Det føles som om det er så mye jeg burde huske fra akkurat disse siste månedene, som ganske sikkert blir fjerne en gang. Så jeg lager meg en minnebok med ru omslag av gammel tapet, og uleselige, håpløse dikt skrevet med svak blyant. Eller ei korktavle med polaroidfotografier.
Av jobbreisevåren som plutselig stoppa før den hadde begynt. Sokkene med reker og Frida Kahlo og de sjokoladetrukne bærene fra Warszawa-turen ble liggende i den blå og lilla bagen i over to måneder, men bidro like fullt til å løfte opptil flere menneskers humør.
Å sitte trygt i godstolen i stua til pappa, innimellom sang og dypt sørgende favorittfolk, og få vite at den første med bekreftet smitte var i akkurat denne byen, som ennå ville ha måneder i vinterdvale foran seg.
Alle de lykkelige pausene med kvalitetselpianoet, som foreldrene til Kobberalven kjørte bort til meg sammen med en nyfødt fantorin som snart skulle få møte sitt seks måneder eldre menneske.
8.mars- og -60årshelga der jeg ikke fikk reist, fordi alle jobbarrangementer ble avlyst med umiddelbar virkning dagen før planlagt avreise.
Bursdagssangen jeg aldri fikk spilt inn, og pressekonferansen jeg fulgte med undring, betenkthet og en slags lettelse fra senga 12. mars, etter allerede å ha vært i selvpålagt karantene i flere dager.
Stillheten i bilen da jeg til slutt ble med, tross alt. Frykten for å ta med smitte, vanskelighetene med å ta inn det som skjedde. Og måten alt ble vanlig og smooth og hyggelig idet den første tacoen havna på bordet.
Vacuum og effektivitet på kjøkkenbordhjemmekontor, intens gaming med påskeegg, 10 000skrittstrenden og mil på mil med turer på kvelder som ble lengre og lengre, den korte kveldsturen som endte klokka 02, men der batteriet heldigvis holdt helt hjem så Saltö-solen kunne varme meg litt mellom snøskavlene.
Elvesus, hundefór med busstransport, dager med vinter og dager med korterma, støttekonsert på TV, tidløse videokonferansehistorier, familien trygt hjemme fra utenlandstur, bakels, græt, englestatuer, eldhus og dundring fra fjellene på alle kanter. Påskepyntgaver og duften jeg aldri fant helt ut av, som minna mest om meditasjonsgjengens rene, friske urtesåper. Den latterlige ene yogaøkta, og meditasjoner på det store badet.
Bussturen hjem til en slags normalitet. Hjemmekontor her og der, å i nnse hvor mye kortere distansene i byen er enn jeg hadde trodd, å møte assistenter, å fortsette å gå. Sykle i gråvær og solnedgang. Gå langs fjorden i mange, mange kilometer og våge seg til en halvtime på en uteservering med kaffe og bolle, soft pop og bølgebrus. Erkjennelsen av at livet er så umulig å forstå. Venner på sykehus. Venner i rullestol. Venner med syke foreldre.
All latteren som likevel løsner det hele.
Av jobbreisevåren som plutselig stoppa før den hadde begynt. Sokkene med reker og Frida Kahlo og de sjokoladetrukne bærene fra Warszawa-turen ble liggende i den blå og lilla bagen i over to måneder, men bidro like fullt til å løfte opptil flere menneskers humør.
Å sitte trygt i godstolen i stua til pappa, innimellom sang og dypt sørgende favorittfolk, og få vite at den første med bekreftet smitte var i akkurat denne byen, som ennå ville ha måneder i vinterdvale foran seg.
Alle de lykkelige pausene med kvalitetselpianoet, som foreldrene til Kobberalven kjørte bort til meg sammen med en nyfødt fantorin som snart skulle få møte sitt seks måneder eldre menneske.
8.mars- og -60årshelga der jeg ikke fikk reist, fordi alle jobbarrangementer ble avlyst med umiddelbar virkning dagen før planlagt avreise.
Bursdagssangen jeg aldri fikk spilt inn, og pressekonferansen jeg fulgte med undring, betenkthet og en slags lettelse fra senga 12. mars, etter allerede å ha vært i selvpålagt karantene i flere dager.
Stillheten i bilen da jeg til slutt ble med, tross alt. Frykten for å ta med smitte, vanskelighetene med å ta inn det som skjedde. Og måten alt ble vanlig og smooth og hyggelig idet den første tacoen havna på bordet.
Vacuum og effektivitet på kjøkkenbordhjemmekontor, intens gaming med påskeegg, 10 000skrittstrenden og mil på mil med turer på kvelder som ble lengre og lengre, den korte kveldsturen som endte klokka 02, men der batteriet heldigvis holdt helt hjem så Saltö-solen kunne varme meg litt mellom snøskavlene.
Elvesus, hundefór med busstransport, dager med vinter og dager med korterma, støttekonsert på TV, tidløse videokonferansehistorier, familien trygt hjemme fra utenlandstur, bakels, græt, englestatuer, eldhus og dundring fra fjellene på alle kanter. Påskepyntgaver og duften jeg aldri fant helt ut av, som minna mest om meditasjonsgjengens rene, friske urtesåper. Den latterlige ene yogaøkta, og meditasjoner på det store badet.
Bussturen hjem til en slags normalitet. Hjemmekontor her og der, å i nnse hvor mye kortere distansene i byen er enn jeg hadde trodd, å møte assistenter, å fortsette å gå. Sykle i gråvær og solnedgang. Gå langs fjorden i mange, mange kilometer og våge seg til en halvtime på en uteservering med kaffe og bolle, soft pop og bølgebrus. Erkjennelsen av at livet er så umulig å forstå. Venner på sykehus. Venner i rullestol. Venner med syke foreldre.
All latteren som likevel løsner det hele.
