Litt for travelt.
Denne uka har jeg gjort en innsats for at ettermiddagene mine skal bli hellige. Jeg har snakket med vennene mine, og med den frivillige organisasjonen jeg er med i. Og så har jeg sagt opp jobben min. Det gjorde jeg med så blandede følelser at det i beste fall blir en blogpost om det en annen gang. Enn at jeg frivillig sier fra meg jobben min, som jeg har vært så glad i og stolt over. Og det er ikke en gang fordi jeg flytter. Jeg syns jeg har vært så fantastisk heldig som har fått tilbud om, og kunnet utføre denne jobben -- og skal jeg ta til meg diskusjonene som går blant synshemmede i yrkesaktiv alder i Norge, har jeg visst rett. Jeg lurer på når neste gang som jeg får tilbud om en jobb, blir.
Det er omtrent det som skjer her. Neste gang. Seinere. Snart. Jeg har endelig klart å skaffe meg den fritida og roen og til dels assistansen jeg tror jeg trenger, og så vil jeg sette i gang med å dra ut i verden, finne ny utdanning, begynne i kor og dramagrupper og lære spansk og portugisisk.
Ro ned, for faen.
mandag 14. februar 2011
torsdag 3. februar 2011
Så lett man kan gjøre feil
- når man absolutt skal spørre om andres meninger hele tiden, i stedenfor å gjøre det man selv tror er best. Spesielt når saken det er snakk om, er av avær betydning for en selv, og etter all sannsynlighet veldig, veldig mye mindre for dem man spør om råd.
I går dro jeg til veterinæren for kloklipp av hunden min. Jeg hadde egentlig avtalt å få hjelp til det av noen jeg kjenner som har greie på hund -- men så viste det seg jo å bli et helt prosjekt å finne en dag som både passa for meg med hund, han som skulle klippe klørne OG noen til, som skulle pusse litt på kloklippeferdighetene sine, slik at de også kunne hjelpe meg med det seinere.
Jeg er ikke vant med hvor lange hundeklør skal være enda, men syntes etter hvert de begynte å bli lange. Det var tilfeldigvis de jeg forhørte meg med, uenig i. Men til slutt forsto jeg at det sannsynligvis var bedre å klippe litt for tidlig enn altfor sent, og dro til dyrlegen likevel.
Og dyrlegen klipte i stillhet en stund, og jeg hørte alle de store bitene av klørne sprette i gulvet, og så sa han at jeg kanskje burde komme hit og klippe klørne til hunden min litt oftere, for nå var de veldig lange. Da ble hjertet mitt helt bristeferdig, og jeg følte meg som verdens ekleste menneske, som kunne gjøre sånn her mot hunden min. Og jeg skulle så veldig, veldig ønske at jeg kunne lære meg å klippe selv, for jeg kjenner at jeg gruer meg tli å dra tilbake om en måned og møte igjen den veterinæren, kanskje han er bekymret for at hunden min ikke skal ha det bra, og jeg kjenner at jeg blir helt desperat bare ved tanken på at noen skal tro at jeg ville behandle den skjønne, dødstøffe bikkja mi dårlig. Nei helsikke heller.
I kveld etter luftinga gikk vi på oppdagelsesferd i nabolaget, og fant en tom barnehage. Det er så rart og morsomt, plasser med gjerde rundt har liksom fått en helt ny dimensjon de siste månedene. Når det på toppen av alt er balansestokker, huskestativer uten dritt på huskene og akkurat passelig bratte snøhauger der, er man liksom kommet til en peak.
Vi øvde på lydighet og dydighet så lenge godbitene i lomma og den pedagogiske drive'n rakk, og så fikk både bikkja og jeg spøle rundt omkring i ekstase i over en halvtime, før vi traska tilbake så jeg kunne ta inn klesvasken og se på Radioresepsjonen på TV.
Når det kommer til hunder, er det tross alt ikke så urimelig mye som skal til før man skjønner at man har gjort noe riktig heller. Det er mer flaks enn vi aner.
I går dro jeg til veterinæren for kloklipp av hunden min. Jeg hadde egentlig avtalt å få hjelp til det av noen jeg kjenner som har greie på hund -- men så viste det seg jo å bli et helt prosjekt å finne en dag som både passa for meg med hund, han som skulle klippe klørne OG noen til, som skulle pusse litt på kloklippeferdighetene sine, slik at de også kunne hjelpe meg med det seinere.
Jeg er ikke vant med hvor lange hundeklør skal være enda, men syntes etter hvert de begynte å bli lange. Det var tilfeldigvis de jeg forhørte meg med, uenig i. Men til slutt forsto jeg at det sannsynligvis var bedre å klippe litt for tidlig enn altfor sent, og dro til dyrlegen likevel.
Og dyrlegen klipte i stillhet en stund, og jeg hørte alle de store bitene av klørne sprette i gulvet, og så sa han at jeg kanskje burde komme hit og klippe klørne til hunden min litt oftere, for nå var de veldig lange. Da ble hjertet mitt helt bristeferdig, og jeg følte meg som verdens ekleste menneske, som kunne gjøre sånn her mot hunden min. Og jeg skulle så veldig, veldig ønske at jeg kunne lære meg å klippe selv, for jeg kjenner at jeg gruer meg tli å dra tilbake om en måned og møte igjen den veterinæren, kanskje han er bekymret for at hunden min ikke skal ha det bra, og jeg kjenner at jeg blir helt desperat bare ved tanken på at noen skal tro at jeg ville behandle den skjønne, dødstøffe bikkja mi dårlig. Nei helsikke heller.
I kveld etter luftinga gikk vi på oppdagelsesferd i nabolaget, og fant en tom barnehage. Det er så rart og morsomt, plasser med gjerde rundt har liksom fått en helt ny dimensjon de siste månedene. Når det på toppen av alt er balansestokker, huskestativer uten dritt på huskene og akkurat passelig bratte snøhauger der, er man liksom kommet til en peak.
Vi øvde på lydighet og dydighet så lenge godbitene i lomma og den pedagogiske drive'n rakk, og så fikk både bikkja og jeg spøle rundt omkring i ekstase i over en halvtime, før vi traska tilbake så jeg kunne ta inn klesvasken og se på Radioresepsjonen på TV.
Når det kommer til hunder, er det tross alt ikke så urimelig mye som skal til før man skjønner at man har gjort noe riktig heller. Det er mer flaks enn vi aner.
onsdag 2. februar 2011
En oppgitt tanke
Det er vel faen ikke så rart at jeg bare går rundt meg selv for tida. Ja, i grunnen ville jeg gjerne beskrevet det jeg driver med, i sterkere vendinger enn dét, men jeg veit jo hva jeg mener -- og det er vel det som betyr noe, eller hva.
Uansett. Det er mørketid, og det gjør jo en hver litt sånn der. Og joda, det er de der evinnelige hårsåre sutrete øynene mine. De er der og blir utslitte og jeg blir møkk lei og trøtt og sovner fra alt og alle som jeg heller ville, eller burde, brukt tid på. Men jeg har det for å være helt ærlig med å gjøre ganske rare prioriteringer når jeg først er våken nok til det også. Sånn som når jeg plutselig kommer til meg selv om natten kl.03.17, tror det er morgen (uten å ofre en tanke på at jeg i så fall aldri ville våkna av meg selv), og går ut på kjøkkenet og drikker juice. Så kommer jeg tilbake, sjekker klokka, gjesper og legger meg ned -- og begynner å surfe på nettet. HÆ! Hvor blei det av gjenerobringa av nattesøvnen, den som jeg hadde blitt enig om å samarbeide med?
Jeg tror i grunnen det har med å gjøre at jeg er en ho' for aleine-tid om dagen. Og til min store skuffelse; det er jeg visst ikke god nok til å skaffe meg på dagtid. Det begynner å bli et problem.
-Som om det hjelper noen i det hele tatt at jeg stadig prøver å rydde plass i dagene til å være sammen med folk jeg egentlig ikke en gang kjenner så godt -- selvfølgelig fordi jeg er glad i å bli kjent med nye folk -- men også fordi jeg syns det ville være litt uhøflig av meg å la være. Fordi jeg syns det er så ekkelt at de skal se meg, glad og fornøyd i universitetets vandrehaller hver dag, for så å bli avspist med at jeg ikke er i form til å være sammen med dem noen ganger (de ser meg jo ikke i mine kreativt desperate forsøk på ikke å sovne over notatene på lesesalen...). Som om dét ville gjøre livene deres noe dårligere. Som om det gjør mitt liv noe bedre, å vri hjernen hver dag for å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til disse folka, og til dem jeg kjenner godt, og til det fantastisk morsomme frivillighetsarbeidet mitt, og til den supre, herlige jobben jeg er så heldig som har... når alt jeg vil, og alt jeg egentlig trenger, er å studere, gå lange turer med hunden min og ligge på sofaen og drikke te og smoothie, høre på lydbøker, ikke skylde noen noe, samle energi og lukte på det reine, ryddige hjemmet mitt, helt til ting begynner å ta form igjen. Hvorfor være så opptatt av å opprettholde det sosiale nettverket her i byen? Hva fanker'n. Jeg flytter da sikkert til høsten uansett. Og jeg har tydeligvis ingen problemer med å etablere nye bekjentskaper. Og hvis de gamle bekjentskapene ikke er med på at jeg er som jeg er akkurat nå, så må jeg vel iogforseg tenke at det sier mest om dem. Men det slipper jeg nok etter all sannsynlighet å tenke.
Nå har jeg iallfall lagt en strategi som jeg skal forsøke å følge. Æsj, det er ikke så gøy å skrive den ned, i tilfelle jeg viser meg å være et svakt menneske, og noen som har noe med den å gjøre (hvem nå det skulle være) skal finne dette og lese det og se at jeg ikke lyktes. Ja, der ser du. Herregud.
Fra nå av og en stund framover, skal sosiale happenings i mitt liv ta sted;
- I helgene (fortrinnsvis på ettermiddag/kveld)
- I lunsjtiden på universitetet
- Enkelte ganger på kveldstid i ukene, mens vi går en lang tur med hunden.
Det ser bra ut, ikke sant? Men hvordan forkynner man sånt for folk, egentlig. Skal jeg si ifra til alle én og én, eller er det nå jeg liksom skal omfavne trenden med å sende Facebook-meldinger? Eller skal jeg rett og slett gi alle en link til dette innlegget? (Hahaha!!...)
Jaja. Nå har jeg iallfall fått diskutert litt med meg selv, så nå skal jeg sove. Det er 2 timer til jeg skal prøve å stå opp igjen.
Og hvordan ble agendaen for ettermiddagen, om ikke å hjelpe kusina mi med spanskleksa, ønske en vinterdeprimert, stressa og utslitt nabo inn i mitt hus og å ta noen telefoner til mine dødsirriterte bestevenner som ikke bor i byen og som lurer på hvor det blir av meg. Jaja. Blod er tjukkere enn vann ogsåvidere... enn så lenge.
Uansett. Det er mørketid, og det gjør jo en hver litt sånn der. Og joda, det er de der evinnelige hårsåre sutrete øynene mine. De er der og blir utslitte og jeg blir møkk lei og trøtt og sovner fra alt og alle som jeg heller ville, eller burde, brukt tid på. Men jeg har det for å være helt ærlig med å gjøre ganske rare prioriteringer når jeg først er våken nok til det også. Sånn som når jeg plutselig kommer til meg selv om natten kl.03.17, tror det er morgen (uten å ofre en tanke på at jeg i så fall aldri ville våkna av meg selv), og går ut på kjøkkenet og drikker juice. Så kommer jeg tilbake, sjekker klokka, gjesper og legger meg ned -- og begynner å surfe på nettet. HÆ! Hvor blei det av gjenerobringa av nattesøvnen, den som jeg hadde blitt enig om å samarbeide med?
Jeg tror i grunnen det har med å gjøre at jeg er en ho' for aleine-tid om dagen. Og til min store skuffelse; det er jeg visst ikke god nok til å skaffe meg på dagtid. Det begynner å bli et problem.
-Som om det hjelper noen i det hele tatt at jeg stadig prøver å rydde plass i dagene til å være sammen med folk jeg egentlig ikke en gang kjenner så godt -- selvfølgelig fordi jeg er glad i å bli kjent med nye folk -- men også fordi jeg syns det ville være litt uhøflig av meg å la være. Fordi jeg syns det er så ekkelt at de skal se meg, glad og fornøyd i universitetets vandrehaller hver dag, for så å bli avspist med at jeg ikke er i form til å være sammen med dem noen ganger (de ser meg jo ikke i mine kreativt desperate forsøk på ikke å sovne over notatene på lesesalen...). Som om dét ville gjøre livene deres noe dårligere. Som om det gjør mitt liv noe bedre, å vri hjernen hver dag for å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til disse folka, og til dem jeg kjenner godt, og til det fantastisk morsomme frivillighetsarbeidet mitt, og til den supre, herlige jobben jeg er så heldig som har... når alt jeg vil, og alt jeg egentlig trenger, er å studere, gå lange turer med hunden min og ligge på sofaen og drikke te og smoothie, høre på lydbøker, ikke skylde noen noe, samle energi og lukte på det reine, ryddige hjemmet mitt, helt til ting begynner å ta form igjen. Hvorfor være så opptatt av å opprettholde det sosiale nettverket her i byen? Hva fanker'n. Jeg flytter da sikkert til høsten uansett. Og jeg har tydeligvis ingen problemer med å etablere nye bekjentskaper. Og hvis de gamle bekjentskapene ikke er med på at jeg er som jeg er akkurat nå, så må jeg vel iogforseg tenke at det sier mest om dem. Men det slipper jeg nok etter all sannsynlighet å tenke.
Nå har jeg iallfall lagt en strategi som jeg skal forsøke å følge. Æsj, det er ikke så gøy å skrive den ned, i tilfelle jeg viser meg å være et svakt menneske, og noen som har noe med den å gjøre (hvem nå det skulle være) skal finne dette og lese det og se at jeg ikke lyktes. Ja, der ser du. Herregud.
Fra nå av og en stund framover, skal sosiale happenings i mitt liv ta sted;
- I helgene (fortrinnsvis på ettermiddag/kveld)
- I lunsjtiden på universitetet
- Enkelte ganger på kveldstid i ukene, mens vi går en lang tur med hunden.
Det ser bra ut, ikke sant? Men hvordan forkynner man sånt for folk, egentlig. Skal jeg si ifra til alle én og én, eller er det nå jeg liksom skal omfavne trenden med å sende Facebook-meldinger? Eller skal jeg rett og slett gi alle en link til dette innlegget? (Hahaha!!...)
Jaja. Nå har jeg iallfall fått diskutert litt med meg selv, så nå skal jeg sove. Det er 2 timer til jeg skal prøve å stå opp igjen.
Og hvordan ble agendaen for ettermiddagen, om ikke å hjelpe kusina mi med spanskleksa, ønske en vinterdeprimert, stressa og utslitt nabo inn i mitt hus og å ta noen telefoner til mine dødsirriterte bestevenner som ikke bor i byen og som lurer på hvor det blir av meg. Jaja. Blod er tjukkere enn vann ogsåvidere... enn så lenge.
onsdag 19. januar 2011
Sakens stilling
... er at jeg neppe er noen kvalifisert bloggerina om dagen. Etter å ha gått tidligere blogger etter i sømmene, kan jeg rapportere at jeg sjelden har vært det før heller. Men gnisten har vært der. Og forhåpentligvis vil den dukke opp igjen.
De siste årene har vært ganske crazy, med et helt nytt sett med spilleregler, både på den ene og den andre måten. Jeg bor ikke hjemme hos mamma lengre -- faktisk ikke hjemme hos noen i det hele tatt, utenom megselv. Jeg går ikke på noen Dramalinje der jeg får stå i en ring og holde i menneskers hender hver morgen, rollefable meg gjennom hverdagen og sitte i en sofa og pludre og spise Go'Morgen og vafler i alle fritimene. Jeg bor ikke 4km fra byen, og velger derfor ikke å tilbringe et par timer om dagen på å gå mellom sentrum og hjemmet mitt fordi jeg er for gjerrig til å betale 13 kroner for en bussbillett.
Nå har jeg halvårskort, og rister på hodet hver gang jeg veier meg. Jeg har studert på universitetet i over et år, strebet etter gode karakterer og unngått forelesninger og kollokvier fordi det har stressa meg sånn at jeg ikke får med meg pensum godt nok via lydbøker. Det er på forelesninger, i kollokvier og på seminarer at man har kontakt med folk i studiehverdagen, så den som ikke møter opp, kan med all respekt å melde skylde seg sjæl.
På den andre sida av terningen, har øynene mine blitt annerledes. Man har riktignok aldri regnet med å få mange grunkene for dem, for de har vel aldri hengt med noe særlig, men det siste året har de absolutt ikke holdt mål. Det tok jo sin tid før jeg-min-idiot lukta dén lunta, og i mellomtiden hadde jeg fanga meg selv i et merkelig nett av overfølsomt syn, framtidsplaner som skalv i sammenføyningene, uopphørlig søvnbehov, forvirrede turer under nordlyset, eksamenslesing på Wikipedia. reflux, grytidlige timer på treningssenteret, post som ikke kunne leses, vertigo og kiropraktikk, telefoner fra alle jeg hadde mottatt regninger fra, og min egen oppgitthet og malplasserte stolthet. For et år. FOR et år!
Vi mennesker er tydeligvis ikke alltid så tilpasningsdyktige som man absolutt skal ha det til.
Men da jeg endelig begrep hva som var i ferd med å skje, kom organisatoren i meg til sin rett. I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å ta et år i rehabiliteringens tegn, og i månedsvis spant jeg omkring med øynene knepet målbevisst igjen, for å gi synet finger'n én gang for alle. I løpet av høsten, fikk jeg en svart, lystett kontaktlinse -- og førerhunden min. Linsa har jeg dessverre ennå ikke riktig lært meg å sette inn, fordi øyet mitt er så lite at den bare skvetter av igjen. Men hunden er jeg forferdelig glad i. Jeg gleder meg til å være sprø og overmodig sammen med den, og til vi blir voksne og forstandige sammen.
I juni søkte jeg om å få innvilget hjelp til sånt som å lese posten, å se til at hjemmet mitt var rent og pent, å kunne dra på Claes Ohlson og Pilates-trening, å handle matvarer og andre slike bagateller. 7 måneder, utallige inkassooppringninger, halvkjipe kjøleskap, støvete gulv og soveuker senere, er jeg gjennom byråkratiets hajjmenn (eller hymen, men det høres fryktelig teit ut om noen misforstår og uttaler det på norsk) -- så nå skal jeg få en assistent. Gjett om jeg er glad! Irriterende nok, for å gjøre meg så selvstendig som bare pokker når jeg ber om det, skal faktisk være ett av samfunnets høyeste ønsker -- og forbannede plikt. Åhr. Jaja.
Den halvårige komaen min har likevel ført til at blindeprosjektet mitt er ganske long gone (...for det krever tid og tid og tid, det veit jeg til en annen gang...) Nå tar jeg heller opp emner og sier til meg selv at det er for moroskyld. Jeg og bikkja skrangler av gårde på bussen til universitetet hver dag, og jeg bruker altfor mange penger på lønsj i kantina og altfor mye tid til å høre på Radioresepsjonen i fritida. Men fagene er spennende, jeg har fått pensum i E-bokformat (!!!) og jeg har en lese-og sekretærhjelp som guider meg gjennom pensum med en engels tålmodighet. Sola er tilbake, det finnes lange gåturer, glade bikkjer, spanske couchsurfere og svensk, munter kultur -- og jeg finner stadig nye grunner til å glede meg til resten av historia. Som foreviges etter hvert som den blir det verdig.
Hodafez!
De siste årene har vært ganske crazy, med et helt nytt sett med spilleregler, både på den ene og den andre måten. Jeg bor ikke hjemme hos mamma lengre -- faktisk ikke hjemme hos noen i det hele tatt, utenom megselv. Jeg går ikke på noen Dramalinje der jeg får stå i en ring og holde i menneskers hender hver morgen, rollefable meg gjennom hverdagen og sitte i en sofa og pludre og spise Go'Morgen og vafler i alle fritimene. Jeg bor ikke 4km fra byen, og velger derfor ikke å tilbringe et par timer om dagen på å gå mellom sentrum og hjemmet mitt fordi jeg er for gjerrig til å betale 13 kroner for en bussbillett.
Nå har jeg halvårskort, og rister på hodet hver gang jeg veier meg. Jeg har studert på universitetet i over et år, strebet etter gode karakterer og unngått forelesninger og kollokvier fordi det har stressa meg sånn at jeg ikke får med meg pensum godt nok via lydbøker. Det er på forelesninger, i kollokvier og på seminarer at man har kontakt med folk i studiehverdagen, så den som ikke møter opp, kan med all respekt å melde skylde seg sjæl.
På den andre sida av terningen, har øynene mine blitt annerledes. Man har riktignok aldri regnet med å få mange grunkene for dem, for de har vel aldri hengt med noe særlig, men det siste året har de absolutt ikke holdt mål. Det tok jo sin tid før jeg-min-idiot lukta dén lunta, og i mellomtiden hadde jeg fanga meg selv i et merkelig nett av overfølsomt syn, framtidsplaner som skalv i sammenføyningene, uopphørlig søvnbehov, forvirrede turer under nordlyset, eksamenslesing på Wikipedia. reflux, grytidlige timer på treningssenteret, post som ikke kunne leses, vertigo og kiropraktikk, telefoner fra alle jeg hadde mottatt regninger fra, og min egen oppgitthet og malplasserte stolthet. For et år. FOR et år!
Vi mennesker er tydeligvis ikke alltid så tilpasningsdyktige som man absolutt skal ha det til.
Men da jeg endelig begrep hva som var i ferd med å skje, kom organisatoren i meg til sin rett. I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å ta et år i rehabiliteringens tegn, og i månedsvis spant jeg omkring med øynene knepet målbevisst igjen, for å gi synet finger'n én gang for alle. I løpet av høsten, fikk jeg en svart, lystett kontaktlinse -- og førerhunden min. Linsa har jeg dessverre ennå ikke riktig lært meg å sette inn, fordi øyet mitt er så lite at den bare skvetter av igjen. Men hunden er jeg forferdelig glad i. Jeg gleder meg til å være sprø og overmodig sammen med den, og til vi blir voksne og forstandige sammen.
I juni søkte jeg om å få innvilget hjelp til sånt som å lese posten, å se til at hjemmet mitt var rent og pent, å kunne dra på Claes Ohlson og Pilates-trening, å handle matvarer og andre slike bagateller. 7 måneder, utallige inkassooppringninger, halvkjipe kjøleskap, støvete gulv og soveuker senere, er jeg gjennom byråkratiets hajjmenn (eller hymen, men det høres fryktelig teit ut om noen misforstår og uttaler det på norsk) -- så nå skal jeg få en assistent. Gjett om jeg er glad! Irriterende nok, for å gjøre meg så selvstendig som bare pokker når jeg ber om det, skal faktisk være ett av samfunnets høyeste ønsker -- og forbannede plikt. Åhr. Jaja.
Den halvårige komaen min har likevel ført til at blindeprosjektet mitt er ganske long gone (...for det krever tid og tid og tid, det veit jeg til en annen gang...) Nå tar jeg heller opp emner og sier til meg selv at det er for moroskyld. Jeg og bikkja skrangler av gårde på bussen til universitetet hver dag, og jeg bruker altfor mange penger på lønsj i kantina og altfor mye tid til å høre på Radioresepsjonen i fritida. Men fagene er spennende, jeg har fått pensum i E-bokformat (!!!) og jeg har en lese-og sekretærhjelp som guider meg gjennom pensum med en engels tålmodighet. Sola er tilbake, det finnes lange gåturer, glade bikkjer, spanske couchsurfere og svensk, munter kultur -- og jeg finner stadig nye grunner til å glede meg til resten av historia. Som foreviges etter hvert som den blir det verdig.
Hodafez!
lørdag 15. januar 2011
To learn & teach .
I dag så jeg mitt snitt til å forville meg (og mine intetanende taco-feller) inn i en lingvistisk diskusjon. Det liker jeg altså så godt. Denne gangen handla det om refleksive verb, som jeg håper at det heter... I engelsk, og en del andre språk, skiller man på å lære og å lære bort - learning and teaching. På norsk kan man jo godt bruke uttrykket 'å lære seg noe' -- og det går det vel an å oversette til engelsk, kom vi fram til. 'To teach oneself something'. Men da dreier det seg kanskje mer om et selvstudium, det å lære seg noe helt på egenhånd. Den innbitte, ensomme formen for læring er det, hvis man skal lære seg noe selv. For så vidt på begge språk. Tror vi. Åh, var man bare litt bedre i engelsk! Er det noen som vet om det er sånn?
Nå om dagen lærer jeg fryktelig mye forskjellig, i begge betydninger. Jeg treffer så mange spennende folk, som vet og kan så mye annet enn det jeg vet og kan. Og det skjønner jeg, og jeg får vite nye ting hver dag. Tenk om hele 2011 blir sånn. Hælle måne, så vis jeg kommer til å bli.
På den andre sida, har jeg lært bikkja både å finne matskåla si og å hjelpe meg å finne busstopp. Det er sånn det fungerer. JEG lærer ting AV erfarne og innflytelsesrike mennesker, og lærer BORT ting til en hund... Men heldigvis ikke en hvilkensomhelst hund; han er et mirakel og han glitrer.
Og så fortalte jeg store deler av de samme taco-folka hva pirater bruker svart lapp til, og hva som er konseptet bak punktskrift.
Nå om dagen lærer jeg fryktelig mye forskjellig, i begge betydninger. Jeg treffer så mange spennende folk, som vet og kan så mye annet enn det jeg vet og kan. Og det skjønner jeg, og jeg får vite nye ting hver dag. Tenk om hele 2011 blir sånn. Hælle måne, så vis jeg kommer til å bli.
På den andre sida, har jeg lært bikkja både å finne matskåla si og å hjelpe meg å finne busstopp. Det er sånn det fungerer. JEG lærer ting AV erfarne og innflytelsesrike mennesker, og lærer BORT ting til en hund... Men heldigvis ikke en hvilkensomhelst hund; han er et mirakel og han glitrer.
Og så fortalte jeg store deler av de samme taco-folka hva pirater bruker svart lapp til, og hva som er konseptet bak punktskrift.
Abonner på:
Innlegg (Atom)