:
Med pulsen dunkende i øreflippene og tungespissen, får jeg plasseert jeansræva mi på steinkanten som omgir plenen der hunden akkurat har tissa. Endelig et sted å samle seg litt, mens man til alt overmål har sånn høvelig kontroll på videre alternativer. Jeg trekker inn den oppsiktsvekkende sommerlige lufta, og prøver å slappe av i trynet og skuldrene og helt nedi magen. For en tur. For et solys. For noen nærgående biler. For noen surrealistiske samtaler med hjelpsomme forbipasserende. For en krøllete venninnesituasjon. For en idiotisk, ryggsekkløs håndtering av hundematposen vi har med. For en dag. Jeg gjør det mest tilforlatelige jeg kommer på. Krafser i veska til jeg finner det lille, litt snickersis-aktige etuiet og drar fram munnspillet. Det billigste i sitt slag, det jeg ikke akkurat kan spille på - men som har en handy knapp for halvtoner og som er mitt helt eget. Jeg legger det mot truten og blåser en rimelig halvgæern tone eller tre. Så får jeg litt mer kontroll, og lirer av meg "Fred i dalen". Det gjør meg roligere gledelig fort. Midt i den andre melodien, som dessverre ennå går litt mindre smooth, hører jeg ham; "Unnskyld? Kanskje du vil kjøpe Plata til Gata?" Han sier det med trykk på -du-. som om det er noe ved meg, her jeg sitter i kjole og jeans, usminka og halvshabby etter å ha tilbrakt natta på spontanovernatting i ei hengekøye i stua til nye venner, med et hundehode på skoene og et munnspill på tvers i trynet, som får ham til å tenke at jeg ønsker å kjøpe det han har med seg. Ikke for å skaffe karmapoeng, ikke for å være kul. Det er han som er kul og gjør meg oppmerksom på ei gatenær cd som jeg kan få kjøpe for de to krøllete femtilappene mine, og som jeg ellers ikke ville fått vite om. -Takk, sier jeg glad og begynner å planlegge hvor jeg kan få spilt av nyervervelsen i dette stadig mer helvirtuelle nærmiljøet. Så smalltalker vi litt. Vi sier hva vi heter, og at vi kommer herfra. Han forteller om noen av bandene på plata. Så spør jeg om det som er så jækla vanskelig. Det som krever hundre perfekte faktorer for at jeg ikke skal bli tussete på ryggen, smile avvergende til alle som vil hjelpe og campere på samme flekk på hjemveien i så mange timer det bare skal være. "I hvilken retning har du tenkt deg nå?" spør jeg ham. "Ingen spesiell. Skal sykle litt rundt og selge flere cd'er og blader." "OK. Da lurer jeg på om du kan gjøre meg en supertjeneste. Har ikke vært så lenge her i byen siden jeg slutta å se. Nå skal jeg over veien der borte, men er ikke sikker på hvor gangfeltet er. Kunne du ha vist meg det?" Det kan han. Jeg finner brua på rekordtid, og smiler litt frynsete, men veldig glad,mens jeg går mot neste dårlig merka, pinglefremkallende veikryss.
