Så mange øyeblikk å fange, som det føles som om jeg står og betrakter mens de driver innover i en rolig, mørk blågrå kveldshimmel.
Det er et år siden den første sommeren med pandemi. Selv om alt var litt annerledes, husker jeg at det likevel føltes litt roligere - nesten proporsjonalt med at ermene og beinklærne ble kortere og ansiktet varmere. Raskt planlagt besøk fra en venn jeg ikke hadde møtt på lenge, som bytter billetter mot gitar og garantert livvakteri mot sinte måkemødre. Fingerspill, glemte barneTV-sanger og "My summer wine". Uvurderlige vennebesøk og den ultimate leirfølelsen under markisene på Bare Blåbær.
Så kom ferien, og jeg reiste. Med blandede følelser - all den tida borte fra byen, alle de stundene jeg gikk glipp av. Men så reiste jeg likevel, og samla en dunge minner som det tross alt har føltes veldig godt å kunne ta frem igjen. Sånn som nå. Firkløveret samla på Bakkjeløkkja, mer og mindre imponerende matopplevelser og de samme gode, undrende replikkutvekslingene som gjør at jeg håper jeg alltid, alltid vil kjenne disse menneskene. Langhelg i Oslo, der et sekunds uoppmerksomhet ved togturens slutt og et års irritert stolthet sikkert har lagd titalls nye arr på de hardt prøvede hornhinnene. Lange spaserturer, is, pubkveld med G the G, roadtrip i leiebil til Kafferiet, Criollo og lenge etterlengtede mennesker. Så noen endeløse og minst like etterlengtede dager i snickersisens, Skeisvannets og de nattlige samtalenes tegn. Og til slutt uventet selskap på Kystbussen, lønsj på Kafé Mm og flere netter på min kollegas gule, kunstferdige hjemmekontor med taktile kirsebær og små stoler på veggene, regnbuedørmatten og den koselige knirkingen i gulvet og lukten av gammelt, kunnskapsrikt loft. Frode Grytten på øret på alle kveldsturene. Alt livet og latteren nede i leiligheten, milkshake og burger i Skostredet, kaffe med havremelk, skillingsbolle og NESTEN glassurpletter på bakeriet den dagen jeg skulle dra. Frihetsfølelsen av å kunne reise kollektivt og alene til flyplassen sammen med alle trudeluttene fra barndommen.
Vel hjemme i den lille leiligheta med turkis sofa, fortsatte hjemmekontortilværelsen. Både i og utenfor leiligheten. Med og uten overnatting, sushi og brettspillgaver. Sommerdag ved Kyvannet og helt uerstattelige minner på Ladekaia, der jeg dannet en tåredryppende fortropp store deler av hjemveien. Når jeg sitter her nå og tenker på alle som vil være med i livet mitt, er det lett å bli litt overvelda.
Små historier med folk jeg ikke kjenner, boktips på Tinder, is og bananbrød i sola, intense chatlogger med humor og høy temepratur, som jeg for alltid vil assosiere med Bare Egil Band og Lord Valentins Slott.
Sånn var det under sommersola i fjor.
