tirsdag 2. april 2013

Å male ein sør-indisk kveld

På badet er det sennepsgulbrune fliser på golvet, og ei mintgrøn toalettskål med breie bremmar til føtene for dei som vil stå på huk. Vindauga manglar glas, men er utstyrt med kunstferdige tresnirklar som stenger for solsteik, ut- og innsikt, men slepp inn kaskader av lys, lyd og innsekt. Venlege flåger og pågåande mygg og - halloen! - ein edderkopp så stor som ei handflate, som blygt stikk tåspissane utanfor hola si oppunder ein stikk-kontakt. Myriader av maur marsjerer mellom dørstokken og søppelbøtta, der ein gul og raud trøndersk BRIO-pose såvidt greier å strekkje seg over kanten.
Eg skrur av den rolige strålen kaldvatn, og kryp fram frå den hoftehøge dusjkrana. Eg set mi lit til at dei fleste maurene har surfa leende vekk på sjamposkummet slik at eg slepp å gjere meg til knesmordar. Mikrofiberhandkledet frå EtEnklereLiv er knallgrønt, og effektivt som eit uvær. Både det og eg er så godt som knusktørre etter få minutt.

Lukta av såpe og fuktig sand går, idet eg opnar døra, over til lukta av plantar og tørr sand. Ekkolyden av meg sjølv som syng og bannar i dusjen erstattast med sikadenene. Popmusikk frå rommet vårt. Bikkja på senteret som vræler til nabobikkjene når dei kjem for nærme. Husmora, Chand-akka, som kjeftar på dei.

Eg går forbi dobbeltrommet vi deler utesteinplatting og overbygg med, og børster håret over graset ved enden. Hadde det vore dag, ville det kanhende kome nokre elevar med fritime og heldt meg med selskap, og heilt sikkert nokre høner. No føler eg meg einsam, heilt til eg nesten tråkkar på senter-pusen. Den er berre nokre månader, så liten og mager at han mesten er gjennomsiktig, og så klengete at han går labradoren min ein høg gong. Han har vald seg ut den tilårskomne hunden som fostermor, og klatrar og spring ikring henne det meste av tida. Truleg er begge nokre skikkelige flått,- midd- og loppesirkus, noko dei andre i det norske reisefølget tar høgde for ved å forsøke å unngå å ta i dei. Eg er altfor nyssgjerrig og full av heimlengt til å halde dei på respektfull avstand, og let det berre stå til. Det ser no forresten ut til å gjelde bystyrepolitikaren i følget vårt óg§§§§§§§§§§.

Med ei ganske lita sympatierklæring ovafor den kvite bukseræva mi, set eg meg ned på steinhellene framfor døra til soverommet. Litt for brått for katten, som forsvinn like lenge som det tar å springe ein lydlaus, skeptisk runde rundt meg. Så er han der att, med den prøvande sukkertøynasen. Eg held klokeleg kjeft, og sidan me trass alt er blitt bekjente etter kvart, traskar han snart opp på leggane mine med potar på storleik med einkroningar. Han strekk seg og byter tyngdepunkt, for liksom å seie ''berre kjenn, so jævlig liten og umerkeleg er eg ikkje'', før han kveiler seg saman og blir liggande balansert på låra mine som ein spraglete, liten asjett.

Han er så liten at han kan løftast med ei hand, og strykast på kvar side av ryggen med peike- og langefingeren. Han rugger foruretta på seg og lurer på om eg ikkje har tenkt å klø han bakom øyrene óg, slik at han kan gomle litt på handa mi. Men nei. Det får klare seg at eg drèg med meg eit hjelpekorps med lopper og lus i kofferten, eg takkar høfleg nei til rabies på kjøpet.

Så sit me der og glanar ut i kvelden. Fløyelsmørket og alle nålestikka av varmt lampeskin. Den bærføtte tassinga til ungane. Mumlinga frå diverse studentar i gjestebygget rett over oss. Vindpustet mot kinna våre, som bær med seg siste rest av kveldsmat-lukta til Chand-aka. Løftet om ein morgondag, med nye kannada-ord, rispannekaker, varme, jord og ungar. Og ein dag nærare kvardagen heime, trur eg. Så stort alt er.

Katten maler i fanget mitt. Om eg kunne, ville eg óg ha malt, for dette er vakre greier eg gjerne vil sjå att. Men eg får nøye meg med å hugse alt saman heller. Det er det eg som er best på av meg og middhaugen i armane mine.