Om sju timer skal jeg sitte på et møte som jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Et møte der alt jeg har prøvd å ikke la skje, men som nå endelig har skjedd likevel, vil komme for en dag. Et møte som vil være det første steget mot å avgjøre identiteten min, kanskje for resten av livet. I hvert fall for mange år fremover.Egentlig har jeg kanskje grudd meg til dette møtet så lenge jeg kan huske.
Jeg har så mange spørsmål at når jeg skriver dem ned, ser det helt tullerusk ut.
Jeg lurer sånn på hva de sier når de ser meg. Her inne. Her nede. Om de forstår, eller om de bare er sikker på at de gjør det. Om de endelig ser at det må gjøres noe, at det kan være lønnsomt å satse på meg nå -- eller om de tenker at det er mer tydelig enn noen gang at det ikke er noe poeng i. Om de ser meg som ei funksjonshemming, en diagnose, et minus i budsjettet -- eller om de ser meg som Kristin. Like vanlig og like unik som alle de andre i hele verden.
Jeg har så mange spørsmål som handler om hvorvidt jeg skal få fortsette å studere. Om jeg skal følge de jeg har blitt kjent med og glad i, drive med det, og være med dem, som har gjort denne studietida til ei av de kuleste tidene i livet mitt. Skal jeg bli med inn i dragsuget av halvpsykotiske eksamensperioder flere ganger, oppleve nerdeoppspilthet og avgrunnsdyp skrekk i ukevis, jojo-blodsukkeret og flowen på dagen og den avsindige lettelsen og stoltheten og usikkerheten når vi kan reise oss og gå? Jeg lurer på om det blir tredjeårspraksis. Om jeg kan sitte og planlegge til neste år på denne tida, sånn som klassekameratene mine gjør i år -- drømme og lage strategier og finne ut hvor hunden min kan ligge. Bli kjent med et arbeidssted, få vite hvilken hverdag en sosialarbeider også kan ha. Få vite hva jeg kan og hva jeg kan bli bedre på og hva jeg må tenke på. Få vite hva som går an, og hva som bare må planlegges annerledes. Forstå at jeg kan noe bra, at jeg passer inn. Og endelig: Finne en jobb. Tilføre noe til et nødvendigvis allerede nytenkende arbeidsmiljø. Få ha det yrkesrelevant. Ha et viktig og spennende sted å lære veien til sammen med hunden. Gå dit hver dag. Gjøre noe for noen. Bli uendelig glad, og kunne fortsette. Blir det sånn?
Eller blir det kanskje helt annerledes? Kommer jeg til å si noe galt når det gjelder? Sitter de der på møtet og får sine mistanker bekreftet? Tenker de: ''slik K.s situasjon er i dag, er hun ikke sterk nok til å administrere tjenesten hun ser for seg. Vi mener hun har et urealistisk bilde av ordningen og sin evne til å nyttegjøre seg av den. Behovene hun viser vil etter vårt fagskjønn best kunne dekkes av kommunens enheter.''? Vil de ønske å fortsette som før? Jeg veit godt at det ikke går lengre. Jeg veit at kommunen ikke har noe organisert assistanse å gi noen som lever så aktivt at de har en timeplan å følge, som er sånn som alle andre unge studenters timeplan. Jeg skjønner at hvis man skal få litt hjelp fra hver av alle de ulike instansene som ikke kan bli helt enige om hvem som skal gjøre hva, så må man iallfall være såpass samarbeidsvillig at man holder seg hjemme når assistansen blir ledig. Da kan man ikke være så ambisiøs at man både vil gå skole, ha kollokviegrupper og interessepolitiske fagmøter på kveldstid og prøve nye matoppskrifter når det måtte passe. Ha avtaler om trening eller kafédater eller frivilligjobb i Røde Kors en kveld i uka. Det livet må man enten klare seg i aleine, eller så får man innse at man ikke er ment til å leve det. Etter at vi har vært strittende uenig på dét punktet helt fra starten, har de som bestemmer nesten fått meg til å begynne å skifte mening. Det er kanskje for mye forlangt av meg å skulle bruke så mye av skattebetalernes ressurser og andres tålmodighet bare for å skaffe meg en jobb som noen andre uansett kunne gjort mer effektivt. <-- Der skreiv jeg det. Tenk at jeg skreiv det.
I tillegg til nesten å ha fått meg med på den uuttalte ideen om hva som lønner seg og hvem som har rett til å definere hva jeg kan og ikke, har jeg havna her. Jeg vet godt at hvis de ikke finner meg lur nok å investere i, NUH, så blir jeg kroniker. Da vil jeg ikke klare å slutte med å hvile og sove og flyte og tenke. Da må jeg slutte på studiene, for jeg kan ikke sove meg til ei profesjonsutdanning. Jeg må slutte å gå ut, for jeg vil ikke risikere å bli så sliten at jeg ikke kommer meg hjem på egenhånd. Da sier det seg selv at en viss Herr Flappøre ikke har det særlig forsvarlig hjemme hos meg. Uten førerhund vil det bli utfordrende å være ute aleine sjøl de dagene jeg har klart å samle opp overskudd. Så da får jeg all tid i verden til å ta imot ''alle kommunens enheter'' når de kommer med tjenestene sine. Jeg kan få mat på døra og vaskehjelp og boveiledning. Det høres unektelig fantastisk ukomplisert ut. Jeg er redd. Det er seks timer igjen. Og så kan det godt være det ordner seg óg.
Jeg har så mange spørsmål at når jeg skriver dem ned, ser det helt tullerusk ut.
Jeg lurer sånn på hva de sier når de ser meg. Her inne. Her nede. Om de forstår, eller om de bare er sikker på at de gjør det. Om de endelig ser at det må gjøres noe, at det kan være lønnsomt å satse på meg nå -- eller om de tenker at det er mer tydelig enn noen gang at det ikke er noe poeng i. Om de ser meg som ei funksjonshemming, en diagnose, et minus i budsjettet -- eller om de ser meg som Kristin. Like vanlig og like unik som alle de andre i hele verden.
Jeg har så mange spørsmål som handler om hvorvidt jeg skal få fortsette å studere. Om jeg skal følge de jeg har blitt kjent med og glad i, drive med det, og være med dem, som har gjort denne studietida til ei av de kuleste tidene i livet mitt. Skal jeg bli med inn i dragsuget av halvpsykotiske eksamensperioder flere ganger, oppleve nerdeoppspilthet og avgrunnsdyp skrekk i ukevis, jojo-blodsukkeret og flowen på dagen og den avsindige lettelsen og stoltheten og usikkerheten når vi kan reise oss og gå? Jeg lurer på om det blir tredjeårspraksis. Om jeg kan sitte og planlegge til neste år på denne tida, sånn som klassekameratene mine gjør i år -- drømme og lage strategier og finne ut hvor hunden min kan ligge. Bli kjent med et arbeidssted, få vite hvilken hverdag en sosialarbeider også kan ha. Få vite hva jeg kan og hva jeg kan bli bedre på og hva jeg må tenke på. Få vite hva som går an, og hva som bare må planlegges annerledes. Forstå at jeg kan noe bra, at jeg passer inn. Og endelig: Finne en jobb. Tilføre noe til et nødvendigvis allerede nytenkende arbeidsmiljø. Få ha det yrkesrelevant. Ha et viktig og spennende sted å lære veien til sammen med hunden. Gå dit hver dag. Gjøre noe for noen. Bli uendelig glad, og kunne fortsette. Blir det sånn?
Eller blir det kanskje helt annerledes? Kommer jeg til å si noe galt når det gjelder? Sitter de der på møtet og får sine mistanker bekreftet? Tenker de: ''slik K.s situasjon er i dag, er hun ikke sterk nok til å administrere tjenesten hun ser for seg. Vi mener hun har et urealistisk bilde av ordningen og sin evne til å nyttegjøre seg av den. Behovene hun viser vil etter vårt fagskjønn best kunne dekkes av kommunens enheter.''? Vil de ønske å fortsette som før? Jeg veit godt at det ikke går lengre. Jeg veit at kommunen ikke har noe organisert assistanse å gi noen som lever så aktivt at de har en timeplan å følge, som er sånn som alle andre unge studenters timeplan. Jeg skjønner at hvis man skal få litt hjelp fra hver av alle de ulike instansene som ikke kan bli helt enige om hvem som skal gjøre hva, så må man iallfall være såpass samarbeidsvillig at man holder seg hjemme når assistansen blir ledig. Da kan man ikke være så ambisiøs at man både vil gå skole, ha kollokviegrupper og interessepolitiske fagmøter på kveldstid og prøve nye matoppskrifter når det måtte passe. Ha avtaler om trening eller kafédater eller frivilligjobb i Røde Kors en kveld i uka. Det livet må man enten klare seg i aleine, eller så får man innse at man ikke er ment til å leve det. Etter at vi har vært strittende uenig på dét punktet helt fra starten, har de som bestemmer nesten fått meg til å begynne å skifte mening. Det er kanskje for mye forlangt av meg å skulle bruke så mye av skattebetalernes ressurser og andres tålmodighet bare for å skaffe meg en jobb som noen andre uansett kunne gjort mer effektivt. <-- Der skreiv jeg det. Tenk at jeg skreiv det.
I tillegg til nesten å ha fått meg med på den uuttalte ideen om hva som lønner seg og hvem som har rett til å definere hva jeg kan og ikke, har jeg havna her. Jeg vet godt at hvis de ikke finner meg lur nok å investere i, NUH, så blir jeg kroniker. Da vil jeg ikke klare å slutte med å hvile og sove og flyte og tenke. Da må jeg slutte på studiene, for jeg kan ikke sove meg til ei profesjonsutdanning. Jeg må slutte å gå ut, for jeg vil ikke risikere å bli så sliten at jeg ikke kommer meg hjem på egenhånd. Da sier det seg selv at en viss Herr Flappøre ikke har det særlig forsvarlig hjemme hos meg. Uten førerhund vil det bli utfordrende å være ute aleine sjøl de dagene jeg har klart å samle opp overskudd. Så da får jeg all tid i verden til å ta imot ''alle kommunens enheter'' når de kommer med tjenestene sine. Jeg kan få mat på døra og vaskehjelp og boveiledning. Det høres unektelig fantastisk ukomplisert ut. Jeg er redd. Det er seks timer igjen. Og så kan det godt være det ordner seg óg.
Kom søng mæ en sang om i morra
Som enda ligg naken og nyfødd i øst
Der natta gir gårdagens tåra si trøst
Om du gråt dem i sorg eller sinne,
Har du dagen i morra å vinne.
H. Sivertsen
Som enda ligg naken og nyfødd i øst
Der natta gir gårdagens tåra si trøst
Om du gråt dem i sorg eller sinne,
Har du dagen i morra å vinne.
H. Sivertsen
