Det første diktet på studiet

I dag er en av de høyst sjeldne dagene der jeg ikke er i perlehumør. Enda.
Derfor må jeg vente med alt det vidunderlige som skal skrives.
Men jeg skal skrive et dikt jeg fikk av foreleseren i sosialt arbeid, på vår første forelesning. Hun er litt av ei dame, og et stykke uti andre økt av den første forelesninga vår, fikk hun lyst til å lese et dikt. Det kom hun på i en diskusjon om hvordan man gir god og riktig hjelp, og her er det hun sa:

En gang da jeg var riktig langt nede,

måtte jeg skjule det -- 

for hvis ikke, ville noen komme og gi meg 

et godt råd

Og jeg husker en annen gang,

da jeg fikk et godt råd og fulgte det, 

hvorpå jeg to år senere fant ut av
det motsatte.

En klagesang er til å lytte på,

ikke en stil som skal rettes. 

- Benny Andersen  (fritt etter hukommelsen og notatene)