Luftige tanker og råtten komfort

Kanskje man rett og slett skulle bli innovatør i notatverktøybransjen. Da kunne man ha latt seg rive med, vært kreativ og henrykt hver dag, og skapt utrolige forandringer i folks liv. For ikke å snakke om at man hadde sluppet å undre på om man skal gidde å bestille uvurderlige hjelpemidler, fordi man ikke vet om man er smart nok til å lære seg dem selv, eller ikke syns man riktig kan forsvare at man fortjener dem. Skal man fortjene å la øynene lage minst mulig rot, egentlig, eller bør man bare sørge for å leve etter den regelen alltid? Det er jo en annen besnærende tanke ved å bli produktutvikler; de lever jo av synshemmingen sin. Skyver den foran seg og elsker og respekterer den som en hvilken som helst annen del av seg selv. I stedet for å klø seg i hodet over den og lure på hvor mange den vil irritere i dag. Synd jeg er ei kålrot på teknologi, igrunn.

Disse vidløftige betraktningene kommer mens jeg ligger i, eller snarere på, den steinharde skinnsofaen min. Jeg legger fornøyd i meg bursdags-sjokolade som står og blir delikat avkjølt i det uoppvarmede rommet. Det er mer der den kommer fra. Kroppen min bør så avgjort glede seg over at man bare har bursdag én gang i året, særlig når man har flyttet så langt vekk at godteri er den mest logiske (og mest kjærkomne) måten å bli vist kjærlighet på. Bursdager er brillefint.

Copperfield (jeg fant på et nytt alias til ham i går, men nå har jeg glemt det) ligger i senga si og snorker forurettet. Først måtte han ligge og vente til jeg hadde forsovet meg lenge nok, mens sollyset skjenket av sin forlokkende stråleglans gjennom gardinene. Etterpå ble han halt ut i stormen, og straks ørene hadde falt til ro inne på bussen bar det ut igjen. Så måtte han sørgmodig se på meg, min venninne og tacosalatene våre, før han til sammen tilbrakte 7 timer på lesesalen mens jeg sukket og skar tenner, skrev oppgave og puffet til ham med foten hver gang han begynte å snorke altfor lydelig. Da vi endelig gikk ut klokka 11 om kvelden og det så ut til å gå mot bedre tider, måtte den arme bikkja gjennom en helt ny og uutprøvd hjemvei som vi ble foklart av en bussjåfør, og selvfølgelig gikk vi feil. Ikke så veldig langt feil, men det er noe med ydmykelsen over å bli instruert til å tasse opp en 50 meters bakke som ender utenfor en innbydende trapp, som føreren din bestemmer at du skal snu deg bort fra og gå helt ned igjen. Copperfield trakk som en pil da han endelig fikk peke ut den riktige retningen selv, og felte noen gledestårer da han så Prix'en. Stakkars lille bikkje. Men for en stedssans!

Jeg har iherdig sittet oppe bare for å få litt tid jeg selv kan bestemme over, men nå har den blitt altfor lang, og jeg må la natta vinne. Det er bare sånn jeg får møte han kjekke, tjukke afroamerikaneren som alle jeg kjenner vet om, men som ingen har sett. Han som skal ta meg med på interrail og lære seg å danse swing med meg. Han jeg skal ha lange og bitre krangler med, om hvem som skal vaske dusjkabinettet og hvem som skal få gifte seg med Freddie Mercury når vi dør. Han jeg skal spise min siste porsjon sjokolademousse sammen med på den store hagefesten vi skal lage når vi er 88 eller 91 eller 103 år - der vi betaler alt. Han der som skal le av folk som rødmer av glede eller glir på isen eller går med fuxiarosa sokker og lilla tunika. Og han som, med sine svære og mocchafargede (legg merke til samfunnssatiren) hender skal programmere revolusjonerende, portabel software, og strekke på mine små, tettvokste og french fries-stive fingre så jeg endelig klarer å ta barrégrep på gitar, og kan bli ambulerende, internasjonal og interkulturell musikersosionom til slutt.

Sjokkmaske

I forbindelse med at man sitter og arbeider med en tekst om Røde Kors, kan man jo bli forledet til å tenke på ord man lærer mens man skal til å legge seg ned på gulvet med hånda full av sot.
Det gjør litt vondt i magen å skrive et så ekkelt ord, men det veier likevel litt opp at begrepet endelig har fått sitt første treff på Google.

Knyst

-- Nå får du komme deg opp og ta grønnsaksantioksidantsmørja di så du blir frisk igjen snart.
-- Ja, snart.
-- Eller nå.
-- Det smaker mannskit.
-- Gjør det med én gang, så har du det gjort. Og drikk pisslunka vann.
-- Men jeg orker ikke.
-- Men det vet jeg. Skulle gjerne tatt livet av deg her og nå faktisk, bare så du slapp, men det får jeg ikke gjort herfra. Dette går nok bare én vei på sikt er jeg redd, og det er ut av senga di.

To natturalister

Stille Natt.
Hvis man skal finne tid til å ta innover seg alt man ikke lenger er en del av, viser Jesus' bursdag seg å være et smart valg. Et noget betenkt vertskap har vinka adjø i døra, julekulingen blåser kåpehetta godt og tett rundt kinnene mine og en nesten helt fredelig vei strekker seg snøglitrende og timelang ut foran oss. Hunden virrer med nesa i lufta, som om han blir usikker av den sukra stillheten. Men ikke jeg.

Jeg går gjennom min barndoms for anledningen hvite dal, som virker akkurat like godhjerta og rolig som alle drømmer om sånne steder burde være. Det går mange jenter sammen med oss i natt -- en toåring med solbriller i barnevogn på vei til mormor, en syvåring som blir dytta på spark mot kjøpesenteret, en litt rundskuldra tiåring med skolesekk og bibliotekskort, en ungdomsskoleelev i full fart bortover Anton Jacobsensvei på tandemssykkel.

Så når jeg kirka og møter en iransk buss-sjåfør som venter på Midnattsmesseturistene sine. Ikke på hunden og meg, selv om det var det Copperfield hadde håpa på. Jeg begynner på brua. Jeg bruker lengden på beina mine for alt den er verdt, og vinden krafser meg ordentlig i håret på vei over mot sentrumssida. På vei til korøving i AudMax på skolen. På vei til venninna mi som bor rett ved bruhodet, for å spise trøfler og kanskje drikke en yderst liten, hemmelig dråpe vin. På vei på café. På vei til 1.mai-tog. På vei til kjerringemnekurs hos min omsorgsfulle tante. På vei til Hjemmetjenesten for å levere timeliste på min første, og hittil lykkeligste jobberfaring. På vei til fostermors restaurantavtaler bare for å få gått tur og snakka litt sammen i den travle hverdagen vår, på vei til Hjelpemiddelsentralen for å hente alt jeg må sette meg inn i før videregående tar slutt og det blir alvor, på vei ut på livet.

Plutselig trasker vi bortover ei lydløs gågate med røde hjerter og lys, og alle fjorårets lufteturer svever omkring. De eneste som er ute, er noen russiske studenter. Jeg er dum nok til å initiere en liten konversasjon på mitt tredje og nesten uthviskede fremmedspråk, og kan ha det så godt i grunn.

Så passerer jeg endelig Grafitti-Prix og har isperler i øyekroken. For noen måneder siden, kunne jeg ikke komme fort nok bort her fra, og da jeg dro forsto jeg ikke hvorfor jeg hadde venta så lenge med å få fingeren ut av øret og pakke sammen. Nå knirer skoene bortover den kjente hjemveien, og jeg hører suset fra blokkene mine. De som er så fulle av leiligheter og rom, sentralt plassert og fulle av heldige og flittige unge mennesker fra hele verden. Her har jeg vært sammen med så mange spennende folk, og forstått at det er blant dem jeg hører til. Her har jeg funnet den rytmen jeg trivdes så godt med. Her har jeg slitt meg sånn ut at jeg fortsatt ikke fungerer helt som jeg skal -- men her har jeg begynt å være meg på ordentlig.

Så er det bare de siste ti minuttene igjen. Jeg skyver en ytterligere forvirra Copperfield foran meg, vekk fra leiligheta han endelig trodde vi var kommet tilbake til. Jeg bøyer meg for å freshe opp knuten på skolettene, ringer min bror- og midlertidige husvert, og stoler på at hunden vil hjelpe meg. Side om side og med noen øyekast over venstreskuldra, sklir vi utforbakke inn mot fremtida. Jeg kommer på tante, som sa ut i lufta i forrige uke. "Vi trenger hverandre uansett hvor vi er ...og hvem vi er." Og så forstår jeg at det nok er sånn -- at passer man bare på å ha hunder og brødre, varme folk og grønne (eller hvite, da) daler rundt seg der man er, så vil det ordne seg bestandig. God jul!

Drops

For surrealistisk lenge siden, vant pappa en konkurranse der man skulle gjette antallet i et glass fullt av erter. Eller var det dét med sukkertøy man gjettet på? I hvert fall var det premien; et gigantisk glass fullt av små kupler av noen sukkertøy. Drops, husker jeg at en pen, snill gjest kalte glasset da jeg stolt viste det fram. Jeg stussa litt, for på min dialekt sier vi 'sukkertøy'. Men så kom jeg på hvordan det var å legge ansiktet inntil, og dukke ned i den klare overflaten, inn mellom de brune, beige og hvite skattene i dypet. Hvordan det raslet tungt og betydningsfullt i eventyrlige kuler når man rista på glasset. Hvordan man kunne la fingrene gli over en av dem, og kjenne rillene - som i et strandskjell eller ei rislampe. Hvordan man kunne smake og lukte omkring på den spennende, snille overflaten. Mm. Läkerol på kommoden og tyggepastillene i mormors veske ble liksom en annen liga; klart dette var nødt til å hete drops.

16 år, litt for få joggeturer og 50 centimeter over havet seinere, ser jeg med en del godvilje for meg at jeg minner om et Norgesglass. Et solid et. Men ikke særlig fullt ennå, sjøl om bunnen er godt skjult. Dekka over av campingferie med svensk lekekamerat og verdens kuleste dumphuske. Av fine turer til byen i regnet med mamma. Av å sitte på sykkelsetet bak noen som ikke får plass, men må stå og tråkke. Av andrestemmen til "Rockin' around the Christmas tree" på juleavslutninga i 8.-klasse. Av uunnværlige sommerleire, vidunderlige dager og netter som lukta godt. Av sommerbølgepust i sykehussenga. Kaffe Mocchaen, caféskravlinga og smooth jazz'en på alle tilsynsførermøtene. Alle timene i Blackbox. Alle rommene jeg støvsugde mens jeg blei voksen. Alle rommene jeg ikke har greid å rekke over etter å ha blitt voksen. Speed-trasking med stokk og turkis iPod. Herlig strukturerte, beroligende dager på Universitetet. All den befriende spontaniteten før Copperfield. All bevegelsen, all den etterlengta ennergien og alt å le av etter Copperfield. Å flytte, planlegge og avrime kjøleskap.

Alt dette. Og så er det bare en bunnskjuler. Jeg er så jækla full av plass! Like mye plass som verdens største såpeboble. Ja, eller altså et Norgesglass. Uten lokk i påvente av alle dropsene som skal komme klirrende. Men hva er greia, egentlig - med all plassen. Hva er vitsen med kaskader av snurrepiperiaktig sukkertøy hvis ingen vet om det? Hvis til og med glesset sjøl nesten aldri skjenker det en tanke, sjeldnere jo lengre ned de ligger..? Nei altså. Ingen liker jo tørre drops. Man bør nok prøve å gå inn for å ta noen aldrisåsmå rist nå og da, slik at også det merkelige nederste, og det nydelige laget over, og det gøye inni midten og det sørgmodige litt lengre bak også kommer til syne.


Kanskje alle i hele verden er dropsglass. Selv de der som tar joggeturer nok.
Kanskje alle er fulle av sine helt egne essenser. Kanskje alle blir begjært, satsa på og før eller seinere vunnet. Det håper jeg. Og så håper jeg at vinneren ikke bare lar oss stå der til pynt på toppen av det vinrøde kjøleskapet -- men viser fram herligheta til dem som kommer forbi. Og er stolt. Og rister glasset så dropsene svirrer,
ofte.

Nøklene til kofferten

Jeg liker denne gamle og nye byen. Det finns så mange unnskyldninger for å smile her. Søstrene Grene-butikken, for eksempel, med alle 40-tallsprisene og de vennlige og høflige varedeklarasjonene. Jeg kunne nok ha lukta og lytta meg bort til den butikken, i en handlegate full av døråpninger.

-- Hadd du sånn koffert da du va lita pie, Kristin? spør en av yndlingstrønderne mine og trekker meg bort til ei hylle i den lille barneavdelinga. Og der står de! Bittesmå, forseggjorte kofferter med blå og rosa overflater og små metall-låser. Akkurat som den jeg hadde klinkekuler i. Jeg kikker henført og prøver å forsvare en anskaffelse med praktiske argumenter. Mislykkes. Så i stedet for å kjøpe en, tar jeg den bare med meg. Finner en hedersplass til den midt i hukommelsen og lar den stå på gløtt for å samle morsomme tanker.

Vi sitter oppe på Galleriet i et gammeldags konsertlokale. Det er varmt og lukter høytidelig, og jeg gratulerer meg selv med et par nye opplevelser. Kammermusikkfestival, Hagen-kvartetten og Frimurerlosjen. Ikke verst på én kveld. Jeg lurer litt på hva jeg skal forvente meg av en 90 minutters strykekonsert med fire numre, samtidig som jeg syns det er flaut at jeg er 22 år og ikke vet bedre. Jeg lurer på om folk kommer til å klappe på feil sted, sånn som musikklinjeelever og andre opplyste syns er så pinlig. Og så begynner de å spille.

Jeg tenker: dette var pent. Disse folka kan sine saker. De har tredveårsjubileum i år, de må kjenne hverandre godt. De er jo søsken. Brødre. Tenk å ha spilt så mye musikk sammen med broren sin, da gitt. Jeg spiller ikke så mye musikk sammen med mitt eget eksemplar av sorten. Men han har peiling på musikk, da. Han finner ofte fram sanger jeg oppdager at jeg liker. Og ler av. Sånn som nå nettopp da han posta den gamle Uncle Kracker-låta på Facebook. Den som fikk meg rett tilbake til en sommerdag for hundre år sida, med "Follow Me" på P3, støv som dansa i solskinnet og en gryende plan om å ymte frampå til mamma og pappa om at en Daim-is hadde vært på sin plass...
...mamma og pappa og broren min. Lørdag. 1995, kanskje. Å stå tidlig opp, løpe opp på lekeplassen og sitte på huskene og få stor fart. Sjinglefart. Sjingle på lillebroder'n. Løpe ned til kiosken og få lørdagsgodt i en gjennomsiktig, liten plastpose, som ble betalt av mamma som kom ruslende en stund etterpå. Og å ligge under kattelampa og Kardemommeby-himmelen og høre på kassett og spise rosa firkanter og toppris...
...akkurat dét har jeg snakka om i dag. Med chillikaffe og den kule dama. Som jeg avtalte å dra på UKA-åpninga sammen med...
...kanskje jeg må spørre en av dem jeg går i klasse med om han også skal være med? Han liker de som skal underholde, vi fryda oss over dem seinest i går etter kollokviegruppa...
...kollokviegruppa mi er nesten i kuleste laget å henge med, det går nesten på arbeidsmoralen løs. Det er jo sant. Jeg skulle lage en deal med en av studentene, snakka vi om i går -- det må jeg huske når jeg treffer ham i klassen på mandag...
...og på mandag må jeg få avtalt en dag å finne på noe med I., for det er så lenge siden vi har snakka ordentlig enda hun er den eneste jeg kjente i klassen før vi begynte. Det er alltid litt ekstra spennende når vi skal ha tak i hverandre blant alle studentene, for ingen av oss kan jo se hvor den andre er...
...husker den gangen jeg hadde PRYO-uker i Oslo og skulle besøke ei venninne som også er blind og som gikk på videregående den gangen; at jeg ble kjørt til skolen hennes, det morsomme øyeblikket der alle elevene holdt pusten og lurte på om vi kom til å finne hverandre, og hvor spennende det var for 9.klasseversjonen av meg å være i en klasse der alle var fire år eldre enn meg...
...Oslo-tur i mai i år, første gangen på venninnetur, et dobbeltrom med to enkeltsenger, men med et føkkings vindu som vendte rett inn mot dusjkabinettet. Vi holdt på å le oss i hjel. Og utvikla avhengighet til Deiligbegere og youtube-videoer og gatemusikanter. Det tenker jeg lenge på. Helt til en enslig fiolintone plutselig henger alene i lufta foran meg. Lys. Stille. Den piper.
..."Hør, jeg piper." Det mest hjerteskjærende sitatet jeg har hørt på lenge, lenge. Den gråtende fireåringen i beredskapshjem og moren hans. Den nydelige, sterke radioreportarsjen som noen heldigvis har kommet på å lage...
...tenk at jeg i løpet av de tre siste dagene har snakka om programmer i P2 med tre enkeltstående, utrulige mennesker, alle i 20-årene som meg selv. Da trenger jo ikke jeg å være en malplassert nerd selv om jeg syns Ekko og Radiodokumentaren og Språkteigen er kult å høre på...
...det er utrolig lenge siden jeg har følt meg som en malplassert nerd. Jeg tror nesten jeg har glemt hvordan det føles, gitt...
...man glemmer kanskje aldri hvordan ting føles. I psykologien har man jo fått høre en del om læring gjennom følesansen og hvor sterkt den kan sitte...
...herregud, så gøy det er å ha psykologi igjen. Så glad jeg er for at jeg går et studium hvor jeg allerede har 60 stp i det ene faget. Jeg trenger den faglige selvtilliten blant alt pensummet...
...pensum. Jeg mangler fortsatt kompendiet mitt! Dæven, flaks for meg at alle disse uforholdsvis gode og morsomme og åpenhjertige og interesserte folka har funnet meg, for vi leser pensum sammen...
..."Sammen". Shit, for en film. Sterke saker, gitt -- kanskje ikke det man velger å se sammen med sin da 13 år gamle kusine. Men det er en av de ganske få aleine-kveldene vi har hatt, og det er sinnssykt at vi ikke har flere. Hele tida. Familie, ass...

Sånn bare fortsetter og fortsetter og fortsetter det, helt til jeg til slutt har sittet i 90 minutter og tenkt. Spennende, vennlige, takknemlige tanker. Rosebladtonene fra buer og strenger har slynga seg opp fra scenen, mellom de musikalske og pyntede tilhørerne, opp langs den lysforgylte veggen med KAMMERMUSIKK ER : på, langs de merkelige skinnstolryggene i Galleriet, forbi den fine, russiske naboen min og den smilende, oppriktige kompisen hennes og inn i topplokket på uvitende og kanskje likevel bittebittebittelitt malplasserte meg, der de har funnet en lås og åpna. Tankene bare svevde og dalte litt først, som støv i solskinn, før de bare trilla og velta  utover hele loftet -- kollbøtter og svirring og et lydløst rabalder. Og alt jeg kunne gjøre, var å sitte der og ta det inn.

Ingen har klappa i pausene mellom to...eh. Satser? Men hostinga sparer alle til de små kunstpausene, og da blir det enda mer å smile av for meg. De to jeg tilfeldigvis har fått tilbringe denne septemberlørdagen sammen med, er så genuint greie. Er alle jeg møter sånn for tida? Hvorfor er det så mye gæærnt i verden da, liksom?

På slutten er applausen så høy, kraftig, beskyttende, rungende. Strykerne fortjener all takknemlighet som formidles kan fordi de vil stå her. Stå og titte inn i publikum og spille for oss. Meg. Takk, kvartett. Takk naboer. Takk impuls. Det finns så mange måter å høre musikk på. Man kan sitte på bussen og fortvilt forsøke å la være å vise all rytmen som strømmer gjennom kroppen. Men kan leite til man finner ut hvordan man spiller de nyeste favoritt-sangene sine, aleine i ei leilighet. Eller så kan man visst bare sitte der og la noen andre passe på. La noen andre lage musikken. La noen andre holde rytmen. Som forresten ikke er noen vanlig, forutsigbar, kjedelig rytme. Akkurat som det ikke er noen vanlige, forutsigbare, kjedelige tanker som følger med klatrerose-tonene fra fiolinen, eller de stille elvestrykene fra cello'en. Der alt bare fortsetter, bare flyter, bare gjør meg litt mer gjennomtenkt for hvert øyeblikk.

 Bak all applausen på slutten, er det bare så vidt jeg selv kan høre at koffertlokket klikker stille igjen. Jeg håper jeg klarer å åpne den igjen snart, nok til at flere snurrepiperier kommer seg oppi. For det må være noe der i tilfelle det blir en neste gang. Det blir nok antagelig det.

Blink

*Jeg får ikke sitte på en diger lesesal og disponere all den akademiske tida mi
-- jeg får ha rollespill og synge teambuilding-aktige sanger i obligatorisk ferdighetstrening.

*Jeg får ikke støte på hele omgangskretsen min fra videregående i universitetets vandrehaller
-- jeg får se kommende medlemmer av den nye omgangskretsen min, hver gang jeg snur meg. I høgskolens blekksputbygg. 

*Jeg får ikke snakke om hjernens srukturer og Cri du chat sydrome med flinke og morsomme studieassistenter
-- jeg får spørsmål om å lage kollokviegruppe av to nye venner, før jeg rakk å spørre dem. 

* Jeg får ikke velge mellom tre forskjellige varmretter i Teorifag-kantina hver dag
-- jeg får tenke ut fristende matpakker og spare spenna mine til viktigere ting. 

Og :


* Jeg får ikke en stjerne i alle andres bok
    for det ambisiøse yrkesvalget og alle
     A'ene mine
-- jeg får sitte rett som en saltstang i auditoriet,
      med en lattertåre i øyekroken eller med en klump i halsen,
         framkalt av det som er undervisninga mi. I en hel bachelorgrad. 

En gang skulle jeg skyte med pil og bue, sammen med mange seende mennesker. Jeg dro dårlige vitser, lo sammen med de andre og snudde meg i retninga jeg trodde jeg skulle skyte. Tenkte at dette var jo en god gjerning; litt av en oppmuntring for de andre i gruppa, i hvert fall hvis de var redd for at de var dårlige skyttere. 

Så skjøt jeg. Og traff midt i midten. Bull's eye. Mirakuløst, unødvendig og helt ut av det blå. Uten rettleding eller innblanding fra noen. Selvfølgelig holdt jeg på å le meg fillete.

Følelsen av å ha funnet studiet mitt, er litt lik. Jeg har snurra forvirra rundt og selvironisk valgt meg ei retning etter en dominorad av tilfeldigheter. Og så lagde jeg bull's eye.

- Men denne gangen sto det langt mer på spill, og jeg har mye mer å le av nå. 

Øynene mine liker ikke dette, og vi skal krangle og slåss. Men til slutt vinner jeg, og da kan jeg gå den fine skoleveien hjemover for siste gang og være en sertifisert sosionom. Det håper jeg.