''Pihooooo!''

 - som mummitrollet sjøl antagelig ville sagt.
Inatt har jeg en evinnelig <etter mine stakkarslige målestokker> gigahoven mandel som ikke gjør vondt, og to friske, sunne smilekinn som gjør det. Mandelen har jeg kun en vag anelse om hva kommer av, mens kinnene har med ei vidunderlig helg å gjøre. Herremin for noen folk som finns rundt meg, og for en måte de er på. Skulle ønske det alltid kunne være sånn at noen tok seg friheten å komme traskende inn døra hjemme hos meg og klaske til sove- og -øyetrynet mitt med en ballong, for at jeg skulle stå opp og være med på naboens innflytningsfest. Skulle ønske det alltid var noen timer i bil med fine diskusjoner, flerstemt musikalsang og spontane, mer eller mindre begrunnede, latterutbrudd. Skulle ønske det alltid var matlagingssession'er, knalltighte uteforestillinger og små wienerbrød i nær, nær fremtid eller fortid. Skulle ønske jeg alltid kunne slå følge med favorittmedelevene til skolen.
Og nesten mest av alt, skulle jeg ønske at jeg kunne operere på eller fjerne de begrensningene som hjelpeapparatet uforvarende <det MÅ være uforvarende> legger på livet, akkurat slik jeg har tenkt å operere på eller fjerne det vonde øyet. De har nok ca. like stor skyld i at livet, og disse arteriebrusende gledene, føles så usikre midt oppi alt.
Iallfall ligger det en innkalling til øyelegekonsultasjonstime sjette september, på mitt sammenslåtte spisebord. Nå får vi se, da.
I morgen begynner skolen, og på onsdag kommer en relativt dobbelthakebefengt venn av meg til å velte seg i mine armer igjen, etter åtte måneder. Livet mitt - fy fanken som jeg har savna det - kommer rullende innover meg før helsa mi. Men gudskjelov etter at valget er tatt på hva jeg må gjøre for å få den tilbake. La det, la det, la det skrangle og gå og holde fram til øyebiffen er fiksa. La meg, la meg, la meg holde på den tindrende lykkefølelsen som det tross alt skal så lite til for, og la den holde meg på beina og på fornuftens halvsmale sti fram til jeg kan leve det livet jeg var lagd for. La det gå fort. La det ikke kollapse. Hunden og skolen, studentleiligheta og byen min. Ikke la disse ukene og månedene slå meg i bakken, for jeg vil ikke miste dem igjen. Er redd det blir for godt da.

Men jeg har vondt i kinnene. Det er en sånn vondt som GIR energi. Så dette skal nok, det må nok, det vil nok gå bra.

Empowered

Den kontrollen jeg har, tar jeg. Jeg bruker den til å holde den lille måneskinnsstrimen av overskudd tett inntil brystet. Bli liggende i senga når det blir den tida på døgnet der én av de tjuefem kommuneansatte kommer. Ikke bukke under for den oppdragsfesta motiveringa deres, bare ligge der, vennlig og rolig, med øynene i en klut. Ikke fordi jeg ikke vil, ikke fordi jeg ikke gidder. Fordi tanken på å engasjere meg i noe som helst sammen med en av dem, og så en annen av dem og en tredje, fjerde, sjuende, ellevte... Jeg er redd bare dét vil blåse meg ut.

Istedet sparer jeg meg til de er dratt. Til det er gått mange timer. Til det er gått så mange timer at jeg MÅ på do, og det er blitt mørkt utenfor. Så snakker jeg til meg sjøl med litt streng og ganske oppmuntrende tonefall, og så setter jeg i gang. Jeg tar av det ukesgamle sengetøyet og legger på nytt. Jeg går inn på det fantastiske badet som kan bli HELT MØRKT om natta, setter på min veneste playlist, og dusjer av hjertens lyst. Blir rein og avslappa og tenker på alt det fantastiske jeg skal gjøre når det blir mulig å ta med seg dette vidunderlige mørket ut i verda, mens jeg inntar litt klin kokkos kveldsmat og min bortreiste roomie's billigbrus også. Fortsatt i bademørket. Fortsatt til den uforlignelige musikken.

Etterpå tar jeg livets første immovane, som jeg fikk på et litt uklart legevaktbesøk for noen dager siden. Så strør jeg mitt relativt mjuke og velduftende jeg, utover i den relativt mjuke og velduftende senga. Jeg tenker: ''Nå har du brukt dagen godt. Nå kommer du til å sovne, og imorra skal du telefonere og spekulere og klare både det ene og det andre.''

Og så blir det sånn.

Kveldene

Enda så mange hyllemeter med ord som jeg ikke makter å feste til harddisken for tida, fordi jeg vil overleve, komme meg gjennom, ikke reflektere og ikke huske -- så finns det øyeblikk på øyeblikk med forgylte kanter, som jeg ikke _kan_ la flyte upåakta forbi.
Stort sett, finner de sted på kveldene. Ikke alltid.
Stort sett er det mennesker som kjenner meg godt som skaper dem. Ikke alltid.
Bølgen av takknemlighet er til å flyte på, miste pusten av, gjøre seg rein i. Den kommer, før eller siden, alltid.

Midt i alle timene i senga. Midt i øynene og hendene. Midt i alle tankene jeg ikke orker å tenke, og midt i ''NB! Brukeren skal ikke trilles i rullestol. Hun må ta drosje eller gå selv hvis hun skal noe sted.', er de der.
:)Venner som ringer enda en gang, etter de fem månedene der jeg ikke har villet ta med den jeg er på noe som helst. Som kommer med bil, og rusler en lang tur før vi stikker innom butikken så jeg endelig får handla, etter ei uke med kommunefolk som følger reglene. Jeg klarer ikke å si takk mange nok ganger, og etterpå drar vi ut og spiser og blir enige om at det aldri, ALDRI må ta like lang tid til neste gang.
:)Motet i venninnene mine, som trosser at kaféturen ikke blir helt som de hadde tenkt, trosser den sosiale angsten, trosser året som har gått uten en bytur -- og drar dit, er der ,gjør det. Ringer meg om kvelden for å fortelle og splrre hvordan det går, og kommer innom med mango og favorittsjokkis.
:) Hun som fortsatt orker å bo her, som har trilla meg flere mil enn noen andre, som må bo på en kommunal arbeidsplass, som må drive brannslokking for det de ikke klarer, som må høre på øyesmerter og se på mens jeg nesten river meg selv i stykker -- og som likevel klarer å være venninne.
:) Han som vet om frykten min for at jeg én dag skal bruke opp alle sammen, og som gang på gang på gang vil forsikre meg om at jeg aldri vil få det til.
:) ...
:) ....
:) .......

Fanken klanken, jeg aner skyggen av hvor heldig jeg er.