Blink

*Jeg får ikke sitte på en diger lesesal og disponere all den akademiske tida mi
-- jeg får ha rollespill og synge teambuilding-aktige sanger i obligatorisk ferdighetstrening.

*Jeg får ikke støte på hele omgangskretsen min fra videregående i universitetets vandrehaller
-- jeg får se kommende medlemmer av den nye omgangskretsen min, hver gang jeg snur meg. I høgskolens blekksputbygg. 

*Jeg får ikke snakke om hjernens srukturer og Cri du chat sydrome med flinke og morsomme studieassistenter
-- jeg får spørsmål om å lage kollokviegruppe av to nye venner, før jeg rakk å spørre dem. 

* Jeg får ikke velge mellom tre forskjellige varmretter i Teorifag-kantina hver dag
-- jeg får tenke ut fristende matpakker og spare spenna mine til viktigere ting. 

Og :


* Jeg får ikke en stjerne i alle andres bok
    for det ambisiøse yrkesvalget og alle
     A'ene mine
-- jeg får sitte rett som en saltstang i auditoriet,
      med en lattertåre i øyekroken eller med en klump i halsen,
         framkalt av det som er undervisninga mi. I en hel bachelorgrad. 

En gang skulle jeg skyte med pil og bue, sammen med mange seende mennesker. Jeg dro dårlige vitser, lo sammen med de andre og snudde meg i retninga jeg trodde jeg skulle skyte. Tenkte at dette var jo en god gjerning; litt av en oppmuntring for de andre i gruppa, i hvert fall hvis de var redd for at de var dårlige skyttere. 

Så skjøt jeg. Og traff midt i midten. Bull's eye. Mirakuløst, unødvendig og helt ut av det blå. Uten rettleding eller innblanding fra noen. Selvfølgelig holdt jeg på å le meg fillete.

Følelsen av å ha funnet studiet mitt, er litt lik. Jeg har snurra forvirra rundt og selvironisk valgt meg ei retning etter en dominorad av tilfeldigheter. Og så lagde jeg bull's eye.

- Men denne gangen sto det langt mer på spill, og jeg har mye mer å le av nå. 

Øynene mine liker ikke dette, og vi skal krangle og slåss. Men til slutt vinner jeg, og da kan jeg gå den fine skoleveien hjemover for siste gang og være en sertifisert sosionom. Det håper jeg.

Det første diktet på studiet

I dag er en av de høyst sjeldne dagene der jeg ikke er i perlehumør. Enda.
Derfor må jeg vente med alt det vidunderlige som skal skrives.
Men jeg skal skrive et dikt jeg fikk av foreleseren i sosialt arbeid, på vår første forelesning. Hun er litt av ei dame, og et stykke uti andre økt av den første forelesninga vår, fikk hun lyst til å lese et dikt. Det kom hun på i en diskusjon om hvordan man gir god og riktig hjelp, og her er det hun sa:

En gang da jeg var riktig langt nede,

måtte jeg skjule det -- 

for hvis ikke, ville noen komme og gi meg 

et godt råd

Og jeg husker en annen gang,

da jeg fikk et godt råd og fulgte det, 

hvorpå jeg to år senere fant ut av
det motsatte.

En klagesang er til å lytte på,

ikke en stil som skal rettes. 

- Benny Andersen  (fritt etter hukommelsen og notatene)