Sol, salme og himmel i vranglås

Jeg sitter under dyna og hører på "Pianostykker fra en Bygård". Det bør du prøve.

Nå som første søndag i adventsmørket ligger tykt og gråsvart utenfor, og jeg fortsatt er litt våt i håret flere timer etter snøværet jeg kom inn fra, og jeg fortsatt har litt Kakao Noir-smak i munnen etter timen på den nye Dromedar sammen med I, og jeg tenker at jeg er heldig, siden det faktisk var billetter igjen til favoritt-favoritt-julekonserten min om tre dager, og de jeg har lystest til å dra dit med  hadde tid, og det fortsatt plinger i Messenger fra alle som har lyst til å spise plantejulebord med oss neste tirsdag, og tante og jeg skal feire julaften for oss selv, og jeg har bestilt flybillettene, og jeg har nyttårsplanene nesten klare, og alt kanskje bare ordner seg, og hunden ligger og klukker i søvne i stua, og lyset er mjukt og pianotonene vakre (nå har de forresten skiftet til Bugge Wesseltoft), og klokka er 20.42 når jeg ser på den, og jeg kunne tenke meg å bare bli liggende her resten av kvelden.

Men helga var bare en liten, lun, slumrende puddersnøfonn mellom stasjonene. Transportmidlene. Hotellrommene med god frokost. Så nå må jeg pakke og gå. 

Årets julibagasje.

Jeg har via kveldssamtaler over pizza lært at man aldri må tenne en gnist i nærheten av noens pustemaskin, og at Hannah Gadsby er et strålende alternativ når man vil føle og le og sette latteren i halsen og få og miste troen på menneskeheten samtidig. Via hetebølgedager med tantebesøk har jeg lært at kjemilaboratorier er like store fans av Headspace og bærevæsker som meg, jeg vet når man bør og ikke bør gå tur med  varme hunder, og har funnet mange nye løsninger for labradoravkjøling. Jeg vet mer om ledelinjenes forgjengelighet i uteserverinfssesongen, jeg vet at det, til min grenseløse forundring finnes minst en øltype jeg kan innta med stort velbehag. Jeg vet, ad observasjoner av folk jeg kjenner, hvor absurd usikkerhet og tjenestevillig avmakt kan få oss mennesker til å oppføre oss overfor hverandre. Jeg har fått vite noe om roen mange kan føle i brutale livssituasjoner, ved tanken på utveier som alltid finns. Jeg kjenner min kreative og besluttsomme gjerne bedre. Via en målrettet IKEA-tur fikk jeg kunnskap om alt som .dessverre skal til for å tilvirke ei kjøkkenøy, samt om egen navnedag og gratis middagsmuligheter på kjøpet. Jeg vet litt om å være fanget i tårnhøye, ulne skypumper i slo!-mo der jeg har for mange overpriviligerte alternativer og få, men altfor toneangivende samfunnsbarrierer. Jeg har beviselig lært mer om gode prioriteringer, siden jeg nå sitter aleine blant alle solabshrberende mennesker, i skyggen, omringet av hunder og bånd, mens jeg hører på unge menn diskutere Djengis Khan og Aleksander Den Store, istedenfor å sitte på en overfylt Vy-buss på vei til varme, gode, lykkelige dager på leir, som dessverre har en litt vel effektiv slankeeffekt på energiportmoneen. Og sist, men ikke minst BUREE jeg ha lært at en bloggtekst helst ikke skrives på mobilapp. Dette tar for (evt hor, hilsen tlf) mye tid og gir for lite glory.  Men enkelte lærdommer skal visst aldri gå inn. 

Jeg gjenoppdager å reise alene: 172 minutter Stavanger

De lå som en flat, liten steinkake i magen, timene jeg skulle tilbringe mellom de to etappene på vei fra ett sted på sørvestlandet til et annet. Hvor gjør man av seg? Kan man få slippe, heller reise med én gang? Kan man få selskap så man har noen å sette kofferten hos, og så man slipper å kaste bort sommertimer alene i et venterom? Nei, det kan man ikke, viser det seg. Ingen av delene.

Men man kan få tjue sekunders følge av bussjåføren, over den mest uoversiktlige gata. Man kan få gullkantede avtaler om koffertoppbevaring og følge direkte til togsetet av personalet på stasjonen og Espresso House. Man kan få små utvekslinger på både engelsk og spansk, så man finner frem til lufteplasser og butikker. Noen øyeblikk med store smil og praktikalitet med en nesten døv, eldre mann som snakker gebrokkent norsk. Den trivelige remaansatte som finner alt det nødvendige. Vennlighet på Espressohouse. For ikke å snakke om skåla med brokkoli, mandler, bokhvete, granateplefrø og spinat, en stor kopp med havreiskaffe og freden. Freden som kommer med en times tid i en romslig rottingstol, med himmelen som et hvitt, høyt tak med nydelige stukaturstrukturer og sola som en kunstferdig og demptet spotlight. Den siste turen rundt Breiavannet, der hunden er i ferd med å stifte bekjentskap med en sint, men heldigvis verbal, svane. Hjelpsomme ungdommer på toget, som tar oss til neste nivå i ferien og tilværelsen. 

Og måkeunger har ikke leggetid.

Noen ganger blir man liggende våken helt til man er så trøtt at det blir tungt å trekke pusten, bare fordi man må kjenne ordentlig etter hvor godt det er å ha alle der.

Henne som inviterer på synstolket kunstvandring, djupe samtaler om dans og forventninger over rødvin og mørk sjokolade en helt vanlig torsdag. Han som vil danse med meg med glitter og Pride, liker meg selv om han er en superhelt jeg aldri kan konkurrere med, og ikke gir meg opp selv om jeg lar være å følge treningsprogrammene han lager til meg. Hun med det vakre etternavnet og håret som står så godt til grønt, som vil reise land og strand for å besøke meg og sove på en gryteklut. De som åpner hjemmet sitt for meg på to dagers varsel, holder meg med is, trampoline, nattprat, hundepass, sommerminner og personlige transporttjenester, uten noen gang å få meg til å føle meg annet enn ønska. Venninnegjengen der jeg også har min plass når ballonger skal blåses opp, mat skal handles inn, overraskelsesrop skal koordineres, brylluppsmaraton skal oppleves. Han jeg møtte ved en supertilfeldighet i en heis, og som jeg bare har snakka med to ganger, men som det kjennes ut som jeg har kjent i årevis allerede. De som tar vare på hverandre, og som betaler i dyre dommer for å sende meg minner i posten.  Den skrirende herligheten jeg kan dele familietanker og gourmet-is med den ene uka, og lese debutbok av den neste. Hun som lærte meg å krangle, å tro på meg selv fra djupet, å drikke kaffe og alltid lukke dolokket. Hun som har så mye kjærlighet for den ungen jeg en gang var, at hun til og med endrer mening om LHBTQ så lenge det har noe med meg å gjøre, og som alltid vil gi meg mat. Han som er like glad i kveldsturer ved havet som jeg, og som gjør dagene så innmari morsomme. Herr Himmelblå, som jeg er så stolt av å kunne kalle min venn, og som liksom aldri slutter å overraske meg. Kona hans, som alltid har vært der og som er så god at man bare får gåsehud på leggene av det i blant. Alle som vil komme og besøke meg de få dagene ferien er tom. Hun eneste som registrerer nye innlegg på bloggen, som tar initiativ når det er altfor lenge siden sist, og som jeg alltid blir et litt klokere menneske ved å snakke med. Og det finns så mange, mange flere.

Tenk om den tolvåringen som satt på huska og dagdrømte om bare en gang å få være noe virkelig for noen, hadde kunnet få vite om dette. 

Første dag i skoleferien igjen

Ja.

Nå har jeg brukt nesten en hel havremoccha i pappkopp på å ta meg inn til dette skrivestedet, det er nesten akkurat tre år siden sist jeg var her, og da tar det vel gjerne litt tid før man kjenner hverandre igjen.

Jeg er snart på vei hjem til min gode venninne, som av en eller annen grunn åpner sitt hjem for en like varmt og selvsagt, uansett om man annonserer sin ankomst to måneder eller to dager i forveien. Hun skriver også, så jeg håper hun tilgir at jeg sitter her ennå.

I morges våkna jeg til et smil. Noe av det beste å våkne til.  "Idag overtar jeg leilighet:!!". Vårens begivenhet. Det som har blitt snakka om, håpa på, gledd til, i måned på måned på år.

Før jeg rekker å ta det innover meg, blir hodet opptatt. 'magen også. I dag, i kveld, har vi klart oss i 15 hele år. Jeg er dobbelt så gammel som da. Da du var like gammel som meg, elska du .meg allerede. Kjente du meg allerede. Tenk om jeg kunne fått bli kjent med deg igjen. Tenk om jeg kunne fått bli kjent med meg selv, gjennom dine øyne.

Hvem hadde vi da vært i dag, du och jag?