''Pihooooo!''

 - som mummitrollet sjøl antagelig ville sagt.
Inatt har jeg en evinnelig <etter mine stakkarslige målestokker> gigahoven mandel som ikke gjør vondt, og to friske, sunne smilekinn som gjør det. Mandelen har jeg kun en vag anelse om hva kommer av, mens kinnene har med ei vidunderlig helg å gjøre. Herremin for noen folk som finns rundt meg, og for en måte de er på. Skulle ønske det alltid kunne være sånn at noen tok seg friheten å komme traskende inn døra hjemme hos meg og klaske til sove- og -øyetrynet mitt med en ballong, for at jeg skulle stå opp og være med på naboens innflytningsfest. Skulle ønske det alltid var noen timer i bil med fine diskusjoner, flerstemt musikalsang og spontane, mer eller mindre begrunnede, latterutbrudd. Skulle ønske det alltid var matlagingssession'er, knalltighte uteforestillinger og små wienerbrød i nær, nær fremtid eller fortid. Skulle ønske jeg alltid kunne slå følge med favorittmedelevene til skolen.
Og nesten mest av alt, skulle jeg ønske at jeg kunne operere på eller fjerne de begrensningene som hjelpeapparatet uforvarende <det MÅ være uforvarende> legger på livet, akkurat slik jeg har tenkt å operere på eller fjerne det vonde øyet. De har nok ca. like stor skyld i at livet, og disse arteriebrusende gledene, føles så usikre midt oppi alt.
Iallfall ligger det en innkalling til øyelegekonsultasjonstime sjette september, på mitt sammenslåtte spisebord. Nå får vi se, da.
I morgen begynner skolen, og på onsdag kommer en relativt dobbelthakebefengt venn av meg til å velte seg i mine armer igjen, etter åtte måneder. Livet mitt - fy fanken som jeg har savna det - kommer rullende innover meg før helsa mi. Men gudskjelov etter at valget er tatt på hva jeg må gjøre for å få den tilbake. La det, la det, la det skrangle og gå og holde fram til øyebiffen er fiksa. La meg, la meg, la meg holde på den tindrende lykkefølelsen som det tross alt skal så lite til for, og la den holde meg på beina og på fornuftens halvsmale sti fram til jeg kan leve det livet jeg var lagd for. La det gå fort. La det ikke kollapse. Hunden og skolen, studentleiligheta og byen min. Ikke la disse ukene og månedene slå meg i bakken, for jeg vil ikke miste dem igjen. Er redd det blir for godt da.

Men jeg har vondt i kinnene. Det er en sånn vondt som GIR energi. Så dette skal nok, det må nok, det vil nok gå bra.

Empowered

Den kontrollen jeg har, tar jeg. Jeg bruker den til å holde den lille måneskinnsstrimen av overskudd tett inntil brystet. Bli liggende i senga når det blir den tida på døgnet der én av de tjuefem kommuneansatte kommer. Ikke bukke under for den oppdragsfesta motiveringa deres, bare ligge der, vennlig og rolig, med øynene i en klut. Ikke fordi jeg ikke vil, ikke fordi jeg ikke gidder. Fordi tanken på å engasjere meg i noe som helst sammen med en av dem, og så en annen av dem og en tredje, fjerde, sjuende, ellevte... Jeg er redd bare dét vil blåse meg ut.

Istedet sparer jeg meg til de er dratt. Til det er gått mange timer. Til det er gått så mange timer at jeg MÅ på do, og det er blitt mørkt utenfor. Så snakker jeg til meg sjøl med litt streng og ganske oppmuntrende tonefall, og så setter jeg i gang. Jeg tar av det ukesgamle sengetøyet og legger på nytt. Jeg går inn på det fantastiske badet som kan bli HELT MØRKT om natta, setter på min veneste playlist, og dusjer av hjertens lyst. Blir rein og avslappa og tenker på alt det fantastiske jeg skal gjøre når det blir mulig å ta med seg dette vidunderlige mørket ut i verda, mens jeg inntar litt klin kokkos kveldsmat og min bortreiste roomie's billigbrus også. Fortsatt i bademørket. Fortsatt til den uforlignelige musikken.

Etterpå tar jeg livets første immovane, som jeg fikk på et litt uklart legevaktbesøk for noen dager siden. Så strør jeg mitt relativt mjuke og velduftende jeg, utover i den relativt mjuke og velduftende senga. Jeg tenker: ''Nå har du brukt dagen godt. Nå kommer du til å sovne, og imorra skal du telefonere og spekulere og klare både det ene og det andre.''

Og så blir det sånn.

Kveldene

Enda så mange hyllemeter med ord som jeg ikke makter å feste til harddisken for tida, fordi jeg vil overleve, komme meg gjennom, ikke reflektere og ikke huske -- så finns det øyeblikk på øyeblikk med forgylte kanter, som jeg ikke _kan_ la flyte upåakta forbi.
Stort sett, finner de sted på kveldene. Ikke alltid.
Stort sett er det mennesker som kjenner meg godt som skaper dem. Ikke alltid.
Bølgen av takknemlighet er til å flyte på, miste pusten av, gjøre seg rein i. Den kommer, før eller siden, alltid.

Midt i alle timene i senga. Midt i øynene og hendene. Midt i alle tankene jeg ikke orker å tenke, og midt i ''NB! Brukeren skal ikke trilles i rullestol. Hun må ta drosje eller gå selv hvis hun skal noe sted.', er de der.
:)Venner som ringer enda en gang, etter de fem månedene der jeg ikke har villet ta med den jeg er på noe som helst. Som kommer med bil, og rusler en lang tur før vi stikker innom butikken så jeg endelig får handla, etter ei uke med kommunefolk som følger reglene. Jeg klarer ikke å si takk mange nok ganger, og etterpå drar vi ut og spiser og blir enige om at det aldri, ALDRI må ta like lang tid til neste gang.
:)Motet i venninnene mine, som trosser at kaféturen ikke blir helt som de hadde tenkt, trosser den sosiale angsten, trosser året som har gått uten en bytur -- og drar dit, er der ,gjør det. Ringer meg om kvelden for å fortelle og splrre hvordan det går, og kommer innom med mango og favorittsjokkis.
:) Hun som fortsatt orker å bo her, som har trilla meg flere mil enn noen andre, som må bo på en kommunal arbeidsplass, som må drive brannslokking for det de ikke klarer, som må høre på øyesmerter og se på mens jeg nesten river meg selv i stykker -- og som likevel klarer å være venninne.
:) Han som vet om frykten min for at jeg én dag skal bruke opp alle sammen, og som gang på gang på gang vil forsikre meg om at jeg aldri vil få det til.
:) ...
:) ....
:) .......

Fanken klanken, jeg aner skyggen av hvor heldig jeg er. 

Nattlig sortering i skolten anno 13. april 2013:

Ca. trettifem ønsker:

Jeg vil skrive noe underfundig.

Jeg vil ha tilbake den som står meg nærmest -- som til alt hell er en kremgul labbis.

Jeg vil bli sliten i magemuskulaturen.

Jeg vil supe i meg alle kommende forelesninger, kollokvier, fagdager, ferdihgetstreninger og praksisdager -- med en apetitt du ikke har sett maken til.

Jeg vil dra på Indiska og kjøpe et prangende sengeteppe så jeg slipper knekkebrødsmuler i dyna.

Jeg vil gå en tur langs den lange løypa til meg og hunden, med øynene lukket i forsiktig heltemot.

Jeg vil ha nok overskudd til at andre også kan få.

Jeg vil sitte på en lesesal og late som om jeg er universitetsstudent.

Jeg vil sminke meg. Ikke så mye.

Jeg vil lage noe pent.

Jeg vil sykle. Jeg vil svømme. Jeg vil løpe.

Jeg vil på interrail.

Jeg vil finne et kor.

Jeg vil lære meg flere retter enn falaffel, tortilla, samosa, vegetarpasta og alt som nesten er det samme.

Jeg vil ha nappede øyebryn og blank neglelakk av og til.

Jeg vil få inkassovarsler når jeg blir blakk eller får konvoluttangst, ikke når praktiske tilretteleggingsproblemer hindrer meg i å lese posten.

Jeg vil sitte på en buss på hverdagene, på vei til en jobb som jeg får lov til å være en ressurs på.

Jeg vil ha en soldag i byen og spise på Persilleriet.

Jeg vil at noen skal si at jeg er bra -- og tro på dem.

Jeg vil lære meg å danse.

Jeg vil lage sangtekster igjen.

Jeg vil støvsuge stua og vaske badet.

Jeg vil lese ut mi første bok på punktskrift.

Jeg vil være ei god gudmor og ei god liksomfostertante.

Jeg vil kunne møte sommeren i nord.

Jeg vil dra på europeisk voluntørservice i Spania.

Jeg vil se og forstå alt det som faktisk er skikkelig, helsikkes nydelig.

Jeg vil springe til bussen.

Jeg vil vandre til elva.

Jeg vil krype til korset.

Jeg vil lese Sorgenfri.

Jeg vil ende opp på feil sted, til feil tid, med rett person.

Jeg vil fatte poenget.

Jeg vil ta meg selv tilbake. 

Noen forvirrede tanker om såkalte 'utfordringer':

Jeg  er blitt nedlagt av faglig skjønn. Jeg tror på en fjern måte at jeg vil få se livet mitt kikke opp på meg og glise diabolsk muntert igjen. Men alt jeg ikke får lov til å mestre, og svaret som ligger der og glitrer eplegrønt, men som det bare er de fargeblinde menneskene som kan finne, har puffa meg ut på sidelinja. Nei, det... Det er for mye til at jeg vet hvor jeg skal ta tak, og det er så redselsfullt unødvendig.

En liten hilsen til Takknemligheten:

''Hvor ofte husker man å takke deg

Igrunn?

Du som er det gylne i lungene, det klare i blikket, det svale på leppene, det varme i magen.

Du som viser meg hjul mot asfalten. Min skinnjakkekledte venn sin trygge pust. Det hjemmelagde godteriet fra ei som strekker seg lengre enn jobben sin. Lukta av reint tøy som endelig fyller leiligheta og nesa mi. Latterkaskadene og ærligheten som ufravikelig flommer mot meg fra hun som fortsatt vil bo her. Absurdteateret. Smoothiefrokoster og bestevenninnetid som nå er blitt en hverdagsrutine, etter femten år med feriemøter. Han som lyser opp når jeg bruker uttrykk som KRONASJER og PREKIVERE, og som leiter etter blogger med dem i. Et nybada marsvin som tisser meg foruretta på magen. Lav seng i stua, som funka allikevel. At neppe alle, men så forunderlig mange fortsatt er her og er her og er her. 

Du er der og viser meg dem.

Jeg ser hvor du peker. Ganske ofte.

Tross alt, har du armen rundt skuldra mi.

Du vet godt at jeg trenger deg.

Så du blir.

Takk!''

Å male ein sør-indisk kveld

På badet er det sennepsgulbrune fliser på golvet, og ei mintgrøn toalettskål med breie bremmar til føtene for dei som vil stå på huk. Vindauga manglar glas, men er utstyrt med kunstferdige tresnirklar som stenger for solsteik, ut- og innsikt, men slepp inn kaskader av lys, lyd og innsekt. Venlege flåger og pågåande mygg og - halloen! - ein edderkopp så stor som ei handflate, som blygt stikk tåspissane utanfor hola si oppunder ein stikk-kontakt. Myriader av maur marsjerer mellom dørstokken og søppelbøtta, der ein gul og raud trøndersk BRIO-pose såvidt greier å strekkje seg over kanten.
Eg skrur av den rolige strålen kaldvatn, og kryp fram frå den hoftehøge dusjkrana. Eg set mi lit til at dei fleste maurene har surfa leende vekk på sjamposkummet slik at eg slepp å gjere meg til knesmordar. Mikrofiberhandkledet frå EtEnklereLiv er knallgrønt, og effektivt som eit uvær. Både det og eg er så godt som knusktørre etter få minutt.

Lukta av såpe og fuktig sand går, idet eg opnar døra, over til lukta av plantar og tørr sand. Ekkolyden av meg sjølv som syng og bannar i dusjen erstattast med sikadenene. Popmusikk frå rommet vårt. Bikkja på senteret som vræler til nabobikkjene når dei kjem for nærme. Husmora, Chand-akka, som kjeftar på dei.

Eg går forbi dobbeltrommet vi deler utesteinplatting og overbygg med, og børster håret over graset ved enden. Hadde det vore dag, ville det kanhende kome nokre elevar med fritime og heldt meg med selskap, og heilt sikkert nokre høner. No føler eg meg einsam, heilt til eg nesten tråkkar på senter-pusen. Den er berre nokre månader, så liten og mager at han mesten er gjennomsiktig, og så klengete at han går labradoren min ein høg gong. Han har vald seg ut den tilårskomne hunden som fostermor, og klatrar og spring ikring henne det meste av tida. Truleg er begge nokre skikkelige flått,- midd- og loppesirkus, noko dei andre i det norske reisefølget tar høgde for ved å forsøke å unngå å ta i dei. Eg er altfor nyssgjerrig og full av heimlengt til å halde dei på respektfull avstand, og let det berre stå til. Det ser no forresten ut til å gjelde bystyrepolitikaren i følget vårt óg§§§§§§§§§§.

Med ei ganske lita sympatierklæring ovafor den kvite bukseræva mi, set eg meg ned på steinhellene framfor døra til soverommet. Litt for brått for katten, som forsvinn like lenge som det tar å springe ein lydlaus, skeptisk runde rundt meg. Så er han der att, med den prøvande sukkertøynasen. Eg held klokeleg kjeft, og sidan me trass alt er blitt bekjente etter kvart, traskar han snart opp på leggane mine med potar på storleik med einkroningar. Han strekk seg og byter tyngdepunkt, for liksom å seie ''berre kjenn, so jævlig liten og umerkeleg er eg ikkje'', før han kveiler seg saman og blir liggande balansert på låra mine som ein spraglete, liten asjett.

Han er så liten at han kan løftast med ei hand, og strykast på kvar side av ryggen med peike- og langefingeren. Han rugger foruretta på seg og lurer på om eg ikkje har tenkt å klø han bakom øyrene óg, slik at han kan gomle litt på handa mi. Men nei. Det får klare seg at eg drèg med meg eit hjelpekorps med lopper og lus i kofferten, eg takkar høfleg nei til rabies på kjøpet.

Så sit me der og glanar ut i kvelden. Fløyelsmørket og alle nålestikka av varmt lampeskin. Den bærføtte tassinga til ungane. Mumlinga frå diverse studentar i gjestebygget rett over oss. Vindpustet mot kinna våre, som bær med seg siste rest av kveldsmat-lukta til Chand-aka. Løftet om ein morgondag, med nye kannada-ord, rispannekaker, varme, jord og ungar. Og ein dag nærare kvardagen heime, trur eg. Så stort alt er.

Katten maler i fanget mitt. Om eg kunne, ville eg óg ha malt, for dette er vakre greier eg gjerne vil sjå att. Men eg får nøye meg med å hugse alt saman heller. Det er det eg som er best på av meg og middhaugen i armane mine. 

Det gikk slik det ikke måtte gå

Om sju timer skal jeg sitte på et møte som jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Et møte der alt jeg har prøvd å ikke la skje, men som nå endelig har skjedd likevel, vil komme for en dag. Et møte som vil være det første steget mot å avgjøre identiteten min, kanskje for resten av livet. I hvert fall for mange år fremover.Egentlig har jeg kanskje grudd meg til dette møtet så lenge jeg kan huske.
Jeg har så mange spørsmål at når jeg skriver dem ned, ser det helt tullerusk ut.
Jeg lurer sånn på hva de sier når de ser meg. Her inne. Her nede. Om de forstår, eller om de bare er sikker på at de gjør det. Om de endelig ser at det må gjøres noe, at det kan være lønnsomt å satse på meg nå -- eller om de tenker at det er mer tydelig enn noen gang at det ikke er noe poeng i. Om de ser meg som ei funksjonshemming, en diagnose, et minus i budsjettet -- eller om de ser meg som Kristin. Like vanlig og like unik som alle de andre i hele verden.
Jeg har så mange spørsmål som handler om hvorvidt jeg skal få fortsette å studere. Om jeg skal følge de jeg har blitt kjent med og glad i, drive med det, og være med dem, som har gjort denne studietida til ei av de kuleste tidene i livet mitt. Skal jeg bli med inn i dragsuget av halvpsykotiske eksamensperioder flere ganger, oppleve nerdeoppspilthet og avgrunnsdyp skrekk i ukevis, jojo-blodsukkeret og flowen på dagen og den avsindige lettelsen og stoltheten og usikkerheten når vi kan reise oss og gå? Jeg lurer på om det blir tredjeårspraksis. Om jeg kan sitte og planlegge til neste år på denne tida, sånn som klassekameratene mine gjør i år -- drømme og lage strategier og finne ut hvor hunden min kan ligge. Bli kjent med et arbeidssted, få vite hvilken hverdag en sosialarbeider også kan ha. Få vite hva jeg kan og hva jeg kan bli bedre på og hva jeg må tenke på. Få vite hva som går an, og hva som bare må planlegges annerledes. Forstå at jeg kan noe bra, at jeg passer inn. Og endelig: Finne en jobb. Tilføre noe til et nødvendigvis allerede nytenkende arbeidsmiljø. Få ha det yrkesrelevant. Ha et viktig og spennende sted å lære veien til sammen med hunden. Gå dit hver dag. Gjøre noe for noen. Bli uendelig glad, og kunne fortsette. Blir det sånn?
Eller blir det kanskje helt annerledes? Kommer jeg til å si noe galt når det gjelder? Sitter de der på møtet og får sine mistanker bekreftet? Tenker de: ''slik K.s situasjon er i dag, er hun ikke sterk nok til å administrere tjenesten hun ser for seg. Vi mener hun har et urealistisk bilde av ordningen og sin evne til å nyttegjøre seg av den. Behovene hun viser vil etter vårt fagskjønn best kunne dekkes av kommunens enheter.''? Vil de ønske å fortsette som før? Jeg veit godt at det ikke går lengre. Jeg veit at kommunen ikke har noe organisert assistanse å gi noen som lever så aktivt at de har en timeplan å følge, som er sånn som alle andre unge studenters timeplan. Jeg skjønner at hvis man skal få litt hjelp fra hver av alle de ulike instansene som ikke kan bli helt enige om hvem som skal gjøre hva, så må man iallfall være såpass samarbeidsvillig at man holder seg hjemme når assistansen blir ledig. Da kan man ikke være så ambisiøs at man både vil gå skole, ha kollokviegrupper og interessepolitiske fagmøter på kveldstid og prøve nye matoppskrifter når det måtte passe. Ha avtaler om trening eller kafédater eller frivilligjobb i Røde Kors en kveld i uka. Det livet må man enten klare seg i aleine, eller så får man innse at man ikke er ment til å leve det. Etter at vi har vært strittende uenig på dét punktet helt fra starten, har de som bestemmer nesten fått meg til å begynne å skifte mening. Det er kanskje for mye forlangt av meg å skulle bruke så mye av skattebetalernes ressurser og andres tålmodighet bare for å skaffe meg en jobb som noen andre uansett kunne gjort mer effektivt. <-- Der skreiv jeg det. Tenk at jeg skreiv det.
I tillegg til nesten å ha fått meg med på den uuttalte ideen om hva som lønner seg og hvem som har rett til å definere hva jeg kan og ikke, har jeg havna her. Jeg vet godt at hvis de ikke finner meg lur nok å investere i, NUH, så blir jeg kroniker. Da vil jeg ikke klare å slutte med å hvile og sove og flyte og tenke. Da må jeg slutte på studiene, for jeg kan ikke sove meg til ei profesjonsutdanning. Jeg må slutte å gå ut, for jeg vil ikke risikere å bli så sliten at jeg ikke kommer meg hjem på egenhånd. Da sier det seg selv at en viss Herr Flappøre ikke har det særlig forsvarlig hjemme hos meg. Uten førerhund vil det bli utfordrende å være ute aleine sjøl de dagene jeg har klart å samle opp overskudd. Så da får jeg all tid i verden til å ta imot ''alle kommunens enheter'' når de kommer med tjenestene sine. Jeg kan få mat på døra og vaskehjelp og boveiledning. Det høres unektelig fantastisk ukomplisert ut. Jeg er redd. Det er seks timer igjen. Og så kan det godt være det ordner seg óg.

Kom søng mæ en sang om i morra
Som enda ligg naken og nyfødd i øst
Der natta gir gårdagens tåra si trøst
Om du gråt dem i sorg eller sinne,
Har du dagen i morra å vinne.

H. Sivertsen

Hørt på vei forbi et buss-stopp

Elleveåringen: - Ka e klokka?
Fjortenåringen: - ...så så æ bare bussen peise RÆTT fette forbi.
Ellevåringen: - Du. Ka e klokka?
Fjortenåringen: - Vi rækk det likevæl. Æ ringe og sir ifra.
Ellevåringen: - Men ka e klokka, din homofob??
Fjortenåringen: - Satan, sa du det æ hørte at du sa no?? Den e fem din idiot.

Nå MÅ det jo stemme at verden går fremover!!

Tredimensjonal scrapbooking

3. august 2012 kl. 02:15

Noen av dem jeg kjenner, er virkelig glade i fotografering. Nærbilder av fargerike blomster i vakre vinkler, straighte bilder av steder de har vært på, finurlige bilder av mennesker de er glad i - og øybelikkene. Album med øyeblikk. Fancy nyttårshilsener med øybelikk. Fotobøker med øyeblikk. Facebookside på facebookside med øyeblikk på øyeblikk på øyeblikk.
Når disse folka setter seg ned og tar seg tid til å gi meg del i alle opplevelsene og sinnsstemningene og ideene som de har pressa og tørka som blomster, og lagt mellom sider i en perm, så gjør det meg glad. Samtidig, eler litt etterpå, får det meg til å tenke; hva med meg, da? Enn MINE øyeblikk? Hvorfor glimrer ikke de opp fra fotopapirer og retinaskjermer??!

Tanken har besnæra meg før. Én gang kjøpte jeg meg et rosa kamera som eksamensgave, men batteriladeren dets er borte, og på de tre årene jeg har hatt det, har jeg aldri kommet på å finne en ny på Elkjøp. På ungdomsskolen skrev jeg en oppgave om å være fotograf, og satte haka i været til lærernes oppgitte blikk. Da jeg var liten og på sommerleir, hadde jeg et engangskamera, men alle bildene var for uskarpe og rotete til å være noe å ta vare på.

Hvorfor er alle så opphengt i bilder? Hvorfor er -jeg- så opphengt i bilder? Jeg kan ikke ta dem uten mega-kyndig assistanse, jeg kan ikke se på dem uten å knekke sammen i et sukkerspinn av øyesmerter. Det jeg _kan_, er å skrive.

Skrive flere linjemeter, slynge meg omkring i beskrivelser. Lydbrus. Luktinferno. Sommerfugl-magen, smilefjeset, trippelpustinga. Foranledningen, begynnelsen, slutten. Ordene som blei sagt, tankene som blei tenkt, inspirasjonen som kom snikende etterpå. Dialoger. Anekdoter. Digresjoner. Verdens feiteste tredimensjonale scrap-book, hver gang.

'Ett bilde sier mer enn tusen ord.'

Å??!