Hvis man skal finne tid til å ta innover seg alt man ikke lenger er en del av, viser Jesus' bursdag seg å være et smart valg. Et noget betenkt vertskap har vinka adjø i døra, julekulingen blåser kåpehetta godt og tett rundt kinnene mine og en nesten helt fredelig vei strekker seg snøglitrende og timelang ut foran oss. Hunden virrer med nesa i lufta, som om han blir usikker av den sukra stillheten. Men ikke jeg.
Jeg går gjennom min barndoms for anledningen hvite dal, som virker akkurat like godhjerta og rolig som alle drømmer om sånne steder burde være. Det går mange jenter sammen med oss i natt -- en toåring med solbriller i barnevogn på vei til mormor, en syvåring som blir dytta på spark mot kjøpesenteret, en litt rundskuldra tiåring med skolesekk og bibliotekskort, en ungdomsskoleelev i full fart bortover Anton Jacobsensvei på tandemssykkel.
Så når jeg kirka og møter en iransk buss-sjåfør som venter på Midnattsmesseturistene sine. Ikke på hunden og meg, selv om det var det Copperfield hadde håpa på. Jeg begynner på brua. Jeg bruker lengden på beina mine for alt den er verdt, og vinden krafser meg ordentlig i håret på vei over mot sentrumssida. På vei til korøving i AudMax på skolen. På vei til venninna mi som bor rett ved bruhodet, for å spise trøfler og kanskje drikke en yderst liten, hemmelig dråpe vin. På vei på café. På vei til 1.mai-tog. På vei til kjerringemnekurs hos min omsorgsfulle tante. På vei til Hjemmetjenesten for å levere timeliste på min første, og hittil lykkeligste jobberfaring. På vei til fostermors restaurantavtaler bare for å få gått tur og snakka litt sammen i den travle hverdagen vår, på vei til Hjelpemiddelsentralen for å hente alt jeg må sette meg inn i før videregående tar slutt og det blir alvor, på vei ut på livet.
Plutselig trasker vi bortover ei lydløs gågate med røde hjerter og lys, og alle fjorårets lufteturer svever omkring. De eneste som er ute, er noen russiske studenter. Jeg er dum nok til å initiere en liten konversasjon på mitt tredje og nesten uthviskede fremmedspråk, og kan ha det så godt i grunn.
Så passerer jeg endelig Grafitti-Prix og har isperler i øyekroken. For noen måneder siden, kunne jeg ikke komme fort nok bort her fra, og da jeg dro forsto jeg ikke hvorfor jeg hadde venta så lenge med å få fingeren ut av øret og pakke sammen. Nå knirer skoene bortover den kjente hjemveien, og jeg hører suset fra blokkene mine. De som er så fulle av leiligheter og rom, sentralt plassert og fulle av heldige og flittige unge mennesker fra hele verden. Her har jeg vært sammen med så mange spennende folk, og forstått at det er blant dem jeg hører til. Her har jeg funnet den rytmen jeg trivdes så godt med. Her har jeg slitt meg sånn ut at jeg fortsatt ikke fungerer helt som jeg skal -- men her har jeg begynt å være meg på ordentlig.
Så er det bare de siste ti minuttene igjen. Jeg skyver en ytterligere forvirra Copperfield foran meg, vekk fra leiligheta han endelig trodde vi var kommet tilbake til. Jeg bøyer meg for å freshe opp knuten på skolettene, ringer min bror- og midlertidige husvert, og stoler på at hunden vil hjelpe meg. Side om side og med noen øyekast over venstreskuldra, sklir vi utforbakke inn mot fremtida. Jeg kommer på tante, som sa ut i lufta i forrige uke. "Vi trenger hverandre uansett hvor vi er ...og hvem vi er." Og så forstår jeg at det nok er sånn -- at passer man bare på å ha hunder og brødre, varme folk og grønne (eller hvite, da) daler rundt seg der man er, så vil det ordne seg bestandig. God jul!
