Det finns så mange sanger som minner meg om deg, og de aller fleste er av Elton John.
Blue Eyes er den med den mest symbolske teksten. Den det bare er noen år siden jeg oppdaga, og som gjorde meg så glad fordi den var så fornøyd, samtidig som den var ærlig. Så deg og meg.
Den som minner deg mest om meg, er kanskje Goodbye Yellow Brick Road, for den hørte jeg sønder og sammen på anlegget i stua. Jeg var 12 år, hadde snekkerbukse og guttesveis (...) og plutselig oppdaga jeg 70tallspop. Jeg ble kompis med han enkle, hederlige og malplasserte kisen i sangen, og irriterte meg over at det ble sopranstemme hver gang jeg sang "this boy's too young to be singing the bluuuuuees". Jeg tror du ble glad for starten på min foreldregenerasjonsmusikk-karriere, selv om du sikkert innerst inne tenkte at jeg burde vært hakket mer begeistra for McMusic og Celine Dion.
Den låta som fikk oss til å føle oss mest 'normale' uten at vi egentlig tenkte over det, tror jeg var Sorry Seems To Be The Hardest Word. Blue-gutta covra den, og de likte lillebroren min. Det blei liksom litt hans sang også. Og hele familien satt sammen og så på Idol da det var Elton John-tema i 2003, og Bergen-Linn forklarte strategien om å appellere til flere aldersgrupper ved å synge den. Det var kult, syns vi.
Likevel. Den gangen det gjaldt, den gangen jeg sang mitt livs viktigste sang, bare for deg, så var det ikke Blue Eyes, eller Goodbye Yellow Brick Road, eller Sorry Seems To Be The Hardest Word. Èn av dem ville kanskje ha passet. Eller kanskje ingenting ville ha passet.
Nei, æsj. Det var nok bare den ene sangen som kunne være sangen din. Den fineste. Den som innrømmer at den er liten, men at den er den eneste og beste gaven du kunne få av meg. Det siste jeg fikk tid til å gi bort mens vi fortsatt var der sammen, og prøvde å ikke tenke på eller forstyrre andre i nærheten, som også hadde vært uheldige. Som lå og hviska med Jesus og Gud og igrunn hadde mer enn nok med seg selv.
Det var bare den spinkle og lavmælte versjonen av sangen som du kunne få da, den som kanskje fortsatt minner deg om lykke og omtenksomhet og vakre instrumentdetaljer. Hvis du hadde alt dét friskt i minnet da, var du sikkert sur for den mega-forringede kvaliteten på denne framføringa. Det ville jeg vært. Iallfall var hendene på dyna i det meddelsomme hjørnet hele tida der jeg satt og holdt i dem. Holdt i dem, og i håpet om at du ikke syntes det var teit at jeg forma i ord, hvor supert livet er så lenge du finns på jord.
Nå har jeg bestemt meg for at hånda di sannsynligvis mente å forklare at du hørte sangen, helst i stereo og med fin klang og gjerne akkopagnert av ett eller anna symfoniorkester, som en liten demoversjon av det jeg håper du får høre så ofte du vil der du er nå.
Takk for dritkul musikksmak.
onsdag 21. mars 2012
mandag 5. mars 2012
Goab & Perelin
Lyzt
I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.
Mørttt
Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.
Det ær jækla dæilig ass.
I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.
Mørttt
Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.
Det ær jækla dæilig ass.
lørdag 28. januar 2012
Luftige tanker og råtten komfort
Kanskje man rett og slett skulle bli innovatør i notatverktøybransjen. Da kunne man ha latt seg rive med, vært kreativ og henrykt hver dag, og skapt utrolige forandringer i folks liv. For ikke å snakke om at man hadde sluppet å undre på om man skal gidde å bestille uvurderlige hjelpemidler, fordi man ikke vet om man er smart nok til å lære seg dem selv, eller ikke syns man riktig kan forsvare at man fortjener dem. Skal man fortjene å la øynene lage minst mulig rot, egentlig, eller bør man bare sørge for å leve etter den regelen alltid? Det er jo en annen besnærende tanke ved å bli produktutvikler; de lever jo av synshemmingen sin. Skyver den foran seg og elsker og respekterer den som en hvilken som helst annen del av seg selv. I stedet for å klø seg i hodet over den og lure på hvor mange den vil irritere i dag. Synd jeg er ei kålrot på teknologi, igrunn.
Disse vidløftige betraktningene kommer mens jeg ligger i, eller snarere på, den steinharde skinnsofaen min. Jeg legger fornøyd i meg bursdags-sjokolade som står og blir delikat avkjølt i det uoppvarmede rommet. Det er mer der den kommer fra. Kroppen min bør så avgjort glede seg over at man bare har bursdag én gang i året, særlig når man har flyttet så langt vekk at godteri er den mest logiske (og mest kjærkomne) måten å bli vist kjærlighet på. Bursdager er brillefint.
Copperfield (jeg fant på et nytt alias til ham i går, men nå har jeg glemt det) ligger i senga si og snorker forurettet. Først måtte han ligge og vente til jeg hadde forsovet meg lenge nok, mens sollyset skjenket av sin forlokkende stråleglans gjennom gardinene. Etterpå ble han halt ut i stormen, og straks ørene hadde falt til ro inne på bussen bar det ut igjen. Så måtte han sørgmodig se på meg, min venninne og tacosalatene våre, før han til sammen tilbrakte 7 timer på lesesalen mens jeg sukket og skar tenner, skrev oppgave og puffet til ham med foten hver gang han begynte å snorke altfor lydelig. Da vi endelig gikk ut klokka 11 om kvelden og det så ut til å gå mot bedre tider, måtte den arme bikkja gjennom en helt ny og uutprøvd hjemvei som vi ble foklart av en bussjåfør, og selvfølgelig gikk vi feil. Ikke så veldig langt feil, men det er noe med ydmykelsen over å bli instruert til å tasse opp en 50 meters bakke som ender utenfor en innbydende trapp, som føreren din bestemmer at du skal snu deg bort fra og gå helt ned igjen. Copperfield trakk som en pil da han endelig fikk peke ut den riktige retningen selv, og felte noen gledestårer da han så Prix'en. Stakkars lille bikkje. Men for en stedssans!
Jeg har iherdig sittet oppe bare for å få litt tid jeg selv kan bestemme over, men nå har den blitt altfor lang, og jeg må la natta vinne. Det er bare sånn jeg får møte han kjekke, tjukke afroamerikaneren som alle jeg kjenner vet om, men som ingen har sett. Han som skal ta meg med på interrail og lære seg å danse swing med meg. Han jeg skal ha lange og bitre krangler med, om hvem som skal vaske dusjkabinettet og hvem som skal få gifte seg med Freddie Mercury når vi dør. Han jeg skal spise min siste porsjon sjokolademousse sammen med på den store hagefesten vi skal lage når vi er 88 eller 91 eller 103 år - der vi betaler alt. Han der som skal le av folk som rødmer av glede eller glir på isen eller går med fuxiarosa sokker og lilla tunika. Og han som, med sine svære og mocchafargede (legg merke til samfunnssatiren) hender skal programmere revolusjonerende, portabel software, og strekke på mine små, tettvokste og french fries-stive fingre så jeg endelig klarer å ta barrégrep på gitar, og kan bli ambulerende, internasjonal og interkulturell musikersosionom til slutt.
Disse vidløftige betraktningene kommer mens jeg ligger i, eller snarere på, den steinharde skinnsofaen min. Jeg legger fornøyd i meg bursdags-sjokolade som står og blir delikat avkjølt i det uoppvarmede rommet. Det er mer der den kommer fra. Kroppen min bør så avgjort glede seg over at man bare har bursdag én gang i året, særlig når man har flyttet så langt vekk at godteri er den mest logiske (og mest kjærkomne) måten å bli vist kjærlighet på. Bursdager er brillefint.
Copperfield (jeg fant på et nytt alias til ham i går, men nå har jeg glemt det) ligger i senga si og snorker forurettet. Først måtte han ligge og vente til jeg hadde forsovet meg lenge nok, mens sollyset skjenket av sin forlokkende stråleglans gjennom gardinene. Etterpå ble han halt ut i stormen, og straks ørene hadde falt til ro inne på bussen bar det ut igjen. Så måtte han sørgmodig se på meg, min venninne og tacosalatene våre, før han til sammen tilbrakte 7 timer på lesesalen mens jeg sukket og skar tenner, skrev oppgave og puffet til ham med foten hver gang han begynte å snorke altfor lydelig. Da vi endelig gikk ut klokka 11 om kvelden og det så ut til å gå mot bedre tider, måtte den arme bikkja gjennom en helt ny og uutprøvd hjemvei som vi ble foklart av en bussjåfør, og selvfølgelig gikk vi feil. Ikke så veldig langt feil, men det er noe med ydmykelsen over å bli instruert til å tasse opp en 50 meters bakke som ender utenfor en innbydende trapp, som føreren din bestemmer at du skal snu deg bort fra og gå helt ned igjen. Copperfield trakk som en pil da han endelig fikk peke ut den riktige retningen selv, og felte noen gledestårer da han så Prix'en. Stakkars lille bikkje. Men for en stedssans!
Jeg har iherdig sittet oppe bare for å få litt tid jeg selv kan bestemme over, men nå har den blitt altfor lang, og jeg må la natta vinne. Det er bare sånn jeg får møte han kjekke, tjukke afroamerikaneren som alle jeg kjenner vet om, men som ingen har sett. Han som skal ta meg med på interrail og lære seg å danse swing med meg. Han jeg skal ha lange og bitre krangler med, om hvem som skal vaske dusjkabinettet og hvem som skal få gifte seg med Freddie Mercury når vi dør. Han jeg skal spise min siste porsjon sjokolademousse sammen med på den store hagefesten vi skal lage når vi er 88 eller 91 eller 103 år - der vi betaler alt. Han der som skal le av folk som rødmer av glede eller glir på isen eller går med fuxiarosa sokker og lilla tunika. Og han som, med sine svære og mocchafargede (legg merke til samfunnssatiren) hender skal programmere revolusjonerende, portabel software, og strekke på mine små, tettvokste og french fries-stive fingre så jeg endelig klarer å ta barrégrep på gitar, og kan bli ambulerende, internasjonal og interkulturell musikersosionom til slutt.
torsdag 26. januar 2012
Sjokkmaske
I forbindelse med at man sitter og arbeider med en tekst om Røde Kors, kan man jo bli forledet til å tenke på ord man lærer mens man skal til å legge seg ned på gulvet med hånda full av sot.
Det gjør litt vondt i magen å skrive et så ekkelt ord, men det veier likevel litt opp at begrepet endelig har fått sitt første treff på Google.
Det gjør litt vondt i magen å skrive et så ekkelt ord, men det veier likevel litt opp at begrepet endelig har fått sitt første treff på Google.
mandag 23. januar 2012
Knyst
-- Nå får du komme deg opp og ta grønnsaksantioksidantsmørja di så du blir frisk igjen snart.
-- Ja, snart.
-- Eller nå.
-- Det smaker mannskit.
-- Gjør det med én gang, så har du det gjort. Og drikk pisslunka vann.
-- Men jeg orker ikke.
-- Men det vet jeg. Skulle gjerne tatt livet av deg her og nå faktisk, bare så du slapp, men det får jeg ikke gjort herfra. Dette går nok bare én vei på sikt er jeg redd, og det er ut av senga di.
-- Ja, snart.
-- Eller nå.
-- Det smaker mannskit.
-- Gjør det med én gang, så har du det gjort. Og drikk pisslunka vann.
-- Men jeg orker ikke.
-- Men det vet jeg. Skulle gjerne tatt livet av deg her og nå faktisk, bare så du slapp, men det får jeg ikke gjort herfra. Dette går nok bare én vei på sikt er jeg redd, og det er ut av senga di.
onsdag 28. desember 2011
To natturalister
Stille Natt.
Hvis man skal finne tid til å ta innover seg alt man ikke lenger er en del av, viser Jesus' bursdag seg å være et smart valg. Et noget betenkt vertskap har vinka adjø i døra, julekulingen blåser kåpehetta godt og tett rundt kinnene mine og en nesten helt fredelig vei strekker seg snøglitrende og timelang ut foran oss. Hunden virrer med nesa i lufta, som om han blir usikker av den sukra stillheten. Men ikke jeg.
Jeg går gjennom min barndoms for anledningen hvite dal, som virker akkurat like godhjerta og rolig som alle drømmer om sånne steder burde være. Det går mange jenter sammen med oss i natt -- en toåring med solbriller i barnevogn på vei til mormor, en syvåring som blir dytta på spark mot kjøpesenteret, en litt rundskuldra tiåring med skolesekk og bibliotekskort, en ungdomsskoleelev i full fart bortover Anton Jacobsensvei på tandemssykkel.
Så når jeg kirka og møter en iransk buss-sjåfør som venter på Midnattsmesseturistene sine. Ikke på hunden og meg, selv om det var det Copperfield hadde håpa på. Jeg begynner på brua. Jeg bruker lengden på beina mine for alt den er verdt, og vinden krafser meg ordentlig i håret på vei over mot sentrumssida. På vei til korøving i AudMax på skolen. På vei til venninna mi som bor rett ved bruhodet, for å spise trøfler og kanskje drikke en yderst liten, hemmelig dråpe vin. På vei på café. På vei til 1.mai-tog. På vei til kjerringemnekurs hos min omsorgsfulle tante. På vei til Hjemmetjenesten for å levere timeliste på min første, og hittil lykkeligste jobberfaring. På vei til fostermors restaurantavtaler bare for å få gått tur og snakka litt sammen i den travle hverdagen vår, på vei til Hjelpemiddelsentralen for å hente alt jeg må sette meg inn i før videregående tar slutt og det blir alvor, på vei ut på livet.
Plutselig trasker vi bortover ei lydløs gågate med røde hjerter og lys, og alle fjorårets lufteturer svever omkring. De eneste som er ute, er noen russiske studenter. Jeg er dum nok til å initiere en liten konversasjon på mitt tredje og nesten uthviskede fremmedspråk, og kan ha det så godt i grunn.
Så passerer jeg endelig Grafitti-Prix og har isperler i øyekroken. For noen måneder siden, kunne jeg ikke komme fort nok bort her fra, og da jeg dro forsto jeg ikke hvorfor jeg hadde venta så lenge med å få fingeren ut av øret og pakke sammen. Nå knirer skoene bortover den kjente hjemveien, og jeg hører suset fra blokkene mine. De som er så fulle av leiligheter og rom, sentralt plassert og fulle av heldige og flittige unge mennesker fra hele verden. Her har jeg vært sammen med så mange spennende folk, og forstått at det er blant dem jeg hører til. Her har jeg funnet den rytmen jeg trivdes så godt med. Her har jeg slitt meg sånn ut at jeg fortsatt ikke fungerer helt som jeg skal -- men her har jeg begynt å være meg på ordentlig.
Så er det bare de siste ti minuttene igjen. Jeg skyver en ytterligere forvirra Copperfield foran meg, vekk fra leiligheta han endelig trodde vi var kommet tilbake til. Jeg bøyer meg for å freshe opp knuten på skolettene, ringer min bror- og midlertidige husvert, og stoler på at hunden vil hjelpe meg. Side om side og med noen øyekast over venstreskuldra, sklir vi utforbakke inn mot fremtida. Jeg kommer på tante, som sa ut i lufta i forrige uke. "Vi trenger hverandre uansett hvor vi er ...og hvem vi er." Og så forstår jeg at det nok er sånn -- at passer man bare på å ha hunder og brødre, varme folk og grønne (eller hvite, da) daler rundt seg der man er, så vil det ordne seg bestandig. God jul!
Hvis man skal finne tid til å ta innover seg alt man ikke lenger er en del av, viser Jesus' bursdag seg å være et smart valg. Et noget betenkt vertskap har vinka adjø i døra, julekulingen blåser kåpehetta godt og tett rundt kinnene mine og en nesten helt fredelig vei strekker seg snøglitrende og timelang ut foran oss. Hunden virrer med nesa i lufta, som om han blir usikker av den sukra stillheten. Men ikke jeg.
Jeg går gjennom min barndoms for anledningen hvite dal, som virker akkurat like godhjerta og rolig som alle drømmer om sånne steder burde være. Det går mange jenter sammen med oss i natt -- en toåring med solbriller i barnevogn på vei til mormor, en syvåring som blir dytta på spark mot kjøpesenteret, en litt rundskuldra tiåring med skolesekk og bibliotekskort, en ungdomsskoleelev i full fart bortover Anton Jacobsensvei på tandemssykkel.
Så når jeg kirka og møter en iransk buss-sjåfør som venter på Midnattsmesseturistene sine. Ikke på hunden og meg, selv om det var det Copperfield hadde håpa på. Jeg begynner på brua. Jeg bruker lengden på beina mine for alt den er verdt, og vinden krafser meg ordentlig i håret på vei over mot sentrumssida. På vei til korøving i AudMax på skolen. På vei til venninna mi som bor rett ved bruhodet, for å spise trøfler og kanskje drikke en yderst liten, hemmelig dråpe vin. På vei på café. På vei til 1.mai-tog. På vei til kjerringemnekurs hos min omsorgsfulle tante. På vei til Hjemmetjenesten for å levere timeliste på min første, og hittil lykkeligste jobberfaring. På vei til fostermors restaurantavtaler bare for å få gått tur og snakka litt sammen i den travle hverdagen vår, på vei til Hjelpemiddelsentralen for å hente alt jeg må sette meg inn i før videregående tar slutt og det blir alvor, på vei ut på livet.
Plutselig trasker vi bortover ei lydløs gågate med røde hjerter og lys, og alle fjorårets lufteturer svever omkring. De eneste som er ute, er noen russiske studenter. Jeg er dum nok til å initiere en liten konversasjon på mitt tredje og nesten uthviskede fremmedspråk, og kan ha det så godt i grunn.
Så passerer jeg endelig Grafitti-Prix og har isperler i øyekroken. For noen måneder siden, kunne jeg ikke komme fort nok bort her fra, og da jeg dro forsto jeg ikke hvorfor jeg hadde venta så lenge med å få fingeren ut av øret og pakke sammen. Nå knirer skoene bortover den kjente hjemveien, og jeg hører suset fra blokkene mine. De som er så fulle av leiligheter og rom, sentralt plassert og fulle av heldige og flittige unge mennesker fra hele verden. Her har jeg vært sammen med så mange spennende folk, og forstått at det er blant dem jeg hører til. Her har jeg funnet den rytmen jeg trivdes så godt med. Her har jeg slitt meg sånn ut at jeg fortsatt ikke fungerer helt som jeg skal -- men her har jeg begynt å være meg på ordentlig.
Så er det bare de siste ti minuttene igjen. Jeg skyver en ytterligere forvirra Copperfield foran meg, vekk fra leiligheta han endelig trodde vi var kommet tilbake til. Jeg bøyer meg for å freshe opp knuten på skolettene, ringer min bror- og midlertidige husvert, og stoler på at hunden vil hjelpe meg. Side om side og med noen øyekast over venstreskuldra, sklir vi utforbakke inn mot fremtida. Jeg kommer på tante, som sa ut i lufta i forrige uke. "Vi trenger hverandre uansett hvor vi er ...og hvem vi er." Og så forstår jeg at det nok er sånn -- at passer man bare på å ha hunder og brødre, varme folk og grønne (eller hvite, da) daler rundt seg der man er, så vil det ordne seg bestandig. God jul!
fredag 16. desember 2011
Drops
For surrealistisk lenge siden, vant pappa en konkurranse der man skulle gjette antallet i et glass fullt av erter. Eller var det dét med sukkertøy man gjettet på? I hvert fall var det premien; et gigantisk glass fullt av små kupler av noen sukkertøy. Drops, husker jeg at en pen, snill gjest kalte glasset da jeg stolt viste det fram. Jeg stussa litt, for på min dialekt sier vi 'sukkertøy'. Men så kom jeg på hvordan det var å legge ansiktet inntil, og dukke ned i den klare overflaten, inn mellom de brune, beige og hvite skattene i dypet. Hvordan det raslet tungt og betydningsfullt i eventyrlige kuler når man rista på glasset. Hvordan man kunne la fingrene gli over en av dem, og kjenne rillene - som i et strandskjell eller ei rislampe. Hvordan man kunne smake og lukte omkring på den spennende, snille overflaten. Mm. Läkerol på kommoden og tyggepastillene i mormors veske ble liksom en annen liga; klart dette var nødt til å hete drops.
16 år, litt for få joggeturer og 50 centimeter over havet seinere, ser jeg med en del godvilje for meg at jeg minner om et Norgesglass. Et solid et. Men ikke særlig fullt ennå, sjøl om bunnen er godt skjult. Dekka over av campingferie med svensk lekekamerat og verdens kuleste dumphuske. Av fine turer til byen i regnet med mamma. Av å sitte på sykkelsetet bak noen som ikke får plass, men må stå og tråkke. Av andrestemmen til "Rockin' around the Christmas tree" på juleavslutninga i 8.-klasse. Av uunnværlige sommerleire, vidunderlige dager og netter som lukta godt. Av sommerbølgepust i sykehussenga. Kaffe Mocchaen, caféskravlinga og smooth jazz'en på alle tilsynsførermøtene. Alle timene i Blackbox. Alle rommene jeg støvsugde mens jeg blei voksen. Alle rommene jeg ikke har greid å rekke over etter å ha blitt voksen. Speed-trasking med stokk og turkis iPod. Herlig strukturerte, beroligende dager på Universitetet. All den befriende spontaniteten før Copperfield. All bevegelsen, all den etterlengta ennergien og alt å le av etter Copperfield. Å flytte, planlegge og avrime kjøleskap.
Alt dette. Og så er det bare en bunnskjuler. Jeg er så jækla full av plass! Like mye plass som verdens største såpeboble. Ja, eller altså et Norgesglass. Uten lokk i påvente av alle dropsene som skal komme klirrende. Men hva er greia, egentlig - med all plassen. Hva er vitsen med kaskader av snurrepiperiaktig sukkertøy hvis ingen vet om det? Hvis til og med glesset sjøl nesten aldri skjenker det en tanke, sjeldnere jo lengre ned de ligger..? Nei altså. Ingen liker jo tørre drops. Man bør nok prøve å gå inn for å ta noen aldrisåsmå rist nå og da, slik at også det merkelige nederste, og det nydelige laget over, og det gøye inni midten og det sørgmodige litt lengre bak også kommer til syne.
Kanskje alle i hele verden er dropsglass. Selv de der som tar joggeturer nok.
Kanskje alle er fulle av sine helt egne essenser. Kanskje alle blir begjært, satsa på og før eller seinere vunnet. Det håper jeg. Og så håper jeg at vinneren ikke bare lar oss stå der til pynt på toppen av det vinrøde kjøleskapet -- men viser fram herligheta til dem som kommer forbi. Og er stolt. Og rister glasset så dropsene svirrer,
ofte.
16 år, litt for få joggeturer og 50 centimeter over havet seinere, ser jeg med en del godvilje for meg at jeg minner om et Norgesglass. Et solid et. Men ikke særlig fullt ennå, sjøl om bunnen er godt skjult. Dekka over av campingferie med svensk lekekamerat og verdens kuleste dumphuske. Av fine turer til byen i regnet med mamma. Av å sitte på sykkelsetet bak noen som ikke får plass, men må stå og tråkke. Av andrestemmen til "Rockin' around the Christmas tree" på juleavslutninga i 8.-klasse. Av uunnværlige sommerleire, vidunderlige dager og netter som lukta godt. Av sommerbølgepust i sykehussenga. Kaffe Mocchaen, caféskravlinga og smooth jazz'en på alle tilsynsførermøtene. Alle timene i Blackbox. Alle rommene jeg støvsugde mens jeg blei voksen. Alle rommene jeg ikke har greid å rekke over etter å ha blitt voksen. Speed-trasking med stokk og turkis iPod. Herlig strukturerte, beroligende dager på Universitetet. All den befriende spontaniteten før Copperfield. All bevegelsen, all den etterlengta ennergien og alt å le av etter Copperfield. Å flytte, planlegge og avrime kjøleskap.
Alt dette. Og så er det bare en bunnskjuler. Jeg er så jækla full av plass! Like mye plass som verdens største såpeboble. Ja, eller altså et Norgesglass. Uten lokk i påvente av alle dropsene som skal komme klirrende. Men hva er greia, egentlig - med all plassen. Hva er vitsen med kaskader av snurrepiperiaktig sukkertøy hvis ingen vet om det? Hvis til og med glesset sjøl nesten aldri skjenker det en tanke, sjeldnere jo lengre ned de ligger..? Nei altså. Ingen liker jo tørre drops. Man bør nok prøve å gå inn for å ta noen aldrisåsmå rist nå og da, slik at også det merkelige nederste, og det nydelige laget over, og det gøye inni midten og det sørgmodige litt lengre bak også kommer til syne.
Kanskje alle i hele verden er dropsglass. Selv de der som tar joggeturer nok.
Kanskje alle er fulle av sine helt egne essenser. Kanskje alle blir begjært, satsa på og før eller seinere vunnet. Det håper jeg. Og så håper jeg at vinneren ikke bare lar oss stå der til pynt på toppen av det vinrøde kjøleskapet -- men viser fram herligheta til dem som kommer forbi. Og er stolt. Og rister glasset så dropsene svirrer,
ofte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)