Jeg var så trøtt.
Selv om jeg var forbausende fresh og opplagt klokka kvart på fem om morgenen, regna jeg selvfølgelig med å kunne falle sammen som en ertepose med én gang jeg bare fant setet mitt. Og etter hvert som jeg skjønte at første etappe av reisen var litt for full av reisestress og snorking og bråkete barn og hyggelige mødre, lengta jeg bare mer og mer til to fredelige timer på en nesten tom buss. Etter en pause der jeg måtte holde meg våken i gresset.
Men midt i pausen min, kom du.
Jeg var litt sulten og ganske sliten, og mente at det jeg trengte var å roe ned aleine i et buss-sete, med hodet inntil vinduet og Halvdan Sivertsen i det ene øret. Men etter hvert forsto jeg heldigvis at jeg heller skulle prate med deg.
Heller høre om ferien din og familien din. En 200-årsdag med sukkerspinn og lykkehjul, et hotell med kattunger, jordklodens krumning. En øy med verdens siste dinosaur. Filosofi og en slekt full av kjærlighet; livsviktige ting som man nesten aldri får snakke om, med andre enn snille, kloke niåringer.
Mens jeg satt i et buss-skur ved motorveien, måtte jeg sende et alvorsord opp til den uutrgrunnelige, blåååå himmelen. -Takk for at det finns sånne unger. Takk for det lyse hodet fullt av så store og fine inntrykk, og for åpenheten og vennligheten mot verden. Og meg. La alt det fortsette å være hos henne i 80 år til. La det være millioner flere slike unger på jorda. La dem møtes på sydenferiene sine, på Changemaker-seminarene sine, på CouchSurfing. La dem bli venner og ordne opp i alt dette helvetes rotet vi har lagd her. Takk.
søndag 17. juli 2011
onsdag 15. juni 2011
Jeg har et godt øye til noen.
Nei, da.
Jeg bare tuller.
Kutt superlativet!
Jeg har et øye til noen. Til hvem som helst, faktisk. Det kan forskes på, ales opp i et akvarium eller brukes i undervisning.
Utseendemessig har det sitt unike preg, så kanskje det kan gå kunstens vei? Pupillen mangler buen under, så hadde man forstørret det opp tilstrekkelig, ville det sett ut som en spennende tunnellinngang i et litt disig, blågrått fjell.
Det kan være aktuelt for meg å forhandle pris for synsnerve og primær visuell cortex også, og blåser man alt dette skikkelig opp, vil man kunne lage det jeg mener er et NOKSÅ stilig opplevelseskonsept. Tenk hvor spennende det kan være for et publikum å forsere hornhinna, spasere gjennom en pupill med flatt og enkelt terreng og speile seg i linsen. Slå kollbøtte som i en orbitron, og få sveve oppned, bakover mot tre morsomme, slørtynne lag med celler. Folk kunne rutsjet leende bortover synsnerven og fått en skikkelig sightseeing i menneskehjernen (men her måtte jeg bedt om at noen lagde en kunstig installasjon, for min egen vil jeg foretrekke å beholde). Se for dere hvor lærerikt og morsomt det ville vært. En fullverdig attraksjon på Vitensenteret, eller hur?
Jeg tror nok kanskje jeg har et godt øye til noen likevel. Håper den rette dukker opp snart, og hjelper meg med å bli kvitt det. For her kan det ikke være lenger.
Jeg bare tuller.
Kutt superlativet!
Jeg har et øye til noen. Til hvem som helst, faktisk. Det kan forskes på, ales opp i et akvarium eller brukes i undervisning.
Utseendemessig har det sitt unike preg, så kanskje det kan gå kunstens vei? Pupillen mangler buen under, så hadde man forstørret det opp tilstrekkelig, ville det sett ut som en spennende tunnellinngang i et litt disig, blågrått fjell.
Det kan være aktuelt for meg å forhandle pris for synsnerve og primær visuell cortex også, og blåser man alt dette skikkelig opp, vil man kunne lage det jeg mener er et NOKSÅ stilig opplevelseskonsept. Tenk hvor spennende det kan være for et publikum å forsere hornhinna, spasere gjennom en pupill med flatt og enkelt terreng og speile seg i linsen. Slå kollbøtte som i en orbitron, og få sveve oppned, bakover mot tre morsomme, slørtynne lag med celler. Folk kunne rutsjet leende bortover synsnerven og fått en skikkelig sightseeing i menneskehjernen (men her måtte jeg bedt om at noen lagde en kunstig installasjon, for min egen vil jeg foretrekke å beholde). Se for dere hvor lærerikt og morsomt det ville vært. En fullverdig attraksjon på Vitensenteret, eller hur?
Jeg tror nok kanskje jeg har et godt øye til noen likevel. Håper den rette dukker opp snart, og hjelper meg med å bli kvitt det. For her kan det ikke være lenger.
søndag 12. juni 2011
Et blått innlegg
Dagen er blå blå blå, med en glødende, vennlig kule og en hvit kondensstripe på. Brystet og skuldrene mine er lakserosa. Og jeg har allerede fått "du er så veldig hvit og pen!" slengt etter meg av en leende, gyllenbrun dame på mottaket. Jepp, det er sommer i nord.
Egentlig ville jeg skrive et annet innlegg. Ett jeg kom på i går mens jeg skulle rekke noe gøy. Men det får jeg kanskje skrive etterpå, eller i morgen, eller en annen gang -- forhåpentligvis et stykke ut i fremtiden -- når jeg blir minnet på det igjen.
I dag vil jeg heller skrive om alt som minner meg om dette. Om den runde, kraftige stemmen til den afrikanske naboen min, som stiger opp fra plenen ved siden av de litt spissere, norske. Om den fine sommerkjolen jeg kjøpte på fredag, som får meg til å se ut som en fredelig, sommerlig tekanne. Om å oppleve at folk kommer og koser seg, sola skinner og alt - til og med mitt tvilsomme musikkvalg - blir suksess på Gatefesten vi jobba så lenge med. Om min første soyagrillpølse. Om turer med Michael Ende på den blå iPoden og bikkja i bånd. Om Rayban-briller, is og bikkja i sele. Om pakking og prekivering. Om sjasmin-kremen jeg holdt på å kaste, men heldigvis beholdt, og som lukter fryd og sol. Om å få taco og sjokolademousse. Om å få klemmer. Om å ha venner. Om å ha familie. Om å få ting gjort. Om enten knekkebrød med honning eller havregryn med melk. Om blomster ved et rosa marmorhjerte. Om å skråle brylluppssanger og å ha glemt å lukke vinduet. Om Veet og glovarme bilkupéer. Om sandaler med glass-steiner på. Om bildeløse vegger. Om at alt snart forandrer seg og blir spennende, og om å være så heldig.
Det er dét jeg skriver om i dag.
Egentlig ville jeg skrive et annet innlegg. Ett jeg kom på i går mens jeg skulle rekke noe gøy. Men det får jeg kanskje skrive etterpå, eller i morgen, eller en annen gang -- forhåpentligvis et stykke ut i fremtiden -- når jeg blir minnet på det igjen.
I dag vil jeg heller skrive om alt som minner meg om dette. Om den runde, kraftige stemmen til den afrikanske naboen min, som stiger opp fra plenen ved siden av de litt spissere, norske. Om den fine sommerkjolen jeg kjøpte på fredag, som får meg til å se ut som en fredelig, sommerlig tekanne. Om å oppleve at folk kommer og koser seg, sola skinner og alt - til og med mitt tvilsomme musikkvalg - blir suksess på Gatefesten vi jobba så lenge med. Om min første soyagrillpølse. Om turer med Michael Ende på den blå iPoden og bikkja i bånd. Om Rayban-briller, is og bikkja i sele. Om pakking og prekivering. Om sjasmin-kremen jeg holdt på å kaste, men heldigvis beholdt, og som lukter fryd og sol. Om å få taco og sjokolademousse. Om å få klemmer. Om å ha venner. Om å ha familie. Om å få ting gjort. Om enten knekkebrød med honning eller havregryn med melk. Om blomster ved et rosa marmorhjerte. Om å skråle brylluppssanger og å ha glemt å lukke vinduet. Om Veet og glovarme bilkupéer. Om sandaler med glass-steiner på. Om bildeløse vegger. Om at alt snart forandrer seg og blir spennende, og om å være så heldig.
Det er dét jeg skriver om i dag.
torsdag 2. juni 2011
Movin' Out (Kristin's song)
Endelig har jeg en unnskyldning for at det flyter i leiligheten min. For det gjør det. Men det er så greit med flyttekaos. Det legger seg over det vanlige rotet som et støvete, nostalgisk golvteppe, og skjuler det på beleiligste vis.
Nostalgi, ja. Jeg kan ikke nevne hvor mange ganger jeg har tenkt 'herregud, så ufattelig mye drit man har liggende, dette går jo ikke an!', for i samme sekund å ergre meg over hvor uoriginal en sånn tanke er blant alle som har flyttet en eller annen gang. Eller bare rydda en bod. Jeg vil heller legge merke til alle de små skattene man finner, som man helt hadde glemt - eller ikke visste - at man hadde. Det er som å få masse små pressenter av seg selv, helt plutselig! For ikke å snakke om alle de små gavene man ikke har plass til i de fem eskene man har å stappe livet sitt nedi, men som man kan gi til andre.
Nå sitter jeg og skriver med en liten vikingaktig sagaring på fingeren, som jeg fant i mammas smykkeskrin. I en liten, vakker bok med sløyfe og 'Best Wishes' har jeg plastet inn gamle fotografier (og en festsang fra slutten av 80-tallet), og i en gullfarget liten pappeske ligger en bunke fantastiske kunstkort som skal skimre på veggene i den nye casa di krissatoska.
Når jeg flytter, går jeg visst inn i samme slags surrealistiske boble som jeg gjør når jeg skal ha eksamen. Nesten alt annet ryddes bort, jeg holder meg i leiligheten og får sakte sortert ut alle små fjell av eiendeler og flyttebekymringer. Hunden og jeg begynner med natt-turer fordi all velsignet flyttehjelp jeg får, stort sett skjer om dagen. Vi handler böreck på 7-Elleven, leser sterke historier fra den amerikanske retts-og mediaverden, og går oss bort under middnattsola. Disse ukenes soundtrack er The Free Design, Mezzoforte og Estherorkester, så du kan jo bare tenke deg.
Jeg forsvinner inn i en konkylie av minner og fremtidsplaner. Det føles fint, men jeg er glad det ikke skjer så ofte.
Nostalgi, ja. Jeg kan ikke nevne hvor mange ganger jeg har tenkt 'herregud, så ufattelig mye drit man har liggende, dette går jo ikke an!', for i samme sekund å ergre meg over hvor uoriginal en sånn tanke er blant alle som har flyttet en eller annen gang. Eller bare rydda en bod. Jeg vil heller legge merke til alle de små skattene man finner, som man helt hadde glemt - eller ikke visste - at man hadde. Det er som å få masse små pressenter av seg selv, helt plutselig! For ikke å snakke om alle de små gavene man ikke har plass til i de fem eskene man har å stappe livet sitt nedi, men som man kan gi til andre.
Nå sitter jeg og skriver med en liten vikingaktig sagaring på fingeren, som jeg fant i mammas smykkeskrin. I en liten, vakker bok med sløyfe og 'Best Wishes' har jeg plastet inn gamle fotografier (og en festsang fra slutten av 80-tallet), og i en gullfarget liten pappeske ligger en bunke fantastiske kunstkort som skal skimre på veggene i den nye casa di krissatoska.
Når jeg flytter, går jeg visst inn i samme slags surrealistiske boble som jeg gjør når jeg skal ha eksamen. Nesten alt annet ryddes bort, jeg holder meg i leiligheten og får sakte sortert ut alle små fjell av eiendeler og flyttebekymringer. Hunden og jeg begynner med natt-turer fordi all velsignet flyttehjelp jeg får, stort sett skjer om dagen. Vi handler böreck på 7-Elleven, leser sterke historier fra den amerikanske retts-og mediaverden, og går oss bort under middnattsola. Disse ukenes soundtrack er The Free Design, Mezzoforte og Estherorkester, så du kan jo bare tenke deg.
Jeg forsvinner inn i en konkylie av minner og fremtidsplaner. Det føles fint, men jeg er glad det ikke skjer så ofte.
søndag 15. mai 2011
Frihet i to hvite sko
- Copperfield, jeg er glad i deg.
Jeg hvisker det til hunden, der vi flyter av gårde i den milde kveldslufta. Han logrer meg på venstrehånda mens klørne tikker blidt mot asfalten, og nedoverbakken er så herlig å gå i.
Jeg konsentrerer meg, og prøver å ta innover meg alt sammen. Det er så mye lyd - så mye luft - så mye lukt. Jeg husker på å slappe av i skuldrene og blir varsomt trukket fremover etter selen til hunden min. Mot småfugler og elskelige naboer og biler i 30-sonen, hager med grillmat, varme trevegger og parfymen i skjerfet mitt. Alt vil meg vel, jeg trenger ikke se det. Øynene mine er igjen, og verden bak dem er langt fra svart; gult sollys og kjølige skygger leker seg nedover mot sentrum sammen med meg og hunden.
En venn av meg spurte om jeg ville komme og se på bacheloroppgaveutstillinga til klassen hans på Kunstforeninga. Det ville jeg gjerne, men tidligere i dag angra jeg og skulle ønske jeg bare kunne bli værende inne i den litt for varme leiligheta mi, sammen med et helt Internett av musikk og et kaos jeg sakte, sakte kunne skape orden i. Det var før jeg tok meg sammen og ble logisk.
Nå har jeg tatt på den nye vårjakken. Den matcher beigefargen til Copperfield og skaper en morsom illusjon om at jeg har midje. Jeg har småbohemsk kjoletunika under, og turkist skjerf. Jeg har til og med funnet Rayban-brillene mine. De hvite joggeskoene med fartsstriper i gullmaling langer ut under meg, og jeg føler meg fin.
Våren har gjort oppgaven min som rettferdig ledarhundsförare så mye lettere. Veiene og fortauene og innkjørslene; alt ser likt ut fra én dag til en annen, og jeg har kontroll. Jeg kan kjenne med foten at vi har stoppa på en fortauskant. Jeg kan høre en pappa trllle barnevognen stillferdig foran seg på minst tyve meters avstand. Jeg kan lukte at vi går forbi den butikken med rosebed utenfor. Så kan jeg vite når vi gjør feil, gjøre det om igjen til det blir riktig og fryde meg over oppvaktheten en stakkars inntørka gåseleversmule kan oppdrive i en labradors sinn. Det er trygt å gå her, og jeg har det fantastisk.
Etter å ha vekslet noen ord med gamle kjente jeg møter på min vei, og å ha sittet en stund på en benk og sett en fyr gjøre push-ups i gågata, går jeg på utstillingsåpning. Jeg er midt i alt; mellom kunstakademikere og publikum, og alle er glade, fordi utstillinga er så bra og åpninga har vært vellykket. Til min tiltagende glede og forundring, går det an for meg å få så mye ut av både å dra hit og å være her uten at noen trenger å overtales til å være sammen med meg. Alle liker Copperfield. Ingen sier at de helst vil at jeg skal ta ham med og gå. De smiler til oss og ordner sånn at han får ligge i fred et sted mens jeg får en guided mini-tour inne blant alt det som unge, kloke folk har funnet i sitt eget liv, bearbeida og stilt ut. Kunstverkene er her, fine og virkelige og underlige. De er her for meg også. Delvis fordi de - mer eller mindre tilfeldig - er lagd slik at jeg kan se dem, og delvis fordi menneskene jeg møter er som rettferdigheten; vittige og uberegnelige og vennlige og omsorgsfulle (fra "Balansekunst" av Rohinton Mistry).
Senere på kvelden har jeg vært på driv også. Å være der, blant alle de muntre Græ-Præ-entusiastene, akkurat så lenge lydnivået var behagelig, bare tøyde kveldens rolige, blide følelser ut i det lengste. Helt til vi gikk hjem, mens nattelufta prikka oss i ansiktet. Full russ og en enslig, flink gatemusikant klang etter oss på vei opp bakkene igjen.
- Hold kant . . . gjesper jeg inn i håndflata, mens jeg tenker at dette blir et vakkert liv.
Jeg hvisker det til hunden, der vi flyter av gårde i den milde kveldslufta. Han logrer meg på venstrehånda mens klørne tikker blidt mot asfalten, og nedoverbakken er så herlig å gå i.
Jeg konsentrerer meg, og prøver å ta innover meg alt sammen. Det er så mye lyd - så mye luft - så mye lukt. Jeg husker på å slappe av i skuldrene og blir varsomt trukket fremover etter selen til hunden min. Mot småfugler og elskelige naboer og biler i 30-sonen, hager med grillmat, varme trevegger og parfymen i skjerfet mitt. Alt vil meg vel, jeg trenger ikke se det. Øynene mine er igjen, og verden bak dem er langt fra svart; gult sollys og kjølige skygger leker seg nedover mot sentrum sammen med meg og hunden.
En venn av meg spurte om jeg ville komme og se på bacheloroppgaveutstillinga til klassen hans på Kunstforeninga. Det ville jeg gjerne, men tidligere i dag angra jeg og skulle ønske jeg bare kunne bli værende inne i den litt for varme leiligheta mi, sammen med et helt Internett av musikk og et kaos jeg sakte, sakte kunne skape orden i. Det var før jeg tok meg sammen og ble logisk.
Nå har jeg tatt på den nye vårjakken. Den matcher beigefargen til Copperfield og skaper en morsom illusjon om at jeg har midje. Jeg har småbohemsk kjoletunika under, og turkist skjerf. Jeg har til og med funnet Rayban-brillene mine. De hvite joggeskoene med fartsstriper i gullmaling langer ut under meg, og jeg føler meg fin.
Våren har gjort oppgaven min som rettferdig ledarhundsförare så mye lettere. Veiene og fortauene og innkjørslene; alt ser likt ut fra én dag til en annen, og jeg har kontroll. Jeg kan kjenne med foten at vi har stoppa på en fortauskant. Jeg kan høre en pappa trllle barnevognen stillferdig foran seg på minst tyve meters avstand. Jeg kan lukte at vi går forbi den butikken med rosebed utenfor. Så kan jeg vite når vi gjør feil, gjøre det om igjen til det blir riktig og fryde meg over oppvaktheten en stakkars inntørka gåseleversmule kan oppdrive i en labradors sinn. Det er trygt å gå her, og jeg har det fantastisk.
Etter å ha vekslet noen ord med gamle kjente jeg møter på min vei, og å ha sittet en stund på en benk og sett en fyr gjøre push-ups i gågata, går jeg på utstillingsåpning. Jeg er midt i alt; mellom kunstakademikere og publikum, og alle er glade, fordi utstillinga er så bra og åpninga har vært vellykket. Til min tiltagende glede og forundring, går det an for meg å få så mye ut av både å dra hit og å være her uten at noen trenger å overtales til å være sammen med meg. Alle liker Copperfield. Ingen sier at de helst vil at jeg skal ta ham med og gå. De smiler til oss og ordner sånn at han får ligge i fred et sted mens jeg får en guided mini-tour inne blant alt det som unge, kloke folk har funnet i sitt eget liv, bearbeida og stilt ut. Kunstverkene er her, fine og virkelige og underlige. De er her for meg også. Delvis fordi de - mer eller mindre tilfeldig - er lagd slik at jeg kan se dem, og delvis fordi menneskene jeg møter er som rettferdigheten; vittige og uberegnelige og vennlige og omsorgsfulle (fra "Balansekunst" av Rohinton Mistry).
Senere på kvelden har jeg vært på driv også. Å være der, blant alle de muntre Græ-Præ-entusiastene, akkurat så lenge lydnivået var behagelig, bare tøyde kveldens rolige, blide følelser ut i det lengste. Helt til vi gikk hjem, mens nattelufta prikka oss i ansiktet. Full russ og en enslig, flink gatemusikant klang etter oss på vei opp bakkene igjen.
- Hold kant . . . gjesper jeg inn i håndflata, mens jeg tenker at dette blir et vakkert liv.
mandag 9. mai 2011
Jeg må få leve i spill.
Jeg har drevet på med utøvende kunst nesten bestandig. Jeg har gått på ulike former for musikktrening i 12 år, og i forskjellige dramagrupper i åtte. Det hele kulminerte med ett år på musikklinja og to på dramalinja på videregående.
Det er egentlig litt rart at det ble sånn, for ingen i den nære familien min hadde så stor interesse for hverken instrumenter eller skuespill. Når jeg tenker på det nå, kjenner jeg meg så fantastisk heldig og lykkelig for at foreldrene mine ga meg muligheten til å gjøre kunsten til en så stor del av livet mitt. At de fikk dét innfallet og fulgte det.
Da jeg var yngre tok jeg det for gitt. Jeg ergra meg til og med over alle timene jeg brukte ved pianoet, for når folk fikk høre hva jeg gjorde på fritiden, sa de: "Ja, det er klart. Dere blinde er jo så knakende gode med musikk." Jeg brekker meg fortsatt litt inni meg av slik generalisering, og tenkte at det sikkert var det mamma og pappa hadde tenkt da de pensa meg inn på fritidsinteresser. I dag tenker jeg at det godt kan være jeg hadde rett. So fucking what.
Jeg elsker musikken min!
Jeg elsker spillet mitt!
Spill, ja. All tida jeg har tilbrakt i blackbox og mellom scenetepper, har liksom vært litt annerledes. Drama er ikke en kunst som alle forbinder med blinde, og selvrespekten min nådde nye høyder hver gang jeg var med på å dra et stykke i havn, hver gang jeg forsto at publikum ikke innså at jeg var synshemma før de så meg forlate salen med mobilitystokk. For noen utrolige år.
Da jeg var 20 gikk jeg ut av videregående, og etter det har jeg ikke vært på en scene.
Jeg har ikke fått fine, sterke toner til å strømme ut av et skinnende flygel for å røre ved folks hjerter.
Jeg har ikke lekt meg med uttrykk på en scene, ikke satt meg inn i et helt annet menneskes sted, ikke fått publikum til å føle.
Jeg har gått på forestillinger med seinere dramalinjekull og forlatt salen med en følelse av å ha mista en bestevenn.
Men i går fant vi hverandre igjen, spillet og jeg. Det var utdrikningslag for ei nær venninne, jeg hadde fått beskjed om å gjenskape litt dramalinjestemning i første økt. Vi lånte Blackbox, jeg skrev ned øvelser og utfordringer - og en dialog fra Teaterhistorie som bruden og jeg pleide å spille mot hverandre. Jeg inviterte dramalæreren og han kom og holdt en av sine legendariske oppvarminger.
... Så jeg sto i ring igjen, jeg kjente hele kroppen min, og merket menneskene som var nær ved meg.
...og jeg så fantastiske improvisasjonssekvenser bli til, med folk som aldri hadde vært i en blackbox før.
...og jeg sto på scenen igjen, fikk regi, slapp meg selv og fikk tak i et annet, helt annet menneske.
Det er slikt jeg lærer mest av.
Det ble en uforglemmelig dag for alle - selv for meg som bare sto'an a' i noen timer før jeg måtte hjem til toalettet og senga. I et helt døgn har jeg ligget og frydet meg over spillets grenseløse muligheter og forandrende magi. Man kan gjøre alt man vil virkelig på en scene. Alt man vil.
Om noen ganske få uker skal jeg dra min vei. Jeg skal vaske ned leiligheta og begynne et nytt liv i en ny by. I det livet MÅ kunsten være med. Jeg skal lage plass til den. Jeg driter i hvor mange studiepoeng som må taes, hvor mange mobility-ruter som må gåes, hvor mye sekretærarbeid rundt eget liv som må skjøttes. Får jeg ikke føle som jeg gjør sammen med toner eller ord eller uttrykk jeg kan gi i gave til noen andre, så er det helt meningsløst.
Takk for at det fant meg igjen.
Det er egentlig litt rart at det ble sånn, for ingen i den nære familien min hadde så stor interesse for hverken instrumenter eller skuespill. Når jeg tenker på det nå, kjenner jeg meg så fantastisk heldig og lykkelig for at foreldrene mine ga meg muligheten til å gjøre kunsten til en så stor del av livet mitt. At de fikk dét innfallet og fulgte det.
Da jeg var yngre tok jeg det for gitt. Jeg ergra meg til og med over alle timene jeg brukte ved pianoet, for når folk fikk høre hva jeg gjorde på fritiden, sa de: "Ja, det er klart. Dere blinde er jo så knakende gode med musikk." Jeg brekker meg fortsatt litt inni meg av slik generalisering, og tenkte at det sikkert var det mamma og pappa hadde tenkt da de pensa meg inn på fritidsinteresser. I dag tenker jeg at det godt kan være jeg hadde rett. So fucking what.
Jeg elsker musikken min!
Jeg elsker spillet mitt!
Spill, ja. All tida jeg har tilbrakt i blackbox og mellom scenetepper, har liksom vært litt annerledes. Drama er ikke en kunst som alle forbinder med blinde, og selvrespekten min nådde nye høyder hver gang jeg var med på å dra et stykke i havn, hver gang jeg forsto at publikum ikke innså at jeg var synshemma før de så meg forlate salen med mobilitystokk. For noen utrolige år.
Da jeg var 20 gikk jeg ut av videregående, og etter det har jeg ikke vært på en scene.
Jeg har ikke fått fine, sterke toner til å strømme ut av et skinnende flygel for å røre ved folks hjerter.
Jeg har ikke lekt meg med uttrykk på en scene, ikke satt meg inn i et helt annet menneskes sted, ikke fått publikum til å føle.
Jeg har gått på forestillinger med seinere dramalinjekull og forlatt salen med en følelse av å ha mista en bestevenn.
Men i går fant vi hverandre igjen, spillet og jeg. Det var utdrikningslag for ei nær venninne, jeg hadde fått beskjed om å gjenskape litt dramalinjestemning i første økt. Vi lånte Blackbox, jeg skrev ned øvelser og utfordringer - og en dialog fra Teaterhistorie som bruden og jeg pleide å spille mot hverandre. Jeg inviterte dramalæreren og han kom og holdt en av sine legendariske oppvarminger.
... Så jeg sto i ring igjen, jeg kjente hele kroppen min, og merket menneskene som var nær ved meg.
...og jeg så fantastiske improvisasjonssekvenser bli til, med folk som aldri hadde vært i en blackbox før.
...og jeg sto på scenen igjen, fikk regi, slapp meg selv og fikk tak i et annet, helt annet menneske.
Det er slikt jeg lærer mest av.
Det ble en uforglemmelig dag for alle - selv for meg som bare sto'an a' i noen timer før jeg måtte hjem til toalettet og senga. I et helt døgn har jeg ligget og frydet meg over spillets grenseløse muligheter og forandrende magi. Man kan gjøre alt man vil virkelig på en scene. Alt man vil.
Om noen ganske få uker skal jeg dra min vei. Jeg skal vaske ned leiligheta og begynne et nytt liv i en ny by. I det livet MÅ kunsten være med. Jeg skal lage plass til den. Jeg driter i hvor mange studiepoeng som må taes, hvor mange mobility-ruter som må gåes, hvor mye sekretærarbeid rundt eget liv som må skjøttes. Får jeg ikke føle som jeg gjør sammen med toner eller ord eller uttrykk jeg kan gi i gave til noen andre, så er det helt meningsløst.
Takk for at det fant meg igjen.
søndag 17. april 2011
Du! Di kølle.
Jeg kjenner en slags godhet nå. Den er der et sted. Den ligger i mellomgulvet og flimrer, temmelig lakserosa og grell i fargen. Den holder seg nok der nede i mellomgulvet også. Så mye samarbeid kan vi mønstre, den og jeg.
Denne følelsen har jeg lirket fram til ære for deg.
Du! som jeg har kjent siden jeg var liten jente.
Du! som er så dyktig på finurlige overtalelser og tilforlatelighet.
Du! som legger merkelige ord og handlinger i menneskene rundt meg.
Du! som får meg til å gjøre ting jeg ikke kler, og til å savne meg selv.
Du! som forandrer alt.
Du! Ta og skjerp deg.
Jeg betaler de mest eksklusive avdrag til deg. Men det er først når du begynner å snike til deg pengene mine at jeg tar affære. Tenk det.
Nå sist kosta du meg den teiteste tusenlappen jeg har betalt noen gang. For ikke å snakke om humøret. Selvrespekten. Tida. Du kryssa visst en grense der. Du burde nok ha passa litt bedre på, for nå har du blitt for dyr for meg. Jeg har gjennomskua deg, og jeg gidder ikke trynet ditt mer.
Du sier: - Du, ja. Psst. Du ser det du vil se.
Og: - Du klarer akkurat så mye som det passer deg å klare.
Nei. Du får andre til å si det. Til å tro det. Andre, som jeg har respekt for, og som jeg egentlig stoler på. Du er dæven shteike meg ikke lite frekk.
Men nå har jeg tenkt å sitte her en stund. Jeg skriver tre lister;
Tre fritidsinteresser
( - som man ønsker å fylle tida med, til glede og inspirasjon)
* Å spille på musikkinstrumenter
* Å lære seg språk
* Å gå lange turer om kvelden
Tre personlighetstrekk
( - som man, med viljestyrke, kan fremheve eller fortrenge etter hva situasjonen krever)
* Å være makelig anlagt
* Å være sosial
* Å være løsningsorientert
Tre karakteristika
( - som bare er blitt tildelt en, og som ikke passer under andre kategorier)
* Å være lys i huden
* Å ha en funksjonsnedsettelse
* Å være trøtt ofte
Jeg skal sitte her og elaborere rundt dette som jeg har skjønt nå. Jeg skal bruke alt jeg har fått vite om hukommelse og læring, i lange psykologiøkter som egentlig smakte mer enn de kosta. Endelig kom det til sin rett! Jeg skal få formidlingsevne. Jeg skal lage meg et svar som bare kan rulle ut av meg neste gang du dukker opp. Så alle kan få være med på notene.
Du! Pass deg. For nå forstår jeg deg snart i hjel.
Denne følelsen har jeg lirket fram til ære for deg.
Du! som jeg har kjent siden jeg var liten jente.
Du! som er så dyktig på finurlige overtalelser og tilforlatelighet.
Du! som legger merkelige ord og handlinger i menneskene rundt meg.
Du! som får meg til å gjøre ting jeg ikke kler, og til å savne meg selv.
Du! som forandrer alt.
Du! Ta og skjerp deg.
Jeg betaler de mest eksklusive avdrag til deg. Men det er først når du begynner å snike til deg pengene mine at jeg tar affære. Tenk det.
Nå sist kosta du meg den teiteste tusenlappen jeg har betalt noen gang. For ikke å snakke om humøret. Selvrespekten. Tida. Du kryssa visst en grense der. Du burde nok ha passa litt bedre på, for nå har du blitt for dyr for meg. Jeg har gjennomskua deg, og jeg gidder ikke trynet ditt mer.
Du sier: - Du, ja. Psst. Du ser det du vil se.
Og: - Du klarer akkurat så mye som det passer deg å klare.
Nei. Du får andre til å si det. Til å tro det. Andre, som jeg har respekt for, og som jeg egentlig stoler på. Du er dæven shteike meg ikke lite frekk.
Men nå har jeg tenkt å sitte her en stund. Jeg skriver tre lister;
Tre fritidsinteresser
( - som man ønsker å fylle tida med, til glede og inspirasjon)
* Å spille på musikkinstrumenter
* Å lære seg språk
* Å gå lange turer om kvelden
Tre personlighetstrekk
( - som man, med viljestyrke, kan fremheve eller fortrenge etter hva situasjonen krever)
* Å være makelig anlagt
* Å være sosial
* Å være løsningsorientert
Tre karakteristika
( - som bare er blitt tildelt en, og som ikke passer under andre kategorier)
* Å være lys i huden
* Å ha en funksjonsnedsettelse
* Å være trøtt ofte
Jeg skal sitte her og elaborere rundt dette som jeg har skjønt nå. Jeg skal bruke alt jeg har fått vite om hukommelse og læring, i lange psykologiøkter som egentlig smakte mer enn de kosta. Endelig kom det til sin rett! Jeg skal få formidlingsevne. Jeg skal lage meg et svar som bare kan rulle ut av meg neste gang du dukker opp. Så alle kan få være med på notene.
Du! Pass deg. For nå forstår jeg deg snart i hjel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)