Årets julibagasje.

Jeg har via kveldssamtaler over pizza lært at man aldri må tenne en gnist i nærheten av noens pustemaskin, og at Hannah Gadsby er et strålende alternativ når man vil føle og le og sette latteren i halsen og få og miste troen på menneskeheten samtidig. Via hetebølgedager med tantebesøk har jeg lært at kjemilaboratorier er like store fans av Headspace og bærevæsker som meg, jeg vet når man bør og ikke bør gå tur med  varme hunder, og har funnet mange nye løsninger for labradoravkjøling. Jeg vet mer om ledelinjenes forgjengelighet i uteserverinfssesongen, jeg vet at det, til min grenseløse forundring finnes minst en øltype jeg kan innta med stort velbehag. Jeg vet, ad observasjoner av folk jeg kjenner, hvor absurd usikkerhet og tjenestevillig avmakt kan få oss mennesker til å oppføre oss overfor hverandre. Jeg har fått vite noe om roen mange kan føle i brutale livssituasjoner, ved tanken på utveier som alltid finns. Jeg kjenner min kreative og besluttsomme gjerne bedre. Via en målrettet IKEA-tur fikk jeg kunnskap om alt som .dessverre skal til for å tilvirke ei kjøkkenøy, samt om egen navnedag og gratis middagsmuligheter på kjøpet. Jeg vet litt om å være fanget i tårnhøye, ulne skypumper i slo!-mo der jeg har for mange overpriviligerte alternativer og få, men altfor toneangivende samfunnsbarrierer. Jeg har beviselig lært mer om gode prioriteringer, siden jeg nå sitter aleine blant alle solabshrberende mennesker, i skyggen, omringet av hunder og bånd, mens jeg hører på unge menn diskutere Djengis Khan og Aleksander Den Store, istedenfor å sitte på en overfylt Vy-buss på vei til varme, gode, lykkelige dager på leir, som dessverre har en litt vel effektiv slankeeffekt på energiportmoneen. Og sist, men ikke minst BUREE jeg ha lært at en bloggtekst helst ikke skrives på mobilapp. Dette tar for (evt hor, hilsen tlf) mye tid og gir for lite glory.  Men enkelte lærdommer skal visst aldri gå inn. 

Jeg gjenoppdager å reise alene: 172 minutter Stavanger

De lå som en flat, liten steinkake i magen, timene jeg skulle tilbringe mellom de to etappene på vei fra ett sted på sørvestlandet til et annet. Hvor gjør man av seg? Kan man få slippe, heller reise med én gang? Kan man få selskap så man har noen å sette kofferten hos, og så man slipper å kaste bort sommertimer alene i et venterom? Nei, det kan man ikke, viser det seg. Ingen av delene.

Men man kan få tjue sekunders følge av bussjåføren, over den mest uoversiktlige gata. Man kan få gullkantede avtaler om koffertoppbevaring og følge direkte til togsetet av personalet på stasjonen og Espresso House. Man kan få små utvekslinger på både engelsk og spansk, så man finner frem til lufteplasser og butikker. Noen øyeblikk med store smil og praktikalitet med en nesten døv, eldre mann som snakker gebrokkent norsk. Den trivelige remaansatte som finner alt det nødvendige. Vennlighet på Espressohouse. For ikke å snakke om skåla med brokkoli, mandler, bokhvete, granateplefrø og spinat, en stor kopp med havreiskaffe og freden. Freden som kommer med en times tid i en romslig rottingstol, med himmelen som et hvitt, høyt tak med nydelige stukaturstrukturer og sola som en kunstferdig og demptet spotlight. Den siste turen rundt Breiavannet, der hunden er i ferd med å stifte bekjentskap med en sint, men heldigvis verbal, svane. Hjelpsomme ungdommer på toget, som tar oss til neste nivå i ferien og tilværelsen.