fredag 23. mars 2012

"Vet du om de arrangerer sånne reiser?"

I dag skjedde noe råteit, og altfor vanlig.

Mange fra kullet mitt var på temakveld med Fellesorganisasjonen for vår profesjonsgren, og styret hadde leid inn en ekstern foreleser på temaet "Barn med foreldre i fengsel". Det var utrolig flott og interessant. Foreleseren var ei dame fra en organisasjon venninna mi, som studerer juss i en annen by, nettopp hadde fortalt meg om. Hun snakka østlandsdialekt og hørtes hyggelig ut.

Etter at forelesninga var over og pizzaen var uskadeliggjort, ble jeg stående sammen med en gjeng tillitsvalgte som skulle samme vei som meg. Den hyggelige østlandsdialekta var der også, sammen med en trillekoffert hun rugga på. Jeg fikk lyst til å si noe om hvor bra jeg syns det hadde vært, og å spørre om hun var en av dem som hadde møtt juss-venninna mi.
- Du? begynte jeg. - Jeg har ei god venninne som var på reise i regi av (Organisasjonen) sist uke...
- Å? Javel? sa østlandsdama litt perpleks. Da ante hjernestammen min ugler i mosen, og beordra meg til å ta en helomvending og tilføye; - Kan det stemme? Vet du om de arrangerer sånne reiser?
- Tja, jeg vet ikke så mye om den organisasjonen, sa dama. - Men det høres vel ikke så usannsynlig ut...

Jeg tok meg ganske fort inn, og lo det bort. Rørte sammen en smoothie om at jeg syns hun virka som om hun hadde så god peiling på grunn av noe hun nettopp hadde sagt, men som verken jeg eller hun kunne komme på hva var. Ville ikke at noen skulle skjønne at jeg hadde tatt feil av foreleseren vår og en gjesteobservatør som ønska å starte lokallag på en annen høgskole. Å vise at jeg ikke er en sånn Dare Devil-aktig dude som kjenner igjen alle stemmer, ble litt for kleint, bare.

Men hvorfor?

Hvorfor gjør instintkene mine sånn?

Hva ville vært så kjipt ved å si "ojsann, jeg bomma visst nå, for jeg trodde faktisk det var du som holdt det fine foredraget!"?

Hva er problemet med å forklare utfordringa med å kjenne igjen folk ved første møte, når stemmen er den eneste knaggen å henge dem på?

Hadde noen innrømt en sånn feilbedømning mens jeg hørte på, ville jeg iallfall godtatt det uten å blunke. Det ville sikkert de fleste andre også, og de som ikke ville det, hadde iallfall hatt godt av å få det illustrert. Det er No Stress Kattepess, for faen! Det ser iallfall mye mindre rart ut enn folk som stopper seg selv midt i ei setning, ser helt forvirra ut og sier; "tja, du verden - hvorfor spør jeg egentlig deg om det? Det lurer jeg også på. Brain freeze!" sånn som jeg (blant andre ting) lirte av meg.

Æsj.

 Jeg håper jeg kommer til å lese dette blogginnlegget minst fire ganger før neste gang jeg kommer opp i en sånn case. Håll tummarna nurå, grabbar.


1 kommentar:

  1. Du dømmer i hvert fall ikke etter hudfarge! Fått noen pakker i posten i det siste, forresten? Kooz (El Mammuto)

    SvarSlett