De nære som aldri blir kjent med deg

I dag sa legen min til meg at slik hun så det, mangler jeg øre for de gode intensjonene folk har for meg, avviser forslagene de kommer med og ikke ser mine egne begrensninger. Noe sånt sa avdelingslederen på utdanninga mi i forrige uke også -- så i dag er jeg i grublehumør.

Jeg prøver å høre etter når folk snakker til meg. Jeg er nødt til det, for ofte sitter de inne med mer informasjon om verden rundt oss enn det jeg gjør, informasjon som jeg også vil ha. Igrunn syns jeg alle burde forsøke å bruke øra så godt de kan når noen vil si dem noe.

Men i dag, får lytteforsettet mitt meg til å måtte:
- Si til meg selv at denne gangen tar de feil.
- Si til meg selv at det bør være relativt grunnleggende lærdom, i hvert fall i helsesektoren, å fokusere på MULIGHETER i en utfordrende situasjon -- ikke begrensninger.
- Fortelle meg selv at det koster dem mindre å si ting som dette i jobbsammenheng, enn det koster for meg å høre dem sagt om måten jeg lever mitt eget liv på.
- Forstå, om ikke annet rasjonelt sett, at jeg sikkert er i 'forsvarsposisjonsomlarmeghøredetjegvil'-modus.
- Holde fast ved at det er litt ekkelt å tenke på at det finns mange som holder mye mer inne med meningene sine enn det jeg gjør, og at de også møter dette systemet som kanskje har bestemt seg for situasjonen på forhånd.
- Minne meg på at å si ''Dette møtet handle itj om å definer hverandres liv og bestem kem som har det vanskeligst'', ikke var en innfallsvinkel jeg så for meg da jeg ba møtedeltagerne selv forestille seg hvilke strategier de ville tatt i bruk for å mestre hverdagen hvis de var i min situasjon.
- Skjønne at ''I møte med studentan våre,  ser vi på skikkethet, og en av de viktigste momentan der, e nettopp å kunn vær klar over sine begrensninga'' ikke nødvendigvis er et så hardt, eller gjennomtenkt, angrep på min skikkethet til det yrket jeg legger inn det jeg har av vilje, krefter og mot på å studere til, som det føltes som akkurat da det ble sagt.
- Telle opp for meg selv de gangene folk har snakka fint om det samme som de som var tilstede på møtet kritiserer.
- Huske at jeg noen ganger er så heldig at jeg kan få folk til å le når de er i dårlig humør -- at noen til og med finner på å kalle meg for et fyrverkeri av entusiasme og ideer. Selv om det var sagt av en heavy med-entusiast.
- Erkjenne at disse menneskene fra kommune og helsetjeneste, ikke er blitt kjent med meg. De ser meg jo aldri utenfor møtene hvor min største skrekk er at de ikke skal forstå at de må høre på meg hvis de skal hjelpe meg, og at jeg trenger hjelpa deres nå. Nei, de har jo aldri sett meg når jeg danser rundt til Cee Lo Green midt i morgenstresset, kommer med halvglupe sitater i sosialpolitikk-timen eller gir noe til noen som trenger det. Da er det vel vanskelig å forestille seg at jeg kan det også, da.
- Forstå at de antagelig er i sin fulle, faglige rett, og at de bare vil meg vel.
- Finne ut hva jeg kan gjøre for å få disse møtene til å bli hyggeligere og nyttigere for oss alle.
- Huske på hvordan det er å sitte på ''brukerens'' plass den dagen jeg er ferdig med utdannelsen og sitter på andre sida av bordet.

Makten i ordene

Vi lever i et moderne samfunn, slik alle mennesker som til alle tider har hatt en viten om at folk har eksistert før dem, også trasker omkring i et samfunn som føles moderne. Jeg syns det største særtrekket ved VÅR modernitet, er at den er så full av æksjn. Hele føkkings tida. Hvor vi enn snur oss, myldrer det av alternativer, og vi må ta ansvaret for å velge. Hva slags mat vi skal kjøpe, hvilken nettside vi skal surfe på, hvor vi skal reise, hvilken reklameplakat vi skal vie oppmerksomhet til, hva slags fremtid vi skal ta sats og jumpe inn i . . .

Inni meg tenker jeg at å bli overstimulert til enhver tid på den måten, kanskje ikke var med i beregningen den gangen vi blei konstruert. Og siden vi må ta ansvar for alt vi går glipp av av info hvis vi ikke følger med, ender hele smørja ofte med at vi får ganske dårlig tid aleine med hjernen vår i løpet av en vanlig dag.

Derfor håper jeg du som er masterstudent i psykologi, og som har laga en spørreundersøkelse som heter 'HVA SYNS DU OM INNVANDRING TIL NORGE?' har en lur plan. At dét at undersøkelsen seinere viste seg bare å omhandle innvandrere med muslimsk tro, at det fantes påstander som 'Muslimer legger for sterk vekt på sin religion' og 'Muslimske innvandrere er stort sett for dårlig integrert' og 'Norge er blitt mer utrygt siden den muslimske innvandringen startet' og 'Den norske stat bruker i dag for store ressurser på innvandrere' og 'Den etnisk norske gruppen er truet av muslimsk innvandring'. Alle disse spørsmålene, som glor på meg med rynka panne, uten at det finns ei eneste VET IKKE-rute som jeg kan bruke til å svare. Ingen mulighet til å få fram at de få muslimene jeg kjenner er fantastiske og forstandige og slett ikke overreligiøse, men at jeg ikke kan snakke for tusenvis av ukjente, vanlige kvinner og menn og unger i gata og hva de tror på. At jeg kjenner flere innvandrere, både muslimer og folk med annen tro, som føler seg både mer og mindre nært knyttet til Norge. På grunn av alle forandringene, på grunn av alle rollene de er blitt fratatt og tildelt siden de dro fra hjemlandet sitt, på grunn av den givende og spennende jobben de ble head-hunta til fra hjemlandet, eller den ørkesløse arbeidsløsheten som enten lovverket eller arbeidsgiverne plasserer dem i -- og sist men ikke minst på grunn av følelsen av å komme fra et sted der kanskje alle forholder seg til alle i samme krets i løpet av en dag, til et sted hvor naboer prøver å se rundt hverandre for å sjekke når bussen kommer i stedet foro å smile og spørre hverandre om det samme. Hva har forresten muslimsk tro med dette å gjøre? At jeg ikke kan nok historie om Danmark-Norge, lange frostvintre, lite klær og liten avling, Okkupasjonen eller velferdsveksten til å være sikker på hvordan den jevne nordmann ligger an på trygghetsskalaen i dag, sjøl om jeg ikke skjønner annet enn at det ikke kan være særlig utrygt, relativt sett. At jeg ikke skjønner ordlyden av 'den norske etniske gruppen er truet' fordi det jo er opp til oss hvor mange unger vi vil sette til verden, eller iallfall oppdra med Ole Alexander-høytlesning og brunost og russekortjakt. Det blir forresten ikke mye tid til det hvis vi ikke får hjelp til å ta vare på alle velferdsstatsbyggerne som blir gamle, på en fin måte. Vi er nemlig altfor få norske sykepleiere og aktivitører og omsorgsarbeidere, og karriera vår er for viktig til at vi kan forventes å passe på mosjan og fasjan selv. Var det ikke sånn da?

Jeg velger å tro at den tidvis svarthvite ordlyden i spørsmålene skulle få meg til å tenke. Reflektere. Tygge på spørsmålene og finne ut av hva jeg selv egentlig mener. Men jeg fikk jo ikke muligheten til å fortelle om meningene mine da jeg svarte, og en del folk har det til og med så travelt at de ikke rekker å tenke seg skikkelig om, og så trykker de på de alternativene somigner mest på det de fleste sier på radio eller i kommentarfeltet på Aftenposten. Så blir kanskje både deres og mine unyanserte svar etter hvert offentliggjort for enda flere hjerner under tidspress. Så fortsetter 'innvandrer' å være synonymt med 'dårlig integrert, ikke altfor lovlydig person med muslimsk tro, som den norske stat bruker altfor mye penger på og som er med på å utrydningstrue den norske etniske gruppen.'   Kanskje. Hvis det ikke ligger en klok og vennlig og genial plan bak dette, en som jeg som uvitende og uerfaren Norges-borger ikke har forutsetninger til å forstå.