tirsdag 17. april 2012

Årne sæ, herre.

Jeg våkna i morges, og angra øyeblikkelig. Det ble jeg så forskrekka over at det var så vidt jeg ikke blei sendt ut av senga i rein affekt. I stedet sendte jeg ei grytidlig sykemelding til en i praksisgruppa mi mens jeg tenkte; "hadde jeg vært en av sakene som skulle opp på AAP-møtet der jeg er i praksis, ville de kanskje trodd jeg gjorde meg til. Jeg tror snart jeg gjør meg til. Åh, herre gååår itj!"

Så fløt jeg rundt i mange timer, og så fikk jeg en telefon. Hun i den andre enden innledet samtalen med at hun så jeg hadde ringt, og at hun husket meg så godt fra et dramakurs hun hadde holdt mens jeg gikk på ungdomsskolen.
-- Du var en av de aller mest engasjerte og åpne på kurset, du hadde så mye overskudd og så mye fint å komme med. Jeg er spent på hva du gjør i dag!

Bare det. Å ligge der som en pytt og snakke med noen som uten å nøle husker en som en ressurs, som en som har vært energisk og likt å dele overskuddet sitt. Jeg samla meg selv opp i et stettglass, og svevde ut av senga og opp til bedre dekning i førsteetasjen for å høre mer.

Så hørte hun i telefonen på mens jeg forklarte grunnen til at jeg hadde ringt. En del ganger fullførte hun setningene mine, og noen andre ganger stilte hun spørsmål om ting det ikke hadde falt meg inn at var viktige i denne sammenhengen. Hun hadde mye å si meg, og ett av hovedbudskapene var at jeg hadde rett og Kommunen tok feil, akkurat slik man trenger å høre det når man nå en gang er så oppgitt, ugjennomtenkt og unyansert som jeg prøvde å skjule at jeg var. Hun sa at hun av prinsipp ikke kunne love noe, men at hun og teamet og senteret hennes skulle hjelpe til der de kunne for at det skulle bli fres over sakene. Til slutt fikk jeg til og med lov til å snakke om drama og teater, og framtidsfantasere om å være med på å holde morsomme og viktige kurs for flere elever som kommer til å ligne litt på meg.

Da vi la på, plirte sola inn gjennom vinduet og gjorde meg varm i kinna. Jeg gikk ned igjen, og fikk høre ei historie om folk som bruker overskuddet sitt på å lage gaver og glede helt fremmede hjerter på t-banen, og folk som henger fine ord opp på offentlige oppslagstavler, og folk som gjør dem jeg er glad i lykkelige når andre ikke helt har det som trengs.

-- Årne sæ, pleier folk å si her i området hvis noe ser litt teit ut. Da får de som oftest rett.  

tirsdag 10. april 2012

Snorkespørsmål

Jeg
Sover.
Hele tiden.
Bortsett fra hele natta før min første dag i NAV-praksis, enda jeg er for trøtt til alt, til og med til å tenke og til å lese "Snabba cash". I stedet ligger jeg oppe og spinner på saker som har gått bra, og saker som har gått galt, og saker som kan gjøre begge deler i framtiden, som, mens vi er inne på det, nærmer seg gjennom en kubikk-kilometer sirup.

Jeg lurer på hvor energien min holder hus, og om det er lurest å begynne med å rote i skuffene etter nøkler til det huset, eller om jeg heller først skal se etter det på GoogleEarth. Jeg tegner et digert spørsmålstegn over rubrikken for Orden og Oppførsel. Midt i at jeg endelig har begynt å fylle opp inspirasjonsbegrene igjen, og midt oppi ønsket om å kunne hoppe ut soveromsvinduet, sprette ut på fortauet, suse til byen, lese kilovis av bøker om det beste jeg veit -- folk, møte tonnevis av det beste jeg veit -- folk, lære å danse, lære å strikke, lære yoga, gjøre verden -- jeg og hunden, så ender historia likevel i ei seng eller en sofa eller på en skulder eller et gulv eller et buss-sete, der jeg sover. Eller lurer.

Jeg grubler på hvor mye som er meg og min person, og hvor mye som er all energien jeg bruker på å stable på plass dagene mine mens jeg har et sansetap og noen svært levende nervetråder og noen spennende historier.

Og så kan man lure på hvorfor jeg ikke bare gjør noe for å forandre på det hele. Synger mer. Begynner i et teaterensemble. Overtaler noen til å coache meg i form. Tvinger hunden til å løpe en time med meg hver dag. Blir verdens verste jævligste vandrende blindeorakel. Blir verdens beste CouchSurfer-vert. Kjøper en leilighet. Leier den ut og blir EVS-reisende i ei bygd utenfor Barcelona. Begynner å sminke meg igjen. Pakker fløyelsmørket rundt øynene og nekter å ta det vekk igjen, evvah-evvah-evvah.
 Får gjort det jeg vil, liksom.

Alle reiser begynner vel med et opplagt sinn.
Nå synger små, runde fugler langt ute i morgengryet.
Bedre lykke
I morgen,
da vel!