Årbilder - sola som skinte i fjor

Så mange øyeblikk å fange, som det føles som om jeg står og betrakter mens de driver innover i en rolig, mørk blågrå kveldshimmel. 

Det er et år siden den første sommeren med pandemi. Selv om alt var litt annerledes, husker jeg at det likevel føltes litt roligere - nesten proporsjonalt med at ermene og beinklærne ble kortere og ansiktet varmere. Raskt planlagt besøk fra en venn jeg ikke hadde møtt på lenge, som bytter billetter mot gitar og garantert livvakteri mot sinte måkemødre. Fingerspill, glemte barneTV-sanger og "My summer wine". Uvurderlige vennebesøk og den ultimate leirfølelsen under markisene på Bare Blåbær. 

 Så kom ferien, og jeg reiste. Med blandede følelser - all den tida borte fra byen, alle de stundene jeg gikk glipp av. Men så reiste jeg likevel, og samla en dunge minner som det tross alt har føltes veldig godt å kunne  ta frem igjen. Sånn som nå. Firkløveret samla på Bakkjeløkkja, mer og mindre imponerende matopplevelser og de samme gode, undrende replikkutvekslingene som gjør at jeg håper jeg alltid, alltid vil kjenne disse menneskene. Langhelg i Oslo, der et sekunds uoppmerksomhet ved togturens slutt og et års irritert stolthet sikkert har lagd titalls nye arr på de hardt prøvede hornhinnene. Lange spaserturer, is, pubkveld med G the G, roadtrip i leiebil til Kafferiet, Criollo og lenge etterlengtede mennesker. Så noen endeløse og minst like etterlengtede dager i snickersisens, Skeisvannets og de nattlige samtalenes tegn. Og til slutt uventet selskap på Kystbussen, lønsj på Kafé Mm og flere netter på min kollegas gule, kunstferdige hjemmekontor med taktile kirsebær og små stoler på veggene, regnbuedørmatten og den koselige knirkingen i gulvet og lukten av gammelt, kunnskapsrikt loft. Frode Grytten på øret på alle kveldsturene. Alt livet og latteren  nede i leiligheten, milkshake og burger i Skostredet, kaffe med havremelk, skillingsbolle og NESTEN glassurpletter på bakeriet den dagen jeg skulle dra. Frihetsfølelsen av å kunne reise kollektivt og alene til flyplassen sammen med alle trudeluttene fra barndommen.

Vel hjemme i den lille leiligheta med turkis sofa, fortsatte hjemmekontortilværelsen. Både i og utenfor leiligheten. Med og uten overnatting, sushi og brettspillgaver. Sommerdag ved Kyvannet og helt uerstattelige minner på Ladekaia, der jeg dannet en tåredryppende fortropp store deler av hjemveien. Når jeg sitter her nå og tenker på alle som vil være med i livet mitt, er det lett å bli litt overvelda. 

Små historier med folk jeg ikke kjenner, boktips på Tinder, is og bananbrød i sola, intense chatlogger med humor og høy temepratur, som jeg for alltid vil assosiere med Bare Egil Band og Lord Valentins Slott. 

Sånn var det under sommersola i fjor. 

Vårbilder

Det føles som om det er så mye jeg burde huske fra akkurat disse siste månedene, som ganske sikkert blir fjerne en gang. Så jeg lager meg en minnebok med ru omslag av gammel tapet, og uleselige, håpløse dikt skrevet med svak blyant. Eller ei korktavle med polaroidfotografier.

Av jobbreisevåren som plutselig stoppa før den hadde begynt. Sokkene med reker og Frida Kahlo og de sjokoladetrukne bærene fra Warszawa-turen ble liggende i den blå og lilla bagen i over to måneder, men bidro like fullt til å løfte opptil flere menneskers humør.

Å sitte trygt i godstolen i stua til pappa, innimellom sang og dypt sørgende favorittfolk, og få vite at den første med bekreftet smitte var i akkurat denne byen, som ennå ville ha måneder i vinterdvale foran seg.

Alle de lykkelige pausene med kvalitetselpianoet, som foreldrene til Kobberalven kjørte bort til meg sammen med en nyfødt fantorin som snart skulle få møte sitt seks måneder eldre menneske.

8.mars- og -60årshelga der jeg ikke fikk reist, fordi alle jobbarrangementer ble avlyst med umiddelbar virkning dagen før planlagt avreise.

Bursdagssangen jeg aldri fikk spilt inn, og pressekonferansen jeg fulgte med undring, betenkthet og en slags lettelse fra senga 12. mars, etter allerede å ha vært i selvpålagt karantene i flere dager.

Stillheten i bilen da jeg til slutt ble med, tross alt. Frykten for å ta med smitte, vanskelighetene med å ta inn det som skjedde. Og måten alt ble vanlig og smooth og hyggelig idet den første tacoen havna på bordet.

Vacuum og effektivitet på kjøkkenbordhjemmekontor, intens gaming med påskeegg, 10 000skrittstrenden og mil på mil med turer på kvelder som ble lengre og lengre, den korte kveldsturen som endte klokka 02, men der batteriet heldigvis holdt helt hjem så Saltö-solen kunne varme meg litt mellom snøskavlene.

Elvesus, hundefór med busstransport, dager med vinter og dager med korterma, støttekonsert på TV, tidløse videokonferansehistorier, familien trygt hjemme fra utenlandstur, bakels, græt, englestatuer, eldhus og dundring fra fjellene på alle kanter. Påskepyntgaver og duften jeg aldri fant helt ut av, som minna mest om meditasjonsgjengens rene, friske urtesåper. Den latterlige ene yogaøkta, og meditasjoner på det store badet.

Bussturen hjem til en slags normalitet. Hjemmekontor her og der, å i nnse hvor mye kortere distansene i byen er enn jeg hadde trodd, å møte assistenter, å fortsette å gå. Sykle i gråvær og solnedgang. Gå langs fjorden i mange, mange kilometer og våge seg til en halvtime på en uteservering med kaffe og bolle, soft pop og bølgebrus. Erkjennelsen av at livet er så umulig å forstå. Venner på sykehus. Venner i rullestol. Venner med syke foreldre.

All latteren som likevel løsner det hele.

Alt jeg er

"Hva så du for deg?
Hva ser du nå?
Hva lyktes du med? Hva angrer du på?
Alt du la fra deg er alt du vil ha.
Er det stadig det samme du løper fra?

For du vil alltid videre,
og veien er aldri lang.
Og din historie
er alltid så vidt i gang

For det du har...
er alt du er,
Og du ville mer, du ville mer.
Og det du har... "

- No. 4


Lydbildet og teksten og følelsen svirrer rundt meg, og får det til å lukte syriner, gamle trekkfulle hus, musikkinstrumenter, togkupeer, likestillingskamp, labradorhode, vegansk sjokolade, sjøpromenader, Trondheims beste kaffe, uetisk yndlingslukt av hvit te, tredemølle-aircondition og alt annet man bare kan tenke seg som den store, mangesidede fortida med alle sine løfter, nåtida med alle sine sommerfugler, fancy ytringer, utmattethet og arbeid mot rutiner, og fremtida som jeg bare kan ane. Nå må jeg løpe, det er noen og noe som står utenfor og venter på meg.

Sol, salme og himmel i vranglås

Jeg sitter under dyna og hører på "Pianostykker fra en Bygård". Det bør du prøve.

Nå som første søndag i adventsmørket ligger tykt og gråsvart utenfor, og jeg fortsatt er litt våt i håret flere timer etter snøværet jeg kom inn fra, og jeg fortsatt har litt Kakao Noir-smak i munnen etter timen på den nye Dromedar sammen med I, og jeg tenker at jeg er heldig, siden det faktisk var billetter igjen til favoritt-favoritt-julekonserten min om tre dager, og de jeg har lystest til å dra dit med  hadde tid, og det fortsatt plinger i Messenger fra alle som har lyst til å spise plantejulebord med oss neste tirsdag, og tante og jeg skal feire julaften for oss selv, og jeg har bestilt flybillettene, og jeg har nyttårsplanene nesten klare, og alt kanskje bare ordner seg, og hunden ligger og klukker i søvne i stua, og lyset er mjukt og pianotonene vakre (nå har de forresten skiftet til Bugge Wesseltoft), og klokka er 20.42 når jeg ser på den, og jeg kunne tenke meg å bare bli liggende her resten av kvelden.

Men helga var bare en liten, lun, slumrende puddersnøfonn mellom stasjonene. Transportmidlene. Hotellrommene med god frokost. Så nå må jeg pakke og gå. 

Årets julibagasje.

Jeg har via kveldssamtaler over pizza lært at man aldri må tenne en gnist i nærheten av noens pustemaskin, og at Hannah Gadsby er et strålende alternativ når man vil føle og le og sette latteren i halsen og få og miste troen på menneskeheten samtidig. Via hetebølgedager med tantebesøk har jeg lært at kjemilaboratorier er like store fans av Headspace og bærevæsker som meg, jeg vet når man bør og ikke bør gå tur med  varme hunder, og har funnet mange nye løsninger for labradoravkjøling. Jeg vet mer om ledelinjenes forgjengelighet i uteserverinfssesongen, jeg vet at det, til min grenseløse forundring finnes minst en øltype jeg kan innta med stort velbehag. Jeg vet, ad observasjoner av folk jeg kjenner, hvor absurd usikkerhet og tjenestevillig avmakt kan få oss mennesker til å oppføre oss overfor hverandre. Jeg har fått vite noe om roen mange kan føle i brutale livssituasjoner, ved tanken på utveier som alltid finns. Jeg kjenner min kreative og besluttsomme gjerne bedre. Via en målrettet IKEA-tur fikk jeg kunnskap om alt som .dessverre skal til for å tilvirke ei kjøkkenøy, samt om egen navnedag og gratis middagsmuligheter på kjøpet. Jeg vet litt om å være fanget i tårnhøye, ulne skypumper i slo!-mo der jeg har for mange overpriviligerte alternativer og få, men altfor toneangivende samfunnsbarrierer. Jeg har beviselig lært mer om gode prioriteringer, siden jeg nå sitter aleine blant alle solabshrberende mennesker, i skyggen, omringet av hunder og bånd, mens jeg hører på unge menn diskutere Djengis Khan og Aleksander Den Store, istedenfor å sitte på en overfylt Vy-buss på vei til varme, gode, lykkelige dager på leir, som dessverre har en litt vel effektiv slankeeffekt på energiportmoneen. Og sist, men ikke minst BUREE jeg ha lært at en bloggtekst helst ikke skrives på mobilapp. Dette tar for (evt hor, hilsen tlf) mye tid og gir for lite glory.  Men enkelte lærdommer skal visst aldri gå inn. 

Jeg gjenoppdager å reise alene: 172 minutter Stavanger

De lå som en flat, liten steinkake i magen, timene jeg skulle tilbringe mellom de to etappene på vei fra ett sted på sørvestlandet til et annet. Hvor gjør man av seg? Kan man få slippe, heller reise med én gang? Kan man få selskap så man har noen å sette kofferten hos, og så man slipper å kaste bort sommertimer alene i et venterom? Nei, det kan man ikke, viser det seg. Ingen av delene.

Men man kan få tjue sekunders følge av bussjåføren, over den mest uoversiktlige gata. Man kan få gullkantede avtaler om koffertoppbevaring og følge direkte til togsetet av personalet på stasjonen og Espresso House. Man kan få små utvekslinger på både engelsk og spansk, så man finner frem til lufteplasser og butikker. Noen øyeblikk med store smil og praktikalitet med en nesten døv, eldre mann som snakker gebrokkent norsk. Den trivelige remaansatte som finner alt det nødvendige. Vennlighet på Espressohouse. For ikke å snakke om skåla med brokkoli, mandler, bokhvete, granateplefrø og spinat, en stor kopp med havreiskaffe og freden. Freden som kommer med en times tid i en romslig rottingstol, med himmelen som et hvitt, høyt tak med nydelige stukaturstrukturer og sola som en kunstferdig og demptet spotlight. Den siste turen rundt Breiavannet, der hunden er i ferd med å stifte bekjentskap med en sint, men heldigvis verbal, svane. Hjelpsomme ungdommer på toget, som tar oss til neste nivå i ferien og tilværelsen. 

Og måkeunger har ikke leggetid.

Noen ganger blir man liggende våken helt til man er så trøtt at det blir tungt å trekke pusten, bare fordi man må kjenne ordentlig etter hvor godt det er å ha alle der.

Henne som inviterer på synstolket kunstvandring, djupe samtaler om dans og forventninger over rødvin og mørk sjokolade en helt vanlig torsdag. Han som vil danse med meg med glitter og Pride, liker meg selv om han er en superhelt jeg aldri kan konkurrere med, og ikke gir meg opp selv om jeg lar være å følge treningsprogrammene han lager til meg. Hun med det vakre etternavnet og håret som står så godt til grønt, som vil reise land og strand for å besøke meg og sove på en gryteklut. De som åpner hjemmet sitt for meg på to dagers varsel, holder meg med is, trampoline, nattprat, hundepass, sommerminner og personlige transporttjenester, uten noen gang å få meg til å føle meg annet enn ønska. Venninnegjengen der jeg også har min plass når ballonger skal blåses opp, mat skal handles inn, overraskelsesrop skal koordineres, brylluppsmaraton skal oppleves. Han jeg møtte ved en supertilfeldighet i en heis, og som jeg bare har snakka med to ganger, men som det kjennes ut som jeg har kjent i årevis allerede. De som tar vare på hverandre, og som betaler i dyre dommer for å sende meg minner i posten.  Den skrirende herligheten jeg kan dele familietanker og gourmet-is med den ene uka, og lese debutbok av den neste. Hun som lærte meg å krangle, å tro på meg selv fra djupet, å drikke kaffe og alltid lukke dolokket. Hun som har så mye kjærlighet for den ungen jeg en gang var, at hun til og med endrer mening om LHBTQ så lenge det har noe med meg å gjøre, og som alltid vil gi meg mat. Han som er like glad i kveldsturer ved havet som jeg, og som gjør dagene så innmari morsomme. Herr Himmelblå, som jeg er så stolt av å kunne kalle min venn, og som liksom aldri slutter å overraske meg. Kona hans, som alltid har vært der og som er så god at man bare får gåsehud på leggene av det i blant. Alle som vil komme og besøke meg de få dagene ferien er tom. Hun eneste som registrerer nye innlegg på bloggen, som tar initiativ når det er altfor lenge siden sist, og som jeg alltid blir et litt klokere menneske ved å snakke med. Og det finns så mange, mange flere.

Tenk om den tolvåringen som satt på huska og dagdrømte om bare en gang å få være noe virkelig for noen, hadde kunnet få vite om dette.