Harmoni, ka?!

:Med pulsen dunkende i øreflippene og tungespissen, får jeg plasseert jeansræva mi på steinkanten som omgir plenen der hunden akkurat har tissa. Endelig et sted å samle seg litt, mens man til alt overmål har sånn høvelig kontroll på videre alternativer. Jeg trekker inn den oppsiktsvekkende sommerlige lufta, og prøver å slappe av i trynet og skuldrene og helt nedi magen. For en tur. For et solys. For noen nærgående biler. For noen surrealistiske samtaler med hjelpsomme forbipasserende. For en krøllete venninnesituasjon. For en idiotisk, ryggsekkløs håndtering av hundematposen vi har med. For en dag. Jeg gjør det mest tilforlatelige jeg kommer på. Krafser i veska til jeg finner det lille, litt snickersis-aktige etuiet og drar fram munnspillet. Det billigste i sitt slag, det jeg ikke akkurat kan spille på - men som har en handy knapp for halvtoner og som er mitt helt eget. Jeg legger det mot truten og blåser en rimelig halvgæern tone eller tre. Så får jeg litt mer kontroll, og lirer av meg "Fred i dalen". Det gjør meg roligere gledelig fort. Midt i den andre melodien, som dessverre ennå går litt mindre smooth, hører jeg ham; "Unnskyld? Kanskje du vil kjøpe Plata til Gata?" Han sier det med trykk på -du-. som om det er noe ved meg, her jeg sitter i kjole og jeans, usminka og halvshabby etter å ha tilbrakt natta på spontanovernatting i ei hengekøye i stua til nye venner, med et hundehode på skoene og et munnspill på tvers i trynet, som får ham til å tenke at jeg ønsker å kjøpe det han har med seg. Ikke for å skaffe karmapoeng, ikke for å være kul. Det er han som er kul og gjør meg oppmerksom på ei gatenær cd som jeg kan få kjøpe for de to krøllete femtilappene mine, og som jeg ellers ikke ville fått vite om. -Takk, sier jeg glad og begynner å planlegge hvor jeg kan få spilt av nyervervelsen i dette stadig mer helvirtuelle nærmiljøet. Så smalltalker vi litt. Vi sier hva vi heter, og at vi kommer herfra. Han forteller om noen av bandene på plata. Så spør jeg om det som er så jækla vanskelig. Det som krever hundre perfekte faktorer for at jeg ikke skal bli tussete på ryggen, smile avvergende til alle som vil hjelpe og campere på samme flekk på hjemveien i så mange timer det bare skal være. "I hvilken retning har du tenkt deg nå?" spør jeg ham. "Ingen spesiell. Skal sykle litt rundt og selge flere cd'er og blader." "OK. Da lurer jeg på om du kan gjøre meg en supertjeneste. Har ikke vært så lenge her i byen siden jeg slutta å se. Nå skal jeg over veien der borte, men er ikke sikker på hvor gangfeltet er. Kunne du ha vist meg det?" Det kan han. Jeg finner brua på rekordtid, og smiler litt frynsete, men veldig glad,mens jeg går mot neste dårlig merka, pinglefremkallende veikryss.

Påskeegget

Tror det blir vanskelig å unngå klisjeenes fiolette landskap hvis jeg skal beskrive det påskeegget av et øyeblikk som nettopp fløy forbi. Ikke så dumt bilde, må jeg i all beskjedenhet si.
Jeg sitter i den svarte toseteren, med ryggen mot den våte aprilkvelden og øret mot en nydelig flom av Elton John-sanger fra anlegget. På spisebordet styrer pappa med noe, og fra kjellerstua stiger hysterisk brorelatter og TV-lyder.
Jeg gidder ikke en gang forsøke å regne etter hvor mange ganger jeg kan ha sittet akkurat her, i samme sofa med de samme menneskene og de samme lydene i huset. Akkurat sånn kunne det ha vært midt i et annet øyeblilkk, i en annen kveld i en helt annen tid.
Det glatte stuebord-beinet mot mitt eget bein, vissheten om at jeg kan løpe i trappene - til og med kameraten til broren min. Alt er så prikk likt.
Og likevel; tanken på alle forskjellene - det viktige som mangler og det som er kommet til, får det til å stikke innvendig på en nesten epileringsaktig måte. Både kontrastene og likhetene blir overveldende. Jeg må ta pauser i skrivinga og refleksjonene når herr John kommer til de deiligste sangene i settet sitt. Er nødt til å synge i kor med ham, helt nede fra bunnen av magen - for å rydde plass. Litt plass må man nesten ha for å ta innover seg at dette, som alt annet for tida, snart går over. At om bare noen få sanger, om bare et lite åndedrag, vil noe være der og minne meg om den enorme avstanden som ligger mellom øyeblikket jeg tror jeg gjenopplever, og virkeligheten. Jeg vil merke at jeg ikke er noen nerdete 12-åring i rare klær, men en stor jentte med bruker på AltInn, praksisforberedelser i bakhodet og et virrvarr av andre ting jeg ikke en gang ante at fantes da jeg gikk i sjetteklasse. Det dype innpustet ved siden av meg kommer ikke til å fortsette i mammas dempede, døsige kveldsstemme som forkynner at det er leggetid eller at kryssordet er ferdig utfylt. Det er hunden min som kommer til å sukke og smatte og kanskje gjespe litt skrekkånde i ansiktet på meg. Jeg skal ikke snart legge hodet på det gule, ru putetrekket i tidenes mest usmaklig kulørte soverom, men være oppe i time på time til for å finne nok ut av denne nye epleterta til å få skrevet ferdig dette lille minnet, og så falle i søvn på geléputa på gjesterommet.

Så absurd det er. Og så umulig.

Og likevel har distansen fra det lille, liksom-lette livet med seg muligheten til å se en hel savanne av nye virrkeligheter. Til å mentalisere - til og med noe så harry som å kunne benevne det med et faguttrykk - til å være familie, være enig, uenig, til og med direkte dritprovosert uten å gå fra konseptene. Til å kjenne det trygge ved å være datter-irritert eller søster-bekymra eller niese-frustrert.
Jeg vet mye om alt som har skullet til for at det er sånn som dette nå. Det holder at jeg vet det. Jeg kan være stolt hvis jeg vil, og det kjennes i hele meg. Det gjør utsiktene til å skulle åpne dette fargerike, skjøre pappmasjé-skallet mellom da og nå,og stige ut av alt dette søte og fruktige, direkte levelig.