Noen ganger blir man liggende våken helt til man er så trøtt at det blir tungt å trekke pusten, bare fordi man må kjenne ordentlig etter hvor godt det er å ha alle der.
Henne som inviterer på synstolket kunstvandring, djupe samtaler om dans og forventninger over rødvin og mørk sjokolade en helt vanlig torsdag. Han som vil danse med meg med glitter og Pride, liker meg selv om han er en superhelt jeg aldri kan konkurrere med, og ikke gir meg opp selv om jeg lar være å følge treningsprogrammene han lager til meg. Hun med det vakre etternavnet og håret som står så godt til grønt, som vil reise land og strand for å besøke meg og sove på en gryteklut. De som åpner hjemmet sitt for meg på to dagers varsel, holder meg med is, trampoline, nattprat, hundepass, sommerminner og personlige transporttjenester, uten noen gang å få meg til å føle meg annet enn ønska. Venninnegjengen der jeg også har min plass når ballonger skal blåses opp, mat skal handles inn, overraskelsesrop skal koordineres, brylluppsmaraton skal oppleves. Han jeg møtte ved en supertilfeldighet i en heis, og som jeg bare har snakka med to ganger, men som det kjennes ut som jeg har kjent i årevis allerede. De som tar vare på hverandre, og som betaler i dyre dommer for å sende meg minner i posten. Den skrirende herligheten jeg kan dele familietanker og gourmet-is med den ene uka, og lese debutbok av den neste. Hun som lærte meg å krangle, å tro på meg selv fra djupet, å drikke kaffe og alltid lukke dolokket. Hun som har så mye kjærlighet for den ungen jeg en gang var, at hun til og med endrer mening om LHBTQ så lenge det har noe med meg å gjøre, og som alltid vil gi meg mat. Han som er like glad i kveldsturer ved havet som jeg, og som gjør dagene så innmari morsomme. Herr Himmelblå, som jeg er så stolt av å kunne kalle min venn, og som liksom aldri slutter å overraske meg. Kona hans, som alltid har vært der og som er så god at man bare får gåsehud på leggene av det i blant. Alle som vil komme og besøke meg de få dagene ferien er tom. Hun eneste som registrerer nye innlegg på bloggen, som tar initiativ når det er altfor lenge siden sist, og som jeg alltid blir et litt klokere menneske ved å snakke med. Og det finns så mange, mange flere.
Tenk om den tolvåringen som satt på huska og dagdrømte om bare en gang å få være noe virkelig for noen, hadde kunnet få vite om dette.
Henne som inviterer på synstolket kunstvandring, djupe samtaler om dans og forventninger over rødvin og mørk sjokolade en helt vanlig torsdag. Han som vil danse med meg med glitter og Pride, liker meg selv om han er en superhelt jeg aldri kan konkurrere med, og ikke gir meg opp selv om jeg lar være å følge treningsprogrammene han lager til meg. Hun med det vakre etternavnet og håret som står så godt til grønt, som vil reise land og strand for å besøke meg og sove på en gryteklut. De som åpner hjemmet sitt for meg på to dagers varsel, holder meg med is, trampoline, nattprat, hundepass, sommerminner og personlige transporttjenester, uten noen gang å få meg til å føle meg annet enn ønska. Venninnegjengen der jeg også har min plass når ballonger skal blåses opp, mat skal handles inn, overraskelsesrop skal koordineres, brylluppsmaraton skal oppleves. Han jeg møtte ved en supertilfeldighet i en heis, og som jeg bare har snakka med to ganger, men som det kjennes ut som jeg har kjent i årevis allerede. De som tar vare på hverandre, og som betaler i dyre dommer for å sende meg minner i posten. Den skrirende herligheten jeg kan dele familietanker og gourmet-is med den ene uka, og lese debutbok av den neste. Hun som lærte meg å krangle, å tro på meg selv fra djupet, å drikke kaffe og alltid lukke dolokket. Hun som har så mye kjærlighet for den ungen jeg en gang var, at hun til og med endrer mening om LHBTQ så lenge det har noe med meg å gjøre, og som alltid vil gi meg mat. Han som er like glad i kveldsturer ved havet som jeg, og som gjør dagene så innmari morsomme. Herr Himmelblå, som jeg er så stolt av å kunne kalle min venn, og som liksom aldri slutter å overraske meg. Kona hans, som alltid har vært der og som er så god at man bare får gåsehud på leggene av det i blant. Alle som vil komme og besøke meg de få dagene ferien er tom. Hun eneste som registrerer nye innlegg på bloggen, som tar initiativ når det er altfor lenge siden sist, og som jeg alltid blir et litt klokere menneske ved å snakke med. Og det finns så mange, mange flere.
Tenk om den tolvåringen som satt på huska og dagdrømte om bare en gang å få være noe virkelig for noen, hadde kunnet få vite om dette.
