ikke har plass til i de fem eskene man har å stappe livet sitt nedi, men som man kan gi til andre.
Nå sitter jeg og skriver med en liten vikingaktig sagaring på fingeren, som jeg fant i mammas smykkeskrin. I en liten, vakker bok med sløyfe og 'Best Wishes' har jeg plastet inn gamle fotografier (og en festsang fra slutten av 80-tallet), og i en gullfarget liten pappeske ligger en bunke fantastiske kunstkort som skal skimre på veggene i den nye casa di krissatoska.

Når jeg flytter, går jeg visst inn i samme slags surrealistiske boble som jeg gjør når jeg skal ha eksamen. Nesten alt annet ryddes bort, jeg holder meg i leiligheten og får sakte sortert ut alle små fjell av eiendeler og flyttebekymringer. Hunden og jeg begynner med natt-turer fordi all velsignet flyttehjelp jeg får, stort sett skjer om dagen. Vi handler böreck på 7-Elleven, leser sterke historier fra den amerikanske retts-og mediaverden, og går oss bort under middnattsola. Disse ukenes soundtrack er The Free Design, Mezzoforte og Estherorkester, så du kan jo bare tenke deg.
Jeg forsvinner inn i en konkylie av minner og fremtidsplaner. Det føles fint, men jeg er glad det ikke skjer så ofte.