Årbilder - sola som skinte i fjor

Så mange øyeblikk å fange, som det føles som om jeg står og betrakter mens de driver innover i en rolig, mørk blågrå kveldshimmel. 

Det er et år siden den første sommeren med pandemi. Selv om alt var litt annerledes, husker jeg at det likevel føltes litt roligere - nesten proporsjonalt med at ermene og beinklærne ble kortere og ansiktet varmere. Raskt planlagt besøk fra en venn jeg ikke hadde møtt på lenge, som bytter billetter mot gitar og garantert livvakteri mot sinte måkemødre. Fingerspill, glemte barneTV-sanger og "My summer wine". Uvurderlige vennebesøk og den ultimate leirfølelsen under markisene på Bare Blåbær. 

 Så kom ferien, og jeg reiste. Med blandede følelser - all den tida borte fra byen, alle de stundene jeg gikk glipp av. Men så reiste jeg likevel, og samla en dunge minner som det tross alt har føltes veldig godt å kunne  ta frem igjen. Sånn som nå. Firkløveret samla på Bakkjeløkkja, mer og mindre imponerende matopplevelser og de samme gode, undrende replikkutvekslingene som gjør at jeg håper jeg alltid, alltid vil kjenne disse menneskene. Langhelg i Oslo, der et sekunds uoppmerksomhet ved togturens slutt og et års irritert stolthet sikkert har lagd titalls nye arr på de hardt prøvede hornhinnene. Lange spaserturer, is, pubkveld med G the G, roadtrip i leiebil til Kafferiet, Criollo og lenge etterlengtede mennesker. Så noen endeløse og minst like etterlengtede dager i snickersisens, Skeisvannets og de nattlige samtalenes tegn. Og til slutt uventet selskap på Kystbussen, lønsj på Kafé Mm og flere netter på min kollegas gule, kunstferdige hjemmekontor med taktile kirsebær og små stoler på veggene, regnbuedørmatten og den koselige knirkingen i gulvet og lukten av gammelt, kunnskapsrikt loft. Frode Grytten på øret på alle kveldsturene. Alt livet og latteren  nede i leiligheten, milkshake og burger i Skostredet, kaffe med havremelk, skillingsbolle og NESTEN glassurpletter på bakeriet den dagen jeg skulle dra. Frihetsfølelsen av å kunne reise kollektivt og alene til flyplassen sammen med alle trudeluttene fra barndommen.

Vel hjemme i den lille leiligheta med turkis sofa, fortsatte hjemmekontortilværelsen. Både i og utenfor leiligheten. Med og uten overnatting, sushi og brettspillgaver. Sommerdag ved Kyvannet og helt uerstattelige minner på Ladekaia, der jeg dannet en tåredryppende fortropp store deler av hjemveien. Når jeg sitter her nå og tenker på alle som vil være med i livet mitt, er det lett å bli litt overvelda. 

Små historier med folk jeg ikke kjenner, boktips på Tinder, is og bananbrød i sola, intense chatlogger med humor og høy temepratur, som jeg for alltid vil assosiere med Bare Egil Band og Lord Valentins Slott. 

Sånn var det under sommersola i fjor. 

Vårbilder

Det føles som om det er så mye jeg burde huske fra akkurat disse siste månedene, som ganske sikkert blir fjerne en gang. Så jeg lager meg en minnebok med ru omslag av gammel tapet, og uleselige, håpløse dikt skrevet med svak blyant. Eller ei korktavle med polaroidfotografier.

Av jobbreisevåren som plutselig stoppa før den hadde begynt. Sokkene med reker og Frida Kahlo og de sjokoladetrukne bærene fra Warszawa-turen ble liggende i den blå og lilla bagen i over to måneder, men bidro like fullt til å løfte opptil flere menneskers humør.

Å sitte trygt i godstolen i stua til pappa, innimellom sang og dypt sørgende favorittfolk, og få vite at den første med bekreftet smitte var i akkurat denne byen, som ennå ville ha måneder i vinterdvale foran seg.

Alle de lykkelige pausene med kvalitetselpianoet, som foreldrene til Kobberalven kjørte bort til meg sammen med en nyfødt fantorin som snart skulle få møte sitt seks måneder eldre menneske.

8.mars- og -60årshelga der jeg ikke fikk reist, fordi alle jobbarrangementer ble avlyst med umiddelbar virkning dagen før planlagt avreise.

Bursdagssangen jeg aldri fikk spilt inn, og pressekonferansen jeg fulgte med undring, betenkthet og en slags lettelse fra senga 12. mars, etter allerede å ha vært i selvpålagt karantene i flere dager.

Stillheten i bilen da jeg til slutt ble med, tross alt. Frykten for å ta med smitte, vanskelighetene med å ta inn det som skjedde. Og måten alt ble vanlig og smooth og hyggelig idet den første tacoen havna på bordet.

Vacuum og effektivitet på kjøkkenbordhjemmekontor, intens gaming med påskeegg, 10 000skrittstrenden og mil på mil med turer på kvelder som ble lengre og lengre, den korte kveldsturen som endte klokka 02, men der batteriet heldigvis holdt helt hjem så Saltö-solen kunne varme meg litt mellom snøskavlene.

Elvesus, hundefór med busstransport, dager med vinter og dager med korterma, støttekonsert på TV, tidløse videokonferansehistorier, familien trygt hjemme fra utenlandstur, bakels, græt, englestatuer, eldhus og dundring fra fjellene på alle kanter. Påskepyntgaver og duften jeg aldri fant helt ut av, som minna mest om meditasjonsgjengens rene, friske urtesåper. Den latterlige ene yogaøkta, og meditasjoner på det store badet.

Bussturen hjem til en slags normalitet. Hjemmekontor her og der, å i nnse hvor mye kortere distansene i byen er enn jeg hadde trodd, å møte assistenter, å fortsette å gå. Sykle i gråvær og solnedgang. Gå langs fjorden i mange, mange kilometer og våge seg til en halvtime på en uteservering med kaffe og bolle, soft pop og bølgebrus. Erkjennelsen av at livet er så umulig å forstå. Venner på sykehus. Venner i rullestol. Venner med syke foreldre.

All latteren som likevel løsner det hele.

Alt jeg er

"Hva så du for deg?
Hva ser du nå?
Hva lyktes du med? Hva angrer du på?
Alt du la fra deg er alt du vil ha.
Er det stadig det samme du løper fra?

For du vil alltid videre,
og veien er aldri lang.
Og din historie
er alltid så vidt i gang

For det du har...
er alt du er,
Og du ville mer, du ville mer.
Og det du har... "

- No. 4


Lydbildet og teksten og følelsen svirrer rundt meg, og får det til å lukte syriner, gamle trekkfulle hus, musikkinstrumenter, togkupeer, likestillingskamp, labradorhode, vegansk sjokolade, sjøpromenader, Trondheims beste kaffe, uetisk yndlingslukt av hvit te, tredemølle-aircondition og alt annet man bare kan tenke seg som den store, mangesidede fortida med alle sine løfter, nåtida med alle sine sommerfugler, fancy ytringer, utmattethet og arbeid mot rutiner, og fremtida som jeg bare kan ane. Nå må jeg løpe, det er noen og noe som står utenfor og venter på meg.

Sol, salme og himmel i vranglås

Jeg sitter under dyna og hører på "Pianostykker fra en Bygård". Det bør du prøve.

Nå som første søndag i adventsmørket ligger tykt og gråsvart utenfor, og jeg fortsatt er litt våt i håret flere timer etter snøværet jeg kom inn fra, og jeg fortsatt har litt Kakao Noir-smak i munnen etter timen på den nye Dromedar sammen med I, og jeg tenker at jeg er heldig, siden det faktisk var billetter igjen til favoritt-favoritt-julekonserten min om tre dager, og de jeg har lystest til å dra dit med  hadde tid, og det fortsatt plinger i Messenger fra alle som har lyst til å spise plantejulebord med oss neste tirsdag, og tante og jeg skal feire julaften for oss selv, og jeg har bestilt flybillettene, og jeg har nyttårsplanene nesten klare, og alt kanskje bare ordner seg, og hunden ligger og klukker i søvne i stua, og lyset er mjukt og pianotonene vakre (nå har de forresten skiftet til Bugge Wesseltoft), og klokka er 20.42 når jeg ser på den, og jeg kunne tenke meg å bare bli liggende her resten av kvelden.

Men helga var bare en liten, lun, slumrende puddersnøfonn mellom stasjonene. Transportmidlene. Hotellrommene med god frokost. Så nå må jeg pakke og gå. 

Årets julibagasje.

Jeg har via kveldssamtaler over pizza lært at man aldri må tenne en gnist i nærheten av noens pustemaskin, og at Hannah Gadsby er et strålende alternativ når man vil føle og le og sette latteren i halsen og få og miste troen på menneskeheten samtidig. Via hetebølgedager med tantebesøk har jeg lært at kjemilaboratorier er like store fans av Headspace og bærevæsker som meg, jeg vet når man bør og ikke bør gå tur med  varme hunder, og har funnet mange nye løsninger for labradoravkjøling. Jeg vet mer om ledelinjenes forgjengelighet i uteserverinfssesongen, jeg vet at det, til min grenseløse forundring finnes minst en øltype jeg kan innta med stort velbehag. Jeg vet, ad observasjoner av folk jeg kjenner, hvor absurd usikkerhet og tjenestevillig avmakt kan få oss mennesker til å oppføre oss overfor hverandre. Jeg har fått vite noe om roen mange kan føle i brutale livssituasjoner, ved tanken på utveier som alltid finns. Jeg kjenner min kreative og besluttsomme gjerne bedre. Via en målrettet IKEA-tur fikk jeg kunnskap om alt som .dessverre skal til for å tilvirke ei kjøkkenøy, samt om egen navnedag og gratis middagsmuligheter på kjøpet. Jeg vet litt om å være fanget i tårnhøye, ulne skypumper i slo!-mo der jeg har for mange overpriviligerte alternativer og få, men altfor toneangivende samfunnsbarrierer. Jeg har beviselig lært mer om gode prioriteringer, siden jeg nå sitter aleine blant alle solabshrberende mennesker, i skyggen, omringet av hunder og bånd, mens jeg hører på unge menn diskutere Djengis Khan og Aleksander Den Store, istedenfor å sitte på en overfylt Vy-buss på vei til varme, gode, lykkelige dager på leir, som dessverre har en litt vel effektiv slankeeffekt på energiportmoneen. Og sist, men ikke minst BUREE jeg ha lært at en bloggtekst helst ikke skrives på mobilapp. Dette tar for (evt hor, hilsen tlf) mye tid og gir for lite glory.  Men enkelte lærdommer skal visst aldri gå inn. 

Jeg gjenoppdager å reise alene: 172 minutter Stavanger

De lå som en flat, liten steinkake i magen, timene jeg skulle tilbringe mellom de to etappene på vei fra ett sted på sørvestlandet til et annet. Hvor gjør man av seg? Kan man få slippe, heller reise med én gang? Kan man få selskap så man har noen å sette kofferten hos, og så man slipper å kaste bort sommertimer alene i et venterom? Nei, det kan man ikke, viser det seg. Ingen av delene.

Men man kan få tjue sekunders følge av bussjåføren, over den mest uoversiktlige gata. Man kan få gullkantede avtaler om koffertoppbevaring og følge direkte til togsetet av personalet på stasjonen og Espresso House. Man kan få små utvekslinger på både engelsk og spansk, så man finner frem til lufteplasser og butikker. Noen øyeblikk med store smil og praktikalitet med en nesten døv, eldre mann som snakker gebrokkent norsk. Den trivelige remaansatte som finner alt det nødvendige. Vennlighet på Espressohouse. For ikke å snakke om skåla med brokkoli, mandler, bokhvete, granateplefrø og spinat, en stor kopp med havreiskaffe og freden. Freden som kommer med en times tid i en romslig rottingstol, med himmelen som et hvitt, høyt tak med nydelige stukaturstrukturer og sola som en kunstferdig og demptet spotlight. Den siste turen rundt Breiavannet, der hunden er i ferd med å stifte bekjentskap med en sint, men heldigvis verbal, svane. Hjelpsomme ungdommer på toget, som tar oss til neste nivå i ferien og tilværelsen. 

Og måkeunger har ikke leggetid.

Noen ganger blir man liggende våken helt til man er så trøtt at det blir tungt å trekke pusten, bare fordi man må kjenne ordentlig etter hvor godt det er å ha alle der.

Henne som inviterer på synstolket kunstvandring, djupe samtaler om dans og forventninger over rødvin og mørk sjokolade en helt vanlig torsdag. Han som vil danse med meg med glitter og Pride, liker meg selv om han er en superhelt jeg aldri kan konkurrere med, og ikke gir meg opp selv om jeg lar være å følge treningsprogrammene han lager til meg. Hun med det vakre etternavnet og håret som står så godt til grønt, som vil reise land og strand for å besøke meg og sove på en gryteklut. De som åpner hjemmet sitt for meg på to dagers varsel, holder meg med is, trampoline, nattprat, hundepass, sommerminner og personlige transporttjenester, uten noen gang å få meg til å føle meg annet enn ønska. Venninnegjengen der jeg også har min plass når ballonger skal blåses opp, mat skal handles inn, overraskelsesrop skal koordineres, brylluppsmaraton skal oppleves. Han jeg møtte ved en supertilfeldighet i en heis, og som jeg bare har snakka med to ganger, men som det kjennes ut som jeg har kjent i årevis allerede. De som tar vare på hverandre, og som betaler i dyre dommer for å sende meg minner i posten.  Den skrirende herligheten jeg kan dele familietanker og gourmet-is med den ene uka, og lese debutbok av den neste. Hun som lærte meg å krangle, å tro på meg selv fra djupet, å drikke kaffe og alltid lukke dolokket. Hun som har så mye kjærlighet for den ungen jeg en gang var, at hun til og med endrer mening om LHBTQ så lenge det har noe med meg å gjøre, og som alltid vil gi meg mat. Han som er like glad i kveldsturer ved havet som jeg, og som gjør dagene så innmari morsomme. Herr Himmelblå, som jeg er så stolt av å kunne kalle min venn, og som liksom aldri slutter å overraske meg. Kona hans, som alltid har vært der og som er så god at man bare får gåsehud på leggene av det i blant. Alle som vil komme og besøke meg de få dagene ferien er tom. Hun eneste som registrerer nye innlegg på bloggen, som tar initiativ når det er altfor lenge siden sist, og som jeg alltid blir et litt klokere menneske ved å snakke med. Og det finns så mange, mange flere.

Tenk om den tolvåringen som satt på huska og dagdrømte om bare en gang å få være noe virkelig for noen, hadde kunnet få vite om dette. 

Første dag i skoleferien igjen

Ja.

Nå har jeg brukt nesten en hel havremoccha i pappkopp på å ta meg inn til dette skrivestedet, det er nesten akkurat tre år siden sist jeg var her, og da tar det vel gjerne litt tid før man kjenner hverandre igjen.

Jeg er snart på vei hjem til min gode venninne, som av en eller annen grunn åpner sitt hjem for en like varmt og selvsagt, uansett om man annonserer sin ankomst to måneder eller to dager i forveien. Hun skriver også, så jeg håper hun tilgir at jeg sitter her ennå.

I morges våkna jeg til et smil. Noe av det beste å våkne til.  "Idag overtar jeg leilighet:!!". Vårens begivenhet. Det som har blitt snakka om, håpa på, gledd til, i måned på måned på år.

Før jeg rekker å ta det innover meg, blir hodet opptatt. 'magen også. I dag, i kveld, har vi klart oss i 15 hele år. Jeg er dobbelt så gammel som da. Da du var like gammel som meg, elska du .meg allerede. Kjente du meg allerede. Tenk om jeg kunne fått bli kjent med deg igjen. Tenk om jeg kunne fått bli kjent med meg selv, gjennom dine øyne.

Hvem hadde vi da vært i dag, du och jag?

Torsdag i hammocken

I går spiste jeg salat, loff og jordbær i 1. juni-sola. Jeg var omgitt av tilfreds fugletrudling, vennlige insekter av den litt for vågale typen, og slike mennesker som uvilkårlig har det med å skape positive endringer i perspektivet til folk rundt seg. Salatmiddagen var midt i ei altfor sjelden, musikalsk øvingsøkt. Mens jeg spiste, hadde jeg dessuten utsikt rett mot familiens trampoline. Ikke rart jeg hadde lavt immunforsvar mot å bli inspirert der jeg satt. Da samtalen kom inn på skriving, og det falt noen oppmuntrende ord om at jeg kanskje ikke trengte å legge kreativitetsskriblinga så bastant på hylla som jeg har gjort, var det nok til å så et lite, insisterende frø. Et sånt som vokser gjennom alt, til og med labradorskit og den apatiske holdninga som gjerne oppstår når man har vært taus i over et år (både på bloggen og altfor ofte i andre sosiale kanaler også, for den saks skyld), og dessuten har et helt annet og usammenlignbart liv, slik at man er redd man skal lese det man skriver og ikke kjenne seg selv igjen, så man klapper sammen macen i skrekkslagen affekt og skynder seg inn og vasker tre klesvasker på rad, rydder i tesortimentet eller ett eller annet like puslete. Men nå får det ikke hjelpe, skrivelysten sveller som pops i en bikkjemage. Inneklimaet her har ikke godt av alt for mye sånt.

Så nå har jeg lagt meg på magen i den nyinnkjøpte verandahammocken. Jeg har gjort et grunt perledykk i skribleriarkivene. Utenfor skrivesamlinger og ett og annet blogginnlegg, har det vært milelange mailer til mennesker jeg bryr meg om, og som bryr seg om meg, som har utgjort størsteparten av skriblerier og minnekonservering oppgjennom livet mitt. Det siste året har det vært så mye farting og planlegging, inntrykk og måter å få det hele til å gå opp på, at jeg er klar over at jeg igrunn burde være imponert om noen av mottagerne av alle disse forhistoriske mailene, fortsatt husker hvem jeg er. Siden jeg har vært så dårlig på å holde kontakten med dem, har det hendt et par ganger at jeg har vært nødt til å skrive litt til meg selv, bare for å få det hele sortert. Og fordi jeg er så lite trent på det, har jeg en anelse om at det ble skrekkelige og avgrunnsdype tekster, som jeg heldigvis oppdaga at jeg hadde beskytta med passord som jeg sannsynligvis aldri vil komme på igjen. Så her har vi mange, mange måneder jeg kanskje aldri skal kunne se tilbake på via sprelske tekster eller melankolirislende dikt. Litt vemodig er det jo sjølsagt. Men slik det er nå, har jeg iallfall en (eller ofte også flere) som kan hjelpe meg med å holde styr på alle oppelvelsene som ikke er skrevet ned. Fint.

Ved det solvarme bordet i går, ble det snakket om at det slett ikke er hver tekst i en blogg som trenger å være litterært godt. Jeg er glad for at de sa dét, for nå kan heller dette få betraktes som et søvnig glipp med øynene fra skrivegleden. Her jeg ligger, støtta på sovende underarmer og med tilværelsen duvende rundt meg, syns jeg egentlig det er en hedersbetegnelse så god som noen.

Takk for sist! 

Eksamen-soppløp.

Jeg drikker Krem-juice, går turer, sykler tandem (!!!), har timevise, nattlige telefonsamtaler, går på vannaerobic, lar meg kaste ut i spanske lovsangsoloer, tar spontant og overstrømmende imot besøk av lenge savnede venner, spiser pizza. 

I dag sitter jeg i pysjen klokka ti over tre, Facebooker og skråler til Freddie Mercury, mens jeg tar sesongens første memoreringsrunde over Innovasjon og tverrfaglig samarbeid i sosialt arbeid. Etterpå skal jeg gå på butikken og kjøpe eksamenspuggegodteri, og kanskje litt mel. Bikkja er på helgeferie og koser seg sannsynligvis glugg i hjæl. Det gjør på mange måter jeg også. 
Jeg tror jeg aldri i hele mitt syndige liv har vært så avbalansert før en eksamen. Tror jeg ligger ganske dårlig an. Eller kanskje knallgodt? Jeg aner ikke.

Det eneste jeg vet, er at jeg herved slår et slag for prestasjoner som ikke koster neseblod, som ikke koster mage-shutdown, ingen oppvåkning klokka 04:00 for å lese gjennom ett eller annet jeg drømte om, ingen innspurtdiett på Go'Morgen, kindersjokolade, tårer og ReddBull. Ingen døgning. 

Fanker'n i anker'n. Det bør være verdt det! Det bør ikke gå bedre enn godt nok!

Harmoni, ka?!

:Med pulsen dunkende i øreflippene og tungespissen, får jeg plasseert jeansræva mi på steinkanten som omgir plenen der hunden akkurat har tissa. Endelig et sted å samle seg litt, mens man til alt overmål har sånn høvelig kontroll på videre alternativer. Jeg trekker inn den oppsiktsvekkende sommerlige lufta, og prøver å slappe av i trynet og skuldrene og helt nedi magen. For en tur. For et solys. For noen nærgående biler. For noen surrealistiske samtaler med hjelpsomme forbipasserende. For en krøllete venninnesituasjon. For en idiotisk, ryggsekkløs håndtering av hundematposen vi har med. For en dag. Jeg gjør det mest tilforlatelige jeg kommer på. Krafser i veska til jeg finner det lille, litt snickersis-aktige etuiet og drar fram munnspillet. Det billigste i sitt slag, det jeg ikke akkurat kan spille på - men som har en handy knapp for halvtoner og som er mitt helt eget. Jeg legger det mot truten og blåser en rimelig halvgæern tone eller tre. Så får jeg litt mer kontroll, og lirer av meg "Fred i dalen". Det gjør meg roligere gledelig fort. Midt i den andre melodien, som dessverre ennå går litt mindre smooth, hører jeg ham; "Unnskyld? Kanskje du vil kjøpe Plata til Gata?" Han sier det med trykk på -du-. som om det er noe ved meg, her jeg sitter i kjole og jeans, usminka og halvshabby etter å ha tilbrakt natta på spontanovernatting i ei hengekøye i stua til nye venner, med et hundehode på skoene og et munnspill på tvers i trynet, som får ham til å tenke at jeg ønsker å kjøpe det han har med seg. Ikke for å skaffe karmapoeng, ikke for å være kul. Det er han som er kul og gjør meg oppmerksom på ei gatenær cd som jeg kan få kjøpe for de to krøllete femtilappene mine, og som jeg ellers ikke ville fått vite om. -Takk, sier jeg glad og begynner å planlegge hvor jeg kan få spilt av nyervervelsen i dette stadig mer helvirtuelle nærmiljøet. Så smalltalker vi litt. Vi sier hva vi heter, og at vi kommer herfra. Han forteller om noen av bandene på plata. Så spør jeg om det som er så jækla vanskelig. Det som krever hundre perfekte faktorer for at jeg ikke skal bli tussete på ryggen, smile avvergende til alle som vil hjelpe og campere på samme flekk på hjemveien i så mange timer det bare skal være. "I hvilken retning har du tenkt deg nå?" spør jeg ham. "Ingen spesiell. Skal sykle litt rundt og selge flere cd'er og blader." "OK. Da lurer jeg på om du kan gjøre meg en supertjeneste. Har ikke vært så lenge her i byen siden jeg slutta å se. Nå skal jeg over veien der borte, men er ikke sikker på hvor gangfeltet er. Kunne du ha vist meg det?" Det kan han. Jeg finner brua på rekordtid, og smiler litt frynsete, men veldig glad,mens jeg går mot neste dårlig merka, pinglefremkallende veikryss.

Påskeegget

Tror det blir vanskelig å unngå klisjeenes fiolette landskap hvis jeg skal beskrive det påskeegget av et øyeblikk som nettopp fløy forbi. Ikke så dumt bilde, må jeg i all beskjedenhet si.
Jeg sitter i den svarte toseteren, med ryggen mot den våte aprilkvelden og øret mot en nydelig flom av Elton John-sanger fra anlegget. På spisebordet styrer pappa med noe, og fra kjellerstua stiger hysterisk brorelatter og TV-lyder.
Jeg gidder ikke en gang forsøke å regne etter hvor mange ganger jeg kan ha sittet akkurat her, i samme sofa med de samme menneskene og de samme lydene i huset. Akkurat sånn kunne det ha vært midt i et annet øyeblilkk, i en annen kveld i en helt annen tid.
Det glatte stuebord-beinet mot mitt eget bein, vissheten om at jeg kan løpe i trappene - til og med kameraten til broren min. Alt er så prikk likt.
Og likevel; tanken på alle forskjellene - det viktige som mangler og det som er kommet til, får det til å stikke innvendig på en nesten epileringsaktig måte. Både kontrastene og likhetene blir overveldende. Jeg må ta pauser i skrivinga og refleksjonene når herr John kommer til de deiligste sangene i settet sitt. Er nødt til å synge i kor med ham, helt nede fra bunnen av magen - for å rydde plass. Litt plass må man nesten ha for å ta innover seg at dette, som alt annet for tida, snart går over. At om bare noen få sanger, om bare et lite åndedrag, vil noe være der og minne meg om den enorme avstanden som ligger mellom øyeblikket jeg tror jeg gjenopplever, og virkeligheten. Jeg vil merke at jeg ikke er noen nerdete 12-åring i rare klær, men en stor jentte med bruker på AltInn, praksisforberedelser i bakhodet og et virrvarr av andre ting jeg ikke en gang ante at fantes da jeg gikk i sjetteklasse. Det dype innpustet ved siden av meg kommer ikke til å fortsette i mammas dempede, døsige kveldsstemme som forkynner at det er leggetid eller at kryssordet er ferdig utfylt. Det er hunden min som kommer til å sukke og smatte og kanskje gjespe litt skrekkånde i ansiktet på meg. Jeg skal ikke snart legge hodet på det gule, ru putetrekket i tidenes mest usmaklig kulørte soverom, men være oppe i time på time til for å finne nok ut av denne nye epleterta til å få skrevet ferdig dette lille minnet, og så falle i søvn på geléputa på gjesterommet.

Så absurd det er. Og så umulig.

Og likevel har distansen fra det lille, liksom-lette livet med seg muligheten til å se en hel savanne av nye virrkeligheter. Til å mentalisere - til og med noe så harry som å kunne benevne det med et faguttrykk - til å være familie, være enig, uenig, til og med direkte dritprovosert uten å gå fra konseptene. Til å kjenne det trygge ved å være datter-irritert eller søster-bekymra eller niese-frustrert.
Jeg vet mye om alt som har skullet til for at det er sånn som dette nå. Det holder at jeg vet det. Jeg kan være stolt hvis jeg vil, og det kjennes i hele meg. Det gjør utsiktene til å skulle åpne dette fargerike, skjøre pappmasjé-skallet mellom da og nå,og stige ut av alt dette søte og fruktige, direkte levelig.

''Pihooooo!''

 - som mummitrollet sjøl antagelig ville sagt.
Inatt har jeg en evinnelig <etter mine stakkarslige målestokker> gigahoven mandel som ikke gjør vondt, og to friske, sunne smilekinn som gjør det. Mandelen har jeg kun en vag anelse om hva kommer av, mens kinnene har med ei vidunderlig helg å gjøre. Herremin for noen folk som finns rundt meg, og for en måte de er på. Skulle ønske det alltid kunne være sånn at noen tok seg friheten å komme traskende inn døra hjemme hos meg og klaske til sove- og -øyetrynet mitt med en ballong, for at jeg skulle stå opp og være med på naboens innflytningsfest. Skulle ønske det alltid var noen timer i bil med fine diskusjoner, flerstemt musikalsang og spontane, mer eller mindre begrunnede, latterutbrudd. Skulle ønske det alltid var matlagingssession'er, knalltighte uteforestillinger og små wienerbrød i nær, nær fremtid eller fortid. Skulle ønske jeg alltid kunne slå følge med favorittmedelevene til skolen.
Og nesten mest av alt, skulle jeg ønske at jeg kunne operere på eller fjerne de begrensningene som hjelpeapparatet uforvarende <det MÅ være uforvarende> legger på livet, akkurat slik jeg har tenkt å operere på eller fjerne det vonde øyet. De har nok ca. like stor skyld i at livet, og disse arteriebrusende gledene, føles så usikre midt oppi alt.
Iallfall ligger det en innkalling til øyelegekonsultasjonstime sjette september, på mitt sammenslåtte spisebord. Nå får vi se, da.
I morgen begynner skolen, og på onsdag kommer en relativt dobbelthakebefengt venn av meg til å velte seg i mine armer igjen, etter åtte måneder. Livet mitt - fy fanken som jeg har savna det - kommer rullende innover meg før helsa mi. Men gudskjelov etter at valget er tatt på hva jeg må gjøre for å få den tilbake. La det, la det, la det skrangle og gå og holde fram til øyebiffen er fiksa. La meg, la meg, la meg holde på den tindrende lykkefølelsen som det tross alt skal så lite til for, og la den holde meg på beina og på fornuftens halvsmale sti fram til jeg kan leve det livet jeg var lagd for. La det gå fort. La det ikke kollapse. Hunden og skolen, studentleiligheta og byen min. Ikke la disse ukene og månedene slå meg i bakken, for jeg vil ikke miste dem igjen. Er redd det blir for godt da.

Men jeg har vondt i kinnene. Det er en sånn vondt som GIR energi. Så dette skal nok, det må nok, det vil nok gå bra.

Empowered

Den kontrollen jeg har, tar jeg. Jeg bruker den til å holde den lille måneskinnsstrimen av overskudd tett inntil brystet. Bli liggende i senga når det blir den tida på døgnet der én av de tjuefem kommuneansatte kommer. Ikke bukke under for den oppdragsfesta motiveringa deres, bare ligge der, vennlig og rolig, med øynene i en klut. Ikke fordi jeg ikke vil, ikke fordi jeg ikke gidder. Fordi tanken på å engasjere meg i noe som helst sammen med en av dem, og så en annen av dem og en tredje, fjerde, sjuende, ellevte... Jeg er redd bare dét vil blåse meg ut.

Istedet sparer jeg meg til de er dratt. Til det er gått mange timer. Til det er gått så mange timer at jeg MÅ på do, og det er blitt mørkt utenfor. Så snakker jeg til meg sjøl med litt streng og ganske oppmuntrende tonefall, og så setter jeg i gang. Jeg tar av det ukesgamle sengetøyet og legger på nytt. Jeg går inn på det fantastiske badet som kan bli HELT MØRKT om natta, setter på min veneste playlist, og dusjer av hjertens lyst. Blir rein og avslappa og tenker på alt det fantastiske jeg skal gjøre når det blir mulig å ta med seg dette vidunderlige mørket ut i verda, mens jeg inntar litt klin kokkos kveldsmat og min bortreiste roomie's billigbrus også. Fortsatt i bademørket. Fortsatt til den uforlignelige musikken.

Etterpå tar jeg livets første immovane, som jeg fikk på et litt uklart legevaktbesøk for noen dager siden. Så strør jeg mitt relativt mjuke og velduftende jeg, utover i den relativt mjuke og velduftende senga. Jeg tenker: ''Nå har du brukt dagen godt. Nå kommer du til å sovne, og imorra skal du telefonere og spekulere og klare både det ene og det andre.''

Og så blir det sånn.

Kveldene

Enda så mange hyllemeter med ord som jeg ikke makter å feste til harddisken for tida, fordi jeg vil overleve, komme meg gjennom, ikke reflektere og ikke huske -- så finns det øyeblikk på øyeblikk med forgylte kanter, som jeg ikke _kan_ la flyte upåakta forbi.
Stort sett, finner de sted på kveldene. Ikke alltid.
Stort sett er det mennesker som kjenner meg godt som skaper dem. Ikke alltid.
Bølgen av takknemlighet er til å flyte på, miste pusten av, gjøre seg rein i. Den kommer, før eller siden, alltid.

Midt i alle timene i senga. Midt i øynene og hendene. Midt i alle tankene jeg ikke orker å tenke, og midt i ''NB! Brukeren skal ikke trilles i rullestol. Hun må ta drosje eller gå selv hvis hun skal noe sted.', er de der.
:)Venner som ringer enda en gang, etter de fem månedene der jeg ikke har villet ta med den jeg er på noe som helst. Som kommer med bil, og rusler en lang tur før vi stikker innom butikken så jeg endelig får handla, etter ei uke med kommunefolk som følger reglene. Jeg klarer ikke å si takk mange nok ganger, og etterpå drar vi ut og spiser og blir enige om at det aldri, ALDRI må ta like lang tid til neste gang.
:)Motet i venninnene mine, som trosser at kaféturen ikke blir helt som de hadde tenkt, trosser den sosiale angsten, trosser året som har gått uten en bytur -- og drar dit, er der ,gjør det. Ringer meg om kvelden for å fortelle og splrre hvordan det går, og kommer innom med mango og favorittsjokkis.
:) Hun som fortsatt orker å bo her, som har trilla meg flere mil enn noen andre, som må bo på en kommunal arbeidsplass, som må drive brannslokking for det de ikke klarer, som må høre på øyesmerter og se på mens jeg nesten river meg selv i stykker -- og som likevel klarer å være venninne.
:) Han som vet om frykten min for at jeg én dag skal bruke opp alle sammen, og som gang på gang på gang vil forsikre meg om at jeg aldri vil få det til.
:) ...
:) ....
:) .......

Fanken klanken, jeg aner skyggen av hvor heldig jeg er. 

Nattlig sortering i skolten anno 13. april 2013:

Ca. trettifem ønsker:

Jeg vil skrive noe underfundig.

Jeg vil ha tilbake den som står meg nærmest -- som til alt hell er en kremgul labbis.

Jeg vil bli sliten i magemuskulaturen.

Jeg vil supe i meg alle kommende forelesninger, kollokvier, fagdager, ferdihgetstreninger og praksisdager -- med en apetitt du ikke har sett maken til.

Jeg vil dra på Indiska og kjøpe et prangende sengeteppe så jeg slipper knekkebrødsmuler i dyna.

Jeg vil gå en tur langs den lange løypa til meg og hunden, med øynene lukket i forsiktig heltemot.

Jeg vil ha nok overskudd til at andre også kan få.

Jeg vil sitte på en lesesal og late som om jeg er universitetsstudent.

Jeg vil sminke meg. Ikke så mye.

Jeg vil lage noe pent.

Jeg vil sykle. Jeg vil svømme. Jeg vil løpe.

Jeg vil på interrail.

Jeg vil finne et kor.

Jeg vil lære meg flere retter enn falaffel, tortilla, samosa, vegetarpasta og alt som nesten er det samme.

Jeg vil ha nappede øyebryn og blank neglelakk av og til.

Jeg vil få inkassovarsler når jeg blir blakk eller får konvoluttangst, ikke når praktiske tilretteleggingsproblemer hindrer meg i å lese posten.

Jeg vil sitte på en buss på hverdagene, på vei til en jobb som jeg får lov til å være en ressurs på.

Jeg vil ha en soldag i byen og spise på Persilleriet.

Jeg vil at noen skal si at jeg er bra -- og tro på dem.

Jeg vil lære meg å danse.

Jeg vil lage sangtekster igjen.

Jeg vil støvsuge stua og vaske badet.

Jeg vil lese ut mi første bok på punktskrift.

Jeg vil være ei god gudmor og ei god liksomfostertante.

Jeg vil kunne møte sommeren i nord.

Jeg vil dra på europeisk voluntørservice i Spania.

Jeg vil se og forstå alt det som faktisk er skikkelig, helsikkes nydelig.

Jeg vil springe til bussen.

Jeg vil vandre til elva.

Jeg vil krype til korset.

Jeg vil lese Sorgenfri.

Jeg vil ende opp på feil sted, til feil tid, med rett person.

Jeg vil fatte poenget.

Jeg vil ta meg selv tilbake. 

Noen forvirrede tanker om såkalte 'utfordringer':

Jeg  er blitt nedlagt av faglig skjønn. Jeg tror på en fjern måte at jeg vil få se livet mitt kikke opp på meg og glise diabolsk muntert igjen. Men alt jeg ikke får lov til å mestre, og svaret som ligger der og glitrer eplegrønt, men som det bare er de fargeblinde menneskene som kan finne, har puffa meg ut på sidelinja. Nei, det... Det er for mye til at jeg vet hvor jeg skal ta tak, og det er så redselsfullt unødvendig.

En liten hilsen til Takknemligheten:

''Hvor ofte husker man å takke deg

Igrunn?

Du som er det gylne i lungene, det klare i blikket, det svale på leppene, det varme i magen.

Du som viser meg hjul mot asfalten. Min skinnjakkekledte venn sin trygge pust. Det hjemmelagde godteriet fra ei som strekker seg lengre enn jobben sin. Lukta av reint tøy som endelig fyller leiligheta og nesa mi. Latterkaskadene og ærligheten som ufravikelig flommer mot meg fra hun som fortsatt vil bo her. Absurdteateret. Smoothiefrokoster og bestevenninnetid som nå er blitt en hverdagsrutine, etter femten år med feriemøter. Han som lyser opp når jeg bruker uttrykk som KRONASJER og PREKIVERE, og som leiter etter blogger med dem i. Et nybada marsvin som tisser meg foruretta på magen. Lav seng i stua, som funka allikevel. At neppe alle, men så forunderlig mange fortsatt er her og er her og er her. 

Du er der og viser meg dem.

Jeg ser hvor du peker. Ganske ofte.

Tross alt, har du armen rundt skuldra mi.

Du vet godt at jeg trenger deg.

Så du blir.

Takk!''

Å male ein sør-indisk kveld

På badet er det sennepsgulbrune fliser på golvet, og ei mintgrøn toalettskål med breie bremmar til føtene for dei som vil stå på huk. Vindauga manglar glas, men er utstyrt med kunstferdige tresnirklar som stenger for solsteik, ut- og innsikt, men slepp inn kaskader av lys, lyd og innsekt. Venlege flåger og pågåande mygg og - halloen! - ein edderkopp så stor som ei handflate, som blygt stikk tåspissane utanfor hola si oppunder ein stikk-kontakt. Myriader av maur marsjerer mellom dørstokken og søppelbøtta, der ein gul og raud trøndersk BRIO-pose såvidt greier å strekkje seg over kanten.
Eg skrur av den rolige strålen kaldvatn, og kryp fram frå den hoftehøge dusjkrana. Eg set mi lit til at dei fleste maurene har surfa leende vekk på sjamposkummet slik at eg slepp å gjere meg til knesmordar. Mikrofiberhandkledet frå EtEnklereLiv er knallgrønt, og effektivt som eit uvær. Både det og eg er så godt som knusktørre etter få minutt.

Lukta av såpe og fuktig sand går, idet eg opnar døra, over til lukta av plantar og tørr sand. Ekkolyden av meg sjølv som syng og bannar i dusjen erstattast med sikadenene. Popmusikk frå rommet vårt. Bikkja på senteret som vræler til nabobikkjene når dei kjem for nærme. Husmora, Chand-akka, som kjeftar på dei.

Eg går forbi dobbeltrommet vi deler utesteinplatting og overbygg med, og børster håret over graset ved enden. Hadde det vore dag, ville det kanhende kome nokre elevar med fritime og heldt meg med selskap, og heilt sikkert nokre høner. No føler eg meg einsam, heilt til eg nesten tråkkar på senter-pusen. Den er berre nokre månader, så liten og mager at han mesten er gjennomsiktig, og så klengete at han går labradoren min ein høg gong. Han har vald seg ut den tilårskomne hunden som fostermor, og klatrar og spring ikring henne det meste av tida. Truleg er begge nokre skikkelige flått,- midd- og loppesirkus, noko dei andre i det norske reisefølget tar høgde for ved å forsøke å unngå å ta i dei. Eg er altfor nyssgjerrig og full av heimlengt til å halde dei på respektfull avstand, og let det berre stå til. Det ser no forresten ut til å gjelde bystyrepolitikaren i følget vårt óg§§§§§§§§§§.

Med ei ganske lita sympatierklæring ovafor den kvite bukseræva mi, set eg meg ned på steinhellene framfor døra til soverommet. Litt for brått for katten, som forsvinn like lenge som det tar å springe ein lydlaus, skeptisk runde rundt meg. Så er han der att, med den prøvande sukkertøynasen. Eg held klokeleg kjeft, og sidan me trass alt er blitt bekjente etter kvart, traskar han snart opp på leggane mine med potar på storleik med einkroningar. Han strekk seg og byter tyngdepunkt, for liksom å seie ''berre kjenn, so jævlig liten og umerkeleg er eg ikkje'', før han kveiler seg saman og blir liggande balansert på låra mine som ein spraglete, liten asjett.

Han er så liten at han kan løftast med ei hand, og strykast på kvar side av ryggen med peike- og langefingeren. Han rugger foruretta på seg og lurer på om eg ikkje har tenkt å klø han bakom øyrene óg, slik at han kan gomle litt på handa mi. Men nei. Det får klare seg at eg drèg med meg eit hjelpekorps med lopper og lus i kofferten, eg takkar høfleg nei til rabies på kjøpet.

Så sit me der og glanar ut i kvelden. Fløyelsmørket og alle nålestikka av varmt lampeskin. Den bærføtte tassinga til ungane. Mumlinga frå diverse studentar i gjestebygget rett over oss. Vindpustet mot kinna våre, som bær med seg siste rest av kveldsmat-lukta til Chand-aka. Løftet om ein morgondag, med nye kannada-ord, rispannekaker, varme, jord og ungar. Og ein dag nærare kvardagen heime, trur eg. Så stort alt er.

Katten maler i fanget mitt. Om eg kunne, ville eg óg ha malt, for dette er vakre greier eg gjerne vil sjå att. Men eg får nøye meg med å hugse alt saman heller. Det er det eg som er best på av meg og middhaugen i armane mine. 

Det gikk slik det ikke måtte gå

Om sju timer skal jeg sitte på et møte som jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Et møte der alt jeg har prøvd å ikke la skje, men som nå endelig har skjedd likevel, vil komme for en dag. Et møte som vil være det første steget mot å avgjøre identiteten min, kanskje for resten av livet. I hvert fall for mange år fremover.Egentlig har jeg kanskje grudd meg til dette møtet så lenge jeg kan huske.
Jeg har så mange spørsmål at når jeg skriver dem ned, ser det helt tullerusk ut.
Jeg lurer sånn på hva de sier når de ser meg. Her inne. Her nede. Om de forstår, eller om de bare er sikker på at de gjør det. Om de endelig ser at det må gjøres noe, at det kan være lønnsomt å satse på meg nå -- eller om de tenker at det er mer tydelig enn noen gang at det ikke er noe poeng i. Om de ser meg som ei funksjonshemming, en diagnose, et minus i budsjettet -- eller om de ser meg som Kristin. Like vanlig og like unik som alle de andre i hele verden.
Jeg har så mange spørsmål som handler om hvorvidt jeg skal få fortsette å studere. Om jeg skal følge de jeg har blitt kjent med og glad i, drive med det, og være med dem, som har gjort denne studietida til ei av de kuleste tidene i livet mitt. Skal jeg bli med inn i dragsuget av halvpsykotiske eksamensperioder flere ganger, oppleve nerdeoppspilthet og avgrunnsdyp skrekk i ukevis, jojo-blodsukkeret og flowen på dagen og den avsindige lettelsen og stoltheten og usikkerheten når vi kan reise oss og gå? Jeg lurer på om det blir tredjeårspraksis. Om jeg kan sitte og planlegge til neste år på denne tida, sånn som klassekameratene mine gjør i år -- drømme og lage strategier og finne ut hvor hunden min kan ligge. Bli kjent med et arbeidssted, få vite hvilken hverdag en sosialarbeider også kan ha. Få vite hva jeg kan og hva jeg kan bli bedre på og hva jeg må tenke på. Få vite hva som går an, og hva som bare må planlegges annerledes. Forstå at jeg kan noe bra, at jeg passer inn. Og endelig: Finne en jobb. Tilføre noe til et nødvendigvis allerede nytenkende arbeidsmiljø. Få ha det yrkesrelevant. Ha et viktig og spennende sted å lære veien til sammen med hunden. Gå dit hver dag. Gjøre noe for noen. Bli uendelig glad, og kunne fortsette. Blir det sånn?
Eller blir det kanskje helt annerledes? Kommer jeg til å si noe galt når det gjelder? Sitter de der på møtet og får sine mistanker bekreftet? Tenker de: ''slik K.s situasjon er i dag, er hun ikke sterk nok til å administrere tjenesten hun ser for seg. Vi mener hun har et urealistisk bilde av ordningen og sin evne til å nyttegjøre seg av den. Behovene hun viser vil etter vårt fagskjønn best kunne dekkes av kommunens enheter.''? Vil de ønske å fortsette som før? Jeg veit godt at det ikke går lengre. Jeg veit at kommunen ikke har noe organisert assistanse å gi noen som lever så aktivt at de har en timeplan å følge, som er sånn som alle andre unge studenters timeplan. Jeg skjønner at hvis man skal få litt hjelp fra hver av alle de ulike instansene som ikke kan bli helt enige om hvem som skal gjøre hva, så må man iallfall være såpass samarbeidsvillig at man holder seg hjemme når assistansen blir ledig. Da kan man ikke være så ambisiøs at man både vil gå skole, ha kollokviegrupper og interessepolitiske fagmøter på kveldstid og prøve nye matoppskrifter når det måtte passe. Ha avtaler om trening eller kafédater eller frivilligjobb i Røde Kors en kveld i uka. Det livet må man enten klare seg i aleine, eller så får man innse at man ikke er ment til å leve det. Etter at vi har vært strittende uenig på dét punktet helt fra starten, har de som bestemmer nesten fått meg til å begynne å skifte mening. Det er kanskje for mye forlangt av meg å skulle bruke så mye av skattebetalernes ressurser og andres tålmodighet bare for å skaffe meg en jobb som noen andre uansett kunne gjort mer effektivt. <-- Der skreiv jeg det. Tenk at jeg skreiv det.
I tillegg til nesten å ha fått meg med på den uuttalte ideen om hva som lønner seg og hvem som har rett til å definere hva jeg kan og ikke, har jeg havna her. Jeg vet godt at hvis de ikke finner meg lur nok å investere i, NUH, så blir jeg kroniker. Da vil jeg ikke klare å slutte med å hvile og sove og flyte og tenke. Da må jeg slutte på studiene, for jeg kan ikke sove meg til ei profesjonsutdanning. Jeg må slutte å gå ut, for jeg vil ikke risikere å bli så sliten at jeg ikke kommer meg hjem på egenhånd. Da sier det seg selv at en viss Herr Flappøre ikke har det særlig forsvarlig hjemme hos meg. Uten førerhund vil det bli utfordrende å være ute aleine sjøl de dagene jeg har klart å samle opp overskudd. Så da får jeg all tid i verden til å ta imot ''alle kommunens enheter'' når de kommer med tjenestene sine. Jeg kan få mat på døra og vaskehjelp og boveiledning. Det høres unektelig fantastisk ukomplisert ut. Jeg er redd. Det er seks timer igjen. Og så kan det godt være det ordner seg óg.

Kom søng mæ en sang om i morra
Som enda ligg naken og nyfødd i øst
Der natta gir gårdagens tåra si trøst
Om du gråt dem i sorg eller sinne,
Har du dagen i morra å vinne.

H. Sivertsen

Hørt på vei forbi et buss-stopp

Elleveåringen: - Ka e klokka?
Fjortenåringen: - ...så så æ bare bussen peise RÆTT fette forbi.
Ellevåringen: - Du. Ka e klokka?
Fjortenåringen: - Vi rækk det likevæl. Æ ringe og sir ifra.
Ellevåringen: - Men ka e klokka, din homofob??
Fjortenåringen: - Satan, sa du det æ hørte at du sa no?? Den e fem din idiot.

Nå MÅ det jo stemme at verden går fremover!!

Tredimensjonal scrapbooking

3. august 2012 kl. 02:15

Noen av dem jeg kjenner, er virkelig glade i fotografering. Nærbilder av fargerike blomster i vakre vinkler, straighte bilder av steder de har vært på, finurlige bilder av mennesker de er glad i - og øybelikkene. Album med øyeblikk. Fancy nyttårshilsener med øybelikk. Fotobøker med øyeblikk. Facebookside på facebookside med øyeblikk på øyeblikk på øyeblikk.
Når disse folka setter seg ned og tar seg tid til å gi meg del i alle opplevelsene og sinnsstemningene og ideene som de har pressa og tørka som blomster, og lagt mellom sider i en perm, så gjør det meg glad. Samtidig, eler litt etterpå, får det meg til å tenke; hva med meg, da? Enn MINE øyeblikk? Hvorfor glimrer ikke de opp fra fotopapirer og retinaskjermer??!

Tanken har besnæra meg før. Én gang kjøpte jeg meg et rosa kamera som eksamensgave, men batteriladeren dets er borte, og på de tre årene jeg har hatt det, har jeg aldri kommet på å finne en ny på Elkjøp. På ungdomsskolen skrev jeg en oppgave om å være fotograf, og satte haka i været til lærernes oppgitte blikk. Da jeg var liten og på sommerleir, hadde jeg et engangskamera, men alle bildene var for uskarpe og rotete til å være noe å ta vare på.

Hvorfor er alle så opphengt i bilder? Hvorfor er -jeg- så opphengt i bilder? Jeg kan ikke ta dem uten mega-kyndig assistanse, jeg kan ikke se på dem uten å knekke sammen i et sukkerspinn av øyesmerter. Det jeg _kan_, er å skrive.

Skrive flere linjemeter, slynge meg omkring i beskrivelser. Lydbrus. Luktinferno. Sommerfugl-magen, smilefjeset, trippelpustinga. Foranledningen, begynnelsen, slutten. Ordene som blei sagt, tankene som blei tenkt, inspirasjonen som kom snikende etterpå. Dialoger. Anekdoter. Digresjoner. Verdens feiteste tredimensjonale scrap-book, hver gang.

'Ett bilde sier mer enn tusen ord.'

Å??!