En oppgitt tanke

Det er vel faen ikke så rart at jeg bare går rundt meg selv for tida. Ja, i grunnen ville jeg gjerne beskrevet det jeg driver med, i sterkere vendinger enn dét, men jeg veit jo hva jeg mener -- og det er vel det som betyr noe, eller hva.

Uansett. Det er mørketid, og det gjør jo en hver litt sånn der. Og joda, det er de der evinnelige hårsåre sutrete øynene mine. De er der og blir utslitte og jeg blir møkk lei og trøtt og sovner fra alt og alle som jeg heller ville, eller burde, brukt tid på. Men jeg har det for å være helt ærlig med å gjøre ganske rare prioriteringer når jeg først er våken nok til det også. Sånn som når jeg plutselig kommer til meg selv om natten kl.03.17, tror det er morgen (uten å ofre en tanke på at jeg i så fall aldri ville våkna av meg selv), og går ut på kjøkkenet og drikker juice. Så kommer jeg tilbake, sjekker klokka,  gjesper og legger meg ned -- og begynner å surfe på nettet. HÆ! Hvor blei det av gjenerobringa av nattesøvnen, den som jeg hadde blitt enig om å samarbeide med?

Jeg tror i grunnen det har med å gjøre at jeg er en ho' for aleine-tid om dagen. Og til min store skuffelse; det er jeg visst ikke god nok til å skaffe meg på dagtid. Det begynner å bli et problem.
-Som om det hjelper noen i det hele tatt at jeg stadig prøver å rydde plass i dagene til å være sammen med folk jeg egentlig ikke en gang kjenner så godt -- selvfølgelig fordi jeg er glad i å bli kjent med nye folk -- men også fordi jeg syns det ville være litt uhøflig av meg å la være. Fordi jeg syns det er så ekkelt at de skal se meg, glad og fornøyd i universitetets vandrehaller hver dag, for så å bli avspist med at jeg ikke er i form til å være sammen med dem noen ganger (de ser meg jo ikke i mine kreativt desperate forsøk på ikke å sovne over notatene på lesesalen...). Som om dét ville gjøre livene deres noe dårligere. Som om det gjør mitt liv noe bedre, å vri hjernen hver dag for å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til disse folka, og til dem jeg kjenner godt, og til det fantastisk morsomme frivillighetsarbeidet mitt, og til den supre, herlige jobben jeg er så heldig som har... når alt jeg vil, og alt jeg egentlig trenger, er å studere, gå lange turer med hunden min og ligge på sofaen og drikke te og smoothie, høre på lydbøker, ikke skylde noen noe, samle energi og lukte på det reine, ryddige hjemmet mitt, helt til ting begynner å ta form igjen. Hvorfor være så opptatt av å opprettholde det sosiale nettverket her i byen? Hva fanker'n. Jeg flytter da sikkert til høsten uansett. Og jeg har tydeligvis ingen problemer med å etablere nye bekjentskaper. Og hvis de gamle bekjentskapene ikke er med på at jeg er som jeg er akkurat nå, så må jeg vel iogforseg tenke at det sier mest om dem. Men det slipper jeg nok etter all sannsynlighet å tenke.

Nå har jeg iallfall lagt en strategi som jeg skal forsøke å følge. Æsj, det er ikke så gøy å skrive den ned, i tilfelle jeg viser meg å være et svakt menneske, og noen som har noe med den å gjøre (hvem nå det skulle være) skal finne dette og lese det og se at jeg ikke lyktes. Ja, der ser du. Herregud.

Fra nå av og en stund framover, skal sosiale happenings i mitt liv ta sted;
- I helgene (fortrinnsvis på ettermiddag/kveld)
- I lunsjtiden på universitetet
- Enkelte ganger på kveldstid i ukene, mens vi går en lang tur med hunden.

Det ser bra ut, ikke sant? Men hvordan forkynner man sånt for folk, egentlig. Skal jeg si ifra til alle én og én, eller er det nå jeg liksom skal omfavne trenden med å sende Facebook-meldinger? Eller skal  jeg rett og slett gi alle en link til dette innlegget? (Hahaha!!...)

Jaja. Nå har jeg iallfall fått diskutert litt med meg selv, så nå skal jeg sove. Det er 2 timer til jeg skal prøve å stå opp igjen.

Og hvordan ble agendaen for ettermiddagen, om ikke å hjelpe kusina mi med spanskleksa, ønske en vinterdeprimert, stressa og utslitt nabo inn i mitt hus og å ta noen telefoner til mine dødsirriterte bestevenner som ikke bor i byen og som lurer på hvor det blir av meg. Jaja. Blod er tjukkere enn vann ogsåvidere... enn så lenge.