De nære som aldri blir kjent med deg

I dag sa legen min til meg at slik hun så det, mangler jeg øre for de gode intensjonene folk har for meg, avviser forslagene de kommer med og ikke ser mine egne begrensninger. Noe sånt sa avdelingslederen på utdanninga mi i forrige uke også -- så i dag er jeg i grublehumør.

Jeg prøver å høre etter når folk snakker til meg. Jeg er nødt til det, for ofte sitter de inne med mer informasjon om verden rundt oss enn det jeg gjør, informasjon som jeg også vil ha. Igrunn syns jeg alle burde forsøke å bruke øra så godt de kan når noen vil si dem noe.

Men i dag, får lytteforsettet mitt meg til å måtte:
- Si til meg selv at denne gangen tar de feil.
- Si til meg selv at det bør være relativt grunnleggende lærdom, i hvert fall i helsesektoren, å fokusere på MULIGHETER i en utfordrende situasjon -- ikke begrensninger.
- Fortelle meg selv at det koster dem mindre å si ting som dette i jobbsammenheng, enn det koster for meg å høre dem sagt om måten jeg lever mitt eget liv på.
- Forstå, om ikke annet rasjonelt sett, at jeg sikkert er i 'forsvarsposisjonsomlarmeghøredetjegvil'-modus.
- Holde fast ved at det er litt ekkelt å tenke på at det finns mange som holder mye mer inne med meningene sine enn det jeg gjør, og at de også møter dette systemet som kanskje har bestemt seg for situasjonen på forhånd.
- Minne meg på at å si ''Dette møtet handle itj om å definer hverandres liv og bestem kem som har det vanskeligst'', ikke var en innfallsvinkel jeg så for meg da jeg ba møtedeltagerne selv forestille seg hvilke strategier de ville tatt i bruk for å mestre hverdagen hvis de var i min situasjon.
- Skjønne at ''I møte med studentan våre,  ser vi på skikkethet, og en av de viktigste momentan der, e nettopp å kunn vær klar over sine begrensninga'' ikke nødvendigvis er et så hardt, eller gjennomtenkt, angrep på min skikkethet til det yrket jeg legger inn det jeg har av vilje, krefter og mot på å studere til, som det føltes som akkurat da det ble sagt.
- Telle opp for meg selv de gangene folk har snakka fint om det samme som de som var tilstede på møtet kritiserer.
- Huske at jeg noen ganger er så heldig at jeg kan få folk til å le når de er i dårlig humør -- at noen til og med finner på å kalle meg for et fyrverkeri av entusiasme og ideer. Selv om det var sagt av en heavy med-entusiast.
- Erkjenne at disse menneskene fra kommune og helsetjeneste, ikke er blitt kjent med meg. De ser meg jo aldri utenfor møtene hvor min største skrekk er at de ikke skal forstå at de må høre på meg hvis de skal hjelpe meg, og at jeg trenger hjelpa deres nå. Nei, de har jo aldri sett meg når jeg danser rundt til Cee Lo Green midt i morgenstresset, kommer med halvglupe sitater i sosialpolitikk-timen eller gir noe til noen som trenger det. Da er det vel vanskelig å forestille seg at jeg kan det også, da.
- Forstå at de antagelig er i sin fulle, faglige rett, og at de bare vil meg vel.
- Finne ut hva jeg kan gjøre for å få disse møtene til å bli hyggeligere og nyttigere for oss alle.
- Huske på hvordan det er å sitte på ''brukerens'' plass den dagen jeg er ferdig med utdannelsen og sitter på andre sida av bordet.

Makten i ordene

Vi lever i et moderne samfunn, slik alle mennesker som til alle tider har hatt en viten om at folk har eksistert før dem, også trasker omkring i et samfunn som føles moderne. Jeg syns det største særtrekket ved VÅR modernitet, er at den er så full av æksjn. Hele føkkings tida. Hvor vi enn snur oss, myldrer det av alternativer, og vi må ta ansvaret for å velge. Hva slags mat vi skal kjøpe, hvilken nettside vi skal surfe på, hvor vi skal reise, hvilken reklameplakat vi skal vie oppmerksomhet til, hva slags fremtid vi skal ta sats og jumpe inn i . . .

Inni meg tenker jeg at å bli overstimulert til enhver tid på den måten, kanskje ikke var med i beregningen den gangen vi blei konstruert. Og siden vi må ta ansvar for alt vi går glipp av av info hvis vi ikke følger med, ender hele smørja ofte med at vi får ganske dårlig tid aleine med hjernen vår i løpet av en vanlig dag.

Derfor håper jeg du som er masterstudent i psykologi, og som har laga en spørreundersøkelse som heter 'HVA SYNS DU OM INNVANDRING TIL NORGE?' har en lur plan. At dét at undersøkelsen seinere viste seg bare å omhandle innvandrere med muslimsk tro, at det fantes påstander som 'Muslimer legger for sterk vekt på sin religion' og 'Muslimske innvandrere er stort sett for dårlig integrert' og 'Norge er blitt mer utrygt siden den muslimske innvandringen startet' og 'Den norske stat bruker i dag for store ressurser på innvandrere' og 'Den etnisk norske gruppen er truet av muslimsk innvandring'. Alle disse spørsmålene, som glor på meg med rynka panne, uten at det finns ei eneste VET IKKE-rute som jeg kan bruke til å svare. Ingen mulighet til å få fram at de få muslimene jeg kjenner er fantastiske og forstandige og slett ikke overreligiøse, men at jeg ikke kan snakke for tusenvis av ukjente, vanlige kvinner og menn og unger i gata og hva de tror på. At jeg kjenner flere innvandrere, både muslimer og folk med annen tro, som føler seg både mer og mindre nært knyttet til Norge. På grunn av alle forandringene, på grunn av alle rollene de er blitt fratatt og tildelt siden de dro fra hjemlandet sitt, på grunn av den givende og spennende jobben de ble head-hunta til fra hjemlandet, eller den ørkesløse arbeidsløsheten som enten lovverket eller arbeidsgiverne plasserer dem i -- og sist men ikke minst på grunn av følelsen av å komme fra et sted der kanskje alle forholder seg til alle i samme krets i løpet av en dag, til et sted hvor naboer prøver å se rundt hverandre for å sjekke når bussen kommer i stedet foro å smile og spørre hverandre om det samme. Hva har forresten muslimsk tro med dette å gjøre? At jeg ikke kan nok historie om Danmark-Norge, lange frostvintre, lite klær og liten avling, Okkupasjonen eller velferdsveksten til å være sikker på hvordan den jevne nordmann ligger an på trygghetsskalaen i dag, sjøl om jeg ikke skjønner annet enn at det ikke kan være særlig utrygt, relativt sett. At jeg ikke skjønner ordlyden av 'den norske etniske gruppen er truet' fordi det jo er opp til oss hvor mange unger vi vil sette til verden, eller iallfall oppdra med Ole Alexander-høytlesning og brunost og russekortjakt. Det blir forresten ikke mye tid til det hvis vi ikke får hjelp til å ta vare på alle velferdsstatsbyggerne som blir gamle, på en fin måte. Vi er nemlig altfor få norske sykepleiere og aktivitører og omsorgsarbeidere, og karriera vår er for viktig til at vi kan forventes å passe på mosjan og fasjan selv. Var det ikke sånn da?

Jeg velger å tro at den tidvis svarthvite ordlyden i spørsmålene skulle få meg til å tenke. Reflektere. Tygge på spørsmålene og finne ut av hva jeg selv egentlig mener. Men jeg fikk jo ikke muligheten til å fortelle om meningene mine da jeg svarte, og en del folk har det til og med så travelt at de ikke rekker å tenke seg skikkelig om, og så trykker de på de alternativene somigner mest på det de fleste sier på radio eller i kommentarfeltet på Aftenposten. Så blir kanskje både deres og mine unyanserte svar etter hvert offentliggjort for enda flere hjerner under tidspress. Så fortsetter 'innvandrer' å være synonymt med 'dårlig integrert, ikke altfor lovlydig person med muslimsk tro, som den norske stat bruker altfor mye penger på og som er med på å utrydningstrue den norske etniske gruppen.'   Kanskje. Hvis det ikke ligger en klok og vennlig og genial plan bak dette, en som jeg som uvitende og uerfaren Norges-borger ikke har forutsetninger til å forstå.

Flyvemaskiner i magen ; eller deg det ville vært typisk å finne igjen en gang.

Den seinvinteren jeg nettopp var fylt femten, fikk jeg delta på et stort vintersportsarrangement som rommet hele verden i seg. Det var en fantastisk opplevelse, enda den fant sted midt i den siste tida hele familien min var samlet og livet var som vanlig, noe jeg godt visste. Jeg har bestandig vært langt under gjennomsnittlig gira på skisport, men likevel har uka i snøen og på hyttene, sammen med alle nasjonalitetene, aldrene og livssituasjonene, blitt et av de beste minnene mine hittil. Akkurat et sånt et som man kan ta fram og kjenne litt på år man får lyst. Det fikk jeg igrunn ganske ofte etter hvert som tida gikk

En god grunn til at jeg kan huske alt så godt, er minnet om å slappe av i badet etter all snø-actionen. Jeg vet at jeg ved en av de bade-anledningene, trengte forsmedelig mye hjelp fra de andre på hytta siden jeg fikk sjansen til å prøve meg på en helg i rullestol, men det har jeg på en måte glemt litt. Det er mye lettere å huske alle stundene jeg fikk ha helt for meg selv der under spotlightene, med små hotellshampooflasker og en CD med rørende sanger på tysk. Den CD'en hadde en av United World College-studentene på hytta mi plassert i et anlegg på badet, bare så det skulle bli koselig, og særlig én av låtene tegnet små frostroser inni meg av bare ettertanke.

Etter hvert dro jeg hjem fra skiferien, jeg ble kjørt ned i ankomsthallen i en flyplassrullestol. Foten ble fort bra, men mye annet ble aldri det samme etter at våren det året var gått. Det umulige tar bare litt lengre tid.

Sommeren og høsten var fulle av forandringer, og dem trenger man en pause fra. Jeg var så glad i å henge på mIRC på den tida, så det gjorde jeg helst hver dag. Det er rart å tenke på i dag; alle de menneskene som hadde så stor betydning i livet mitt, som jeg sjelden eller aldri traff.

Og en av dem var jo deg.

Vi møttes på en irsk kanal. Jeg tror jeg var der fordi jeg ikke visste noe om Irland og fordi jeg ville forbedre engelsken min. Du var ikke så mye irskere enn meg akkurat, men som mange andre nederlendere jeg har møtt, snakka du rimelig mega-flytende. 'Jailbait' var kallenavnet du limte fast på fjortissversjonen av meg. Men ellers var du fryktelig OK.

Jeg husker ikke helt hva som skjedde først, men én eller annen gang ble jeg klar for å tenke store tanker og forstå viktige ting om både det ene og det andre her blant de nydelige og beinharde realitetene. Du var med i en god del av de refleksjonene, og det var heldig for meg. Siden du var eldre og smartere enn meg, kunne du komme med forstandige betraktninger og råd som jeg fortsatt husker. Ellers tok du ikke en, eh, penny for å spy ut sylfrekke kommentarer som provoserte meg rett ut av sippekroken. Begge deler var jammen lurt gjort.
Når jeg tenker på det i dag, kan jeg vel bare be oppover mot skyene om at jeg selv var halvparten så grei å snakke med som det du var -- dessverre husker jeg, selvsentrert nok, mest av hvor heldig jeg selv var.

En annen gang fikk du det for deg at jeg burde ha litt tysk musikkoppdragelse. Du var en ganske intereuropeisk dude, rett og slett. Jeg hadde allerede fortalt deg at en av de fineste minnene jeg hadde var til en tysk sang, men jeg visste absolutt ikke mer om den saken enn at den vemodige og sitrusshampooduftende badesangen var noe av det mest inderlige mine femtenårige ører syntes de hadde hørt. ''OK let's see jailbait'' sa du, ''I'll send ye one of my bests.'' Så kom en av de millioner av tyske sanger som finns, DCC-flyvende over verdsveven. Og en kan jo gjette hvilken sang det var.

Alle nederlendere jeg møter, får vite at jeg har lært et par fraser på nederlandsk. Noen av dem vet til og med at jeg kan førsteverset av krokodille-sangen til en rar artist-onkel. Alle tyskere jeg snakker med, får kjapt vite om min forkjærlighet for Herbert Grönemeyer og mine dertil egnede smålyriske tyskkunnskaper. Men aldri noen gang kan jeg forklare for noen hvilken følelse jeg får når jeg hører sangen fra da jeg var femten, den som på et utrolig lite vis fant veien gjennom alle de smertefulle, vidunderlige og lærerike månedene, over havet og tilbake til meg. Sånn som du sannsynligvis aldri vil gjøre, etter alle de like vidunderlige, smertefulle og lærerike årene som er gått, og siden jeg ikke er noen jailbait på mIRC og du neppe fortsatt sitter der på Irland-kanalen din.

Men sannsynlighet er visst ikke bestandig så jævla vesentlig når alt kommer til alt.
Oder wass, Rubchen?

Årne sæ, herre.

Jeg våkna i morges, og angra øyeblikkelig. Det ble jeg så forskrekka over at det var så vidt jeg ikke blei sendt ut av senga i rein affekt. I stedet sendte jeg ei grytidlig sykemelding til en i praksisgruppa mi mens jeg tenkte; "hadde jeg vært en av sakene som skulle opp på AAP-møtet der jeg er i praksis, ville de kanskje trodd jeg gjorde meg til. Jeg tror snart jeg gjør meg til. Åh, herre gååår itj!"

Så fløt jeg rundt i mange timer, og så fikk jeg en telefon. Hun i den andre enden innledet samtalen med at hun så jeg hadde ringt, og at hun husket meg så godt fra et dramakurs hun hadde holdt mens jeg gikk på ungdomsskolen.
-- Du var en av de aller mest engasjerte og åpne på kurset, du hadde så mye overskudd og så mye fint å komme med. Jeg er spent på hva du gjør i dag!

Bare det. Å ligge der som en pytt og snakke med noen som uten å nøle husker en som en ressurs, som en som har vært energisk og likt å dele overskuddet sitt. Jeg samla meg selv opp i et stettglass, og svevde ut av senga og opp til bedre dekning i førsteetasjen for å høre mer.

Så hørte hun i telefonen på mens jeg forklarte grunnen til at jeg hadde ringt. En del ganger fullførte hun setningene mine, og noen andre ganger stilte hun spørsmål om ting det ikke hadde falt meg inn at var viktige i denne sammenhengen. Hun hadde mye å si meg, og ett av hovedbudskapene var at jeg hadde rett og Kommunen tok feil, akkurat slik man trenger å høre det når man nå en gang er så oppgitt, ugjennomtenkt og unyansert som jeg prøvde å skjule at jeg var. Hun sa at hun av prinsipp ikke kunne love noe, men at hun og teamet og senteret hennes skulle hjelpe til der de kunne for at det skulle bli fres over sakene. Til slutt fikk jeg til og med lov til å snakke om drama og teater, og framtidsfantasere om å være med på å holde morsomme og viktige kurs for flere elever som kommer til å ligne litt på meg.

Da vi la på, plirte sola inn gjennom vinduet og gjorde meg varm i kinna. Jeg gikk ned igjen, og fikk høre ei historie om folk som bruker overskuddet sitt på å lage gaver og glede helt fremmede hjerter på t-banen, og folk som henger fine ord opp på offentlige oppslagstavler, og folk som gjør dem jeg er glad i lykkelige når andre ikke helt har det som trengs.

-- Årne sæ, pleier folk å si her i området hvis noe ser litt teit ut. Da får de som oftest rett.  

Snorkespørsmål

Jeg
Sover.
Hele tiden.
Bortsett fra hele natta før min første dag i NAV-praksis, enda jeg er for trøtt til alt, til og med til å tenke og til å lese "Snabba cash". I stedet ligger jeg oppe og spinner på saker som har gått bra, og saker som har gått galt, og saker som kan gjøre begge deler i framtiden, som, mens vi er inne på det, nærmer seg gjennom en kubikk-kilometer sirup.

Jeg lurer på hvor energien min holder hus, og om det er lurest å begynne med å rote i skuffene etter nøkler til det huset, eller om jeg heller først skal se etter det på GoogleEarth. Jeg tegner et digert spørsmålstegn over rubrikken for Orden og Oppførsel. Midt i at jeg endelig har begynt å fylle opp inspirasjonsbegrene igjen, og midt oppi ønsket om å kunne hoppe ut soveromsvinduet, sprette ut på fortauet, suse til byen, lese kilovis av bøker om det beste jeg veit -- folk, møte tonnevis av det beste jeg veit -- folk, lære å danse, lære å strikke, lære yoga, gjøre verden -- jeg og hunden, så ender historia likevel i ei seng eller en sofa eller på en skulder eller et gulv eller et buss-sete, der jeg sover. Eller lurer.

Jeg grubler på hvor mye som er meg og min person, og hvor mye som er all energien jeg bruker på å stable på plass dagene mine mens jeg har et sansetap og noen svært levende nervetråder og noen spennende historier.

Og så kan man lure på hvorfor jeg ikke bare gjør noe for å forandre på det hele. Synger mer. Begynner i et teaterensemble. Overtaler noen til å coache meg i form. Tvinger hunden til å løpe en time med meg hver dag. Blir verdens verste jævligste vandrende blindeorakel. Blir verdens beste CouchSurfer-vert. Kjøper en leilighet. Leier den ut og blir EVS-reisende i ei bygd utenfor Barcelona. Begynner å sminke meg igjen. Pakker fløyelsmørket rundt øynene og nekter å ta det vekk igjen, evvah-evvah-evvah.
 Får gjort det jeg vil, liksom.

Alle reiser begynner vel med et opplagt sinn.
Nå synger små, runde fugler langt ute i morgengryet.
Bedre lykke
I morgen,
da vel!

"Vet du om de arrangerer sånne reiser?"

I dag skjedde noe råteit, og altfor vanlig.

Mange fra kullet mitt var på temakveld med Fellesorganisasjonen for vår profesjonsgren, og styret hadde leid inn en ekstern foreleser på temaet "Barn med foreldre i fengsel". Det var utrolig flott og interessant. Foreleseren var ei dame fra en organisasjon venninna mi, som studerer juss i en annen by, nettopp hadde fortalt meg om. Hun snakka østlandsdialekt og hørtes hyggelig ut.

Etter at forelesninga var over og pizzaen var uskadeliggjort, ble jeg stående sammen med en gjeng tillitsvalgte som skulle samme vei som meg. Den hyggelige østlandsdialekta var der også, sammen med en trillekoffert hun rugga på. Jeg fikk lyst til å si noe om hvor bra jeg syns det hadde vært, og å spørre om hun var en av dem som hadde møtt juss-venninna mi.
- Du? begynte jeg. - Jeg har ei god venninne som var på reise i regi av (Organisasjonen) sist uke...
- Å? Javel? sa østlandsdama litt perpleks. Da ante hjernestammen min ugler i mosen, og beordra meg til å ta en helomvending og tilføye; - Kan det stemme? Vet du om de arrangerer sånne reiser?
- Tja, jeg vet ikke så mye om den organisasjonen, sa dama. - Men det høres vel ikke så usannsynlig ut...

Jeg tok meg ganske fort inn, og lo det bort. Rørte sammen en smoothie om at jeg syns hun virka som om hun hadde så god peiling på grunn av noe hun nettopp hadde sagt, men som verken jeg eller hun kunne komme på hva var. Ville ikke at noen skulle skjønne at jeg hadde tatt feil av foreleseren vår og en gjesteobservatør som ønska å starte lokallag på en annen høgskole. Å vise at jeg ikke er en sånn Dare Devil-aktig dude som kjenner igjen alle stemmer, ble litt for kleint, bare.

Men hvorfor?

Hvorfor gjør instintkene mine sånn?

Hva ville vært så kjipt ved å si "ojsann, jeg bomma visst nå, for jeg trodde faktisk det var du som holdt det fine foredraget!"?

Hva er problemet med å forklare utfordringa med å kjenne igjen folk ved første møte, når stemmen er den eneste knaggen å henge dem på?

Hadde noen innrømt en sånn feilbedømning mens jeg hørte på, ville jeg iallfall godtatt det uten å blunke. Det ville sikkert de fleste andre også, og de som ikke ville det, hadde iallfall hatt godt av å få det illustrert. Det er No Stress Kattepess, for faen! Det ser iallfall mye mindre rart ut enn folk som stopper seg selv midt i ei setning, ser helt forvirra ut og sier; "tja, du verden - hvorfor spør jeg egentlig deg om det? Det lurer jeg også på. Brain freeze!" sånn som jeg (blant andre ting) lirte av meg.

Æsj.

 Jeg håper jeg kommer til å lese dette blogginnlegget minst fire ganger før neste gang jeg kommer opp i en sånn case. Håll tummarna nurå, grabbar.

Sangen din

Det finns så mange sanger som minner meg om deg, og de aller fleste er av Elton John.

Blue Eyes er den med den mest symbolske teksten. Den det bare er noen år siden jeg oppdaga, og som gjorde meg så glad fordi den var så fornøyd, samtidig som den var ærlig. Så deg og meg.
Den som minner deg mest om meg, er kanskje Goodbye Yellow Brick Road, for den hørte jeg sønder og sammen på anlegget i stua. Jeg var 12 år, hadde snekkerbukse og guttesveis (...) og plutselig oppdaga jeg 70tallspop. Jeg ble kompis med han enkle, hederlige og malplasserte kisen i sangen, og irriterte meg over at det ble sopranstemme hver gang jeg sang "this boy's too young to be singing the bluuuuuees". Jeg tror du ble glad for starten på min foreldregenerasjonsmusikk-karriere, selv om du sikkert innerst inne tenkte at jeg burde vært hakket mer begeistra for McMusic og Celine Dion.
Den låta som fikk oss til å føle oss mest 'normale' uten at vi egentlig tenkte over det, tror jeg var Sorry Seems To Be The Hardest Word. Blue-gutta covra den, og de likte lillebroren min. Det blei liksom litt hans sang også. Og hele familien satt sammen og så på Idol da det var Elton John-tema i 2003, og Bergen-Linn forklarte strategien om å appellere til flere aldersgrupper ved å synge den. Det var kult, syns vi.

Likevel. Den gangen det gjaldt, den gangen jeg sang mitt livs viktigste sang, bare for deg, så var det ikke Blue Eyes, eller Goodbye Yellow Brick Road, eller Sorry Seems To Be The Hardest Word. Èn av dem ville kanskje ha passet. Eller kanskje ingenting ville ha passet.

Nei, æsj. Det var nok bare den ene sangen som kunne være sangen din. Den fineste. Den som innrømmer at den er liten, men at den er den eneste og beste gaven du kunne få av meg. Det siste jeg fikk tid til å gi bort mens vi fortsatt var der sammen, og prøvde å ikke tenke på eller forstyrre andre i nærheten, som også hadde vært uheldige.  Som lå og hviska med Jesus og Gud og igrunn hadde mer enn nok med seg selv.
Det var bare den spinkle og lavmælte versjonen av sangen som du kunne få da, den som kanskje fortsatt minner deg om lykke og omtenksomhet og vakre instrumentdetaljer. Hvis du hadde alt dét friskt i minnet da, var du sikkert sur for den mega-forringede kvaliteten på denne framføringa. Det ville jeg vært. Iallfall var hendene på dyna i det meddelsomme hjørnet hele tida der jeg satt og holdt i dem. Holdt i dem, og i håpet om at du ikke syntes det var teit at jeg forma i ord, hvor supert livet er så lenge du finns på jord.

Nå har jeg bestemt meg for at hånda di sannsynligvis mente å forklare at du hørte sangen, helst i stereo og med fin klang og gjerne akkopagnert av ett eller anna symfoniorkester, som en liten demoversjon av det jeg håper du får høre så ofte du vil der du er nå.

Takk for dritkul musikksmak.

Goab & Perelin

Lyzt

I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de  gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.



Mørttt

Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.

Det ær jækla dæilig ass.

Luftige tanker og råtten komfort

Kanskje man rett og slett skulle bli innovatør i notatverktøybransjen. Da kunne man ha latt seg rive med, vært kreativ og henrykt hver dag, og skapt utrolige forandringer i folks liv. For ikke å snakke om at man hadde sluppet å undre på om man skal gidde å bestille uvurderlige hjelpemidler, fordi man ikke vet om man er smart nok til å lære seg dem selv, eller ikke syns man riktig kan forsvare at man fortjener dem. Skal man fortjene å la øynene lage minst mulig rot, egentlig, eller bør man bare sørge for å leve etter den regelen alltid? Det er jo en annen besnærende tanke ved å bli produktutvikler; de lever jo av synshemmingen sin. Skyver den foran seg og elsker og respekterer den som en hvilken som helst annen del av seg selv. I stedet for å klø seg i hodet over den og lure på hvor mange den vil irritere i dag. Synd jeg er ei kålrot på teknologi, igrunn.

Disse vidløftige betraktningene kommer mens jeg ligger i, eller snarere på, den steinharde skinnsofaen min. Jeg legger fornøyd i meg bursdags-sjokolade som står og blir delikat avkjølt i det uoppvarmede rommet. Det er mer der den kommer fra. Kroppen min bør så avgjort glede seg over at man bare har bursdag én gang i året, særlig når man har flyttet så langt vekk at godteri er den mest logiske (og mest kjærkomne) måten å bli vist kjærlighet på. Bursdager er brillefint.

Copperfield (jeg fant på et nytt alias til ham i går, men nå har jeg glemt det) ligger i senga si og snorker forurettet. Først måtte han ligge og vente til jeg hadde forsovet meg lenge nok, mens sollyset skjenket av sin forlokkende stråleglans gjennom gardinene. Etterpå ble han halt ut i stormen, og straks ørene hadde falt til ro inne på bussen bar det ut igjen. Så måtte han sørgmodig se på meg, min venninne og tacosalatene våre, før han til sammen tilbrakte 7 timer på lesesalen mens jeg sukket og skar tenner, skrev oppgave og puffet til ham med foten hver gang han begynte å snorke altfor lydelig. Da vi endelig gikk ut klokka 11 om kvelden og det så ut til å gå mot bedre tider, måtte den arme bikkja gjennom en helt ny og uutprøvd hjemvei som vi ble foklart av en bussjåfør, og selvfølgelig gikk vi feil. Ikke så veldig langt feil, men det er noe med ydmykelsen over å bli instruert til å tasse opp en 50 meters bakke som ender utenfor en innbydende trapp, som føreren din bestemmer at du skal snu deg bort fra og gå helt ned igjen. Copperfield trakk som en pil da han endelig fikk peke ut den riktige retningen selv, og felte noen gledestårer da han så Prix'en. Stakkars lille bikkje. Men for en stedssans!

Jeg har iherdig sittet oppe bare for å få litt tid jeg selv kan bestemme over, men nå har den blitt altfor lang, og jeg må la natta vinne. Det er bare sånn jeg får møte han kjekke, tjukke afroamerikaneren som alle jeg kjenner vet om, men som ingen har sett. Han som skal ta meg med på interrail og lære seg å danse swing med meg. Han jeg skal ha lange og bitre krangler med, om hvem som skal vaske dusjkabinettet og hvem som skal få gifte seg med Freddie Mercury når vi dør. Han jeg skal spise min siste porsjon sjokolademousse sammen med på den store hagefesten vi skal lage når vi er 88 eller 91 eller 103 år - der vi betaler alt. Han der som skal le av folk som rødmer av glede eller glir på isen eller går med fuxiarosa sokker og lilla tunika. Og han som, med sine svære og mocchafargede (legg merke til samfunnssatiren) hender skal programmere revolusjonerende, portabel software, og strekke på mine små, tettvokste og french fries-stive fingre så jeg endelig klarer å ta barrégrep på gitar, og kan bli ambulerende, internasjonal og interkulturell musikersosionom til slutt.

Sjokkmaske

I forbindelse med at man sitter og arbeider med en tekst om Røde Kors, kan man jo bli forledet til å tenke på ord man lærer mens man skal til å legge seg ned på gulvet med hånda full av sot.
Det gjør litt vondt i magen å skrive et så ekkelt ord, men det veier likevel litt opp at begrepet endelig har fått sitt første treff på Google.

Knyst

-- Nå får du komme deg opp og ta grønnsaksantioksidantsmørja di så du blir frisk igjen snart.
-- Ja, snart.
-- Eller nå.
-- Det smaker mannskit.
-- Gjør det med én gang, så har du det gjort. Og drikk pisslunka vann.
-- Men jeg orker ikke.
-- Men det vet jeg. Skulle gjerne tatt livet av deg her og nå faktisk, bare så du slapp, men det får jeg ikke gjort herfra. Dette går nok bare én vei på sikt er jeg redd, og det er ut av senga di.