I dag skjedde noe råteit, og altfor vanlig.
Mange fra kullet mitt var på temakveld med Fellesorganisasjonen for vår profesjonsgren, og styret hadde leid inn en ekstern foreleser på temaet "Barn med foreldre i fengsel". Det var utrolig flott og interessant. Foreleseren var ei dame fra en organisasjon venninna mi, som studerer juss i en annen by, nettopp hadde fortalt meg om. Hun snakka østlandsdialekt og hørtes hyggelig ut.
Etter at forelesninga var over og pizzaen var uskadeliggjort, ble jeg stående sammen med en gjeng tillitsvalgte som skulle samme vei som meg. Den hyggelige østlandsdialekta var der også, sammen med en trillekoffert hun rugga på. Jeg fikk lyst til å si noe om hvor bra jeg syns det hadde vært, og å spørre om hun var en av dem som hadde møtt juss-venninna mi.
- Du? begynte jeg. - Jeg har ei god venninne som var på reise i regi av (Organisasjonen) sist uke...
- Å? Javel? sa østlandsdama litt perpleks. Da ante hjernestammen min ugler i mosen, og beordra meg til å ta en helomvending og tilføye; - Kan det stemme? Vet du om de arrangerer sånne reiser?
- Tja, jeg vet ikke så mye om den organisasjonen, sa dama. - Men det høres vel ikke så usannsynlig ut...
Jeg tok meg ganske fort inn, og lo det bort. Rørte sammen en smoothie om at jeg syns hun virka som om hun hadde så god peiling på grunn av noe hun nettopp hadde sagt, men som verken jeg eller hun kunne komme på hva var. Ville ikke at noen skulle skjønne at jeg hadde tatt feil av foreleseren vår og en gjesteobservatør som ønska å starte lokallag på en annen høgskole. Å vise at jeg ikke er en sånn Dare Devil-aktig dude som kjenner igjen alle stemmer, ble litt for kleint, bare.
Men hvorfor?
Hvorfor gjør instintkene mine sånn?
Hva ville vært så kjipt ved å si "ojsann, jeg bomma visst nå, for jeg trodde faktisk det var du som holdt det fine foredraget!"?
Hva er problemet med å forklare utfordringa med å kjenne igjen folk ved første møte, når stemmen er den eneste knaggen å henge dem på?
Hadde noen innrømt en sånn feilbedømning mens jeg hørte på, ville jeg iallfall godtatt det uten å blunke. Det ville sikkert de fleste andre også, og de som ikke ville det, hadde iallfall hatt godt av å få det illustrert. Det er No Stress Kattepess, for faen! Det ser iallfall mye mindre rart ut enn folk som stopper seg selv midt i ei setning, ser helt forvirra ut og sier; "tja, du verden - hvorfor spør jeg egentlig deg om det? Det lurer jeg også på. Brain freeze!" sånn som jeg (blant andre ting) lirte av meg.
Æsj.
Jeg håper jeg kommer til å lese dette blogginnlegget minst fire ganger før neste gang jeg kommer opp i en sånn case. Håll tummarna nurå, grabbar.
fredag 23. mars 2012
onsdag 21. mars 2012
Sangen din
Det finns så mange sanger som minner meg om deg, og de aller fleste er av Elton John.
Blue Eyes er den med den mest symbolske teksten. Den det bare er noen år siden jeg oppdaga, og som gjorde meg så glad fordi den var så fornøyd, samtidig som den var ærlig. Så deg og meg.
Den som minner deg mest om meg, er kanskje Goodbye Yellow Brick Road, for den hørte jeg sønder og sammen på anlegget i stua. Jeg var 12 år, hadde snekkerbukse og guttesveis (...) og plutselig oppdaga jeg 70tallspop. Jeg ble kompis med han enkle, hederlige og malplasserte kisen i sangen, og irriterte meg over at det ble sopranstemme hver gang jeg sang "this boy's too young to be singing the bluuuuuees". Jeg tror du ble glad for starten på min foreldregenerasjonsmusikk-karriere, selv om du sikkert innerst inne tenkte at jeg burde vært hakket mer begeistra for McMusic og Celine Dion.
Den låta som fikk oss til å føle oss mest 'normale' uten at vi egentlig tenkte over det, tror jeg var Sorry Seems To Be The Hardest Word. Blue-gutta covra den, og de likte lillebroren min. Det blei liksom litt hans sang også. Og hele familien satt sammen og så på Idol da det var Elton John-tema i 2003, og Bergen-Linn forklarte strategien om å appellere til flere aldersgrupper ved å synge den. Det var kult, syns vi.
Likevel. Den gangen det gjaldt, den gangen jeg sang mitt livs viktigste sang, bare for deg, så var det ikke Blue Eyes, eller Goodbye Yellow Brick Road, eller Sorry Seems To Be The Hardest Word. Èn av dem ville kanskje ha passet. Eller kanskje ingenting ville ha passet.
Nei, æsj. Det var nok bare den ene sangen som kunne være sangen din. Den fineste. Den som innrømmer at den er liten, men at den er den eneste og beste gaven du kunne få av meg. Det siste jeg fikk tid til å gi bort mens vi fortsatt var der sammen, og prøvde å ikke tenke på eller forstyrre andre i nærheten, som også hadde vært uheldige. Som lå og hviska med Jesus og Gud og igrunn hadde mer enn nok med seg selv.
Det var bare den spinkle og lavmælte versjonen av sangen som du kunne få da, den som kanskje fortsatt minner deg om lykke og omtenksomhet og vakre instrumentdetaljer. Hvis du hadde alt dét friskt i minnet da, var du sikkert sur for den mega-forringede kvaliteten på denne framføringa. Det ville jeg vært. Iallfall var hendene på dyna i det meddelsomme hjørnet hele tida der jeg satt og holdt i dem. Holdt i dem, og i håpet om at du ikke syntes det var teit at jeg forma i ord, hvor supert livet er så lenge du finns på jord.
Nå har jeg bestemt meg for at hånda di sannsynligvis mente å forklare at du hørte sangen, helst i stereo og med fin klang og gjerne akkopagnert av ett eller anna symfoniorkester, som en liten demoversjon av det jeg håper du får høre så ofte du vil der du er nå.
Takk for dritkul musikksmak.
Blue Eyes er den med den mest symbolske teksten. Den det bare er noen år siden jeg oppdaga, og som gjorde meg så glad fordi den var så fornøyd, samtidig som den var ærlig. Så deg og meg.
Den som minner deg mest om meg, er kanskje Goodbye Yellow Brick Road, for den hørte jeg sønder og sammen på anlegget i stua. Jeg var 12 år, hadde snekkerbukse og guttesveis (...) og plutselig oppdaga jeg 70tallspop. Jeg ble kompis med han enkle, hederlige og malplasserte kisen i sangen, og irriterte meg over at det ble sopranstemme hver gang jeg sang "this boy's too young to be singing the bluuuuuees". Jeg tror du ble glad for starten på min foreldregenerasjonsmusikk-karriere, selv om du sikkert innerst inne tenkte at jeg burde vært hakket mer begeistra for McMusic og Celine Dion.
Den låta som fikk oss til å føle oss mest 'normale' uten at vi egentlig tenkte over det, tror jeg var Sorry Seems To Be The Hardest Word. Blue-gutta covra den, og de likte lillebroren min. Det blei liksom litt hans sang også. Og hele familien satt sammen og så på Idol da det var Elton John-tema i 2003, og Bergen-Linn forklarte strategien om å appellere til flere aldersgrupper ved å synge den. Det var kult, syns vi.
Likevel. Den gangen det gjaldt, den gangen jeg sang mitt livs viktigste sang, bare for deg, så var det ikke Blue Eyes, eller Goodbye Yellow Brick Road, eller Sorry Seems To Be The Hardest Word. Èn av dem ville kanskje ha passet. Eller kanskje ingenting ville ha passet.
Nei, æsj. Det var nok bare den ene sangen som kunne være sangen din. Den fineste. Den som innrømmer at den er liten, men at den er den eneste og beste gaven du kunne få av meg. Det siste jeg fikk tid til å gi bort mens vi fortsatt var der sammen, og prøvde å ikke tenke på eller forstyrre andre i nærheten, som også hadde vært uheldige. Som lå og hviska med Jesus og Gud og igrunn hadde mer enn nok med seg selv.
Det var bare den spinkle og lavmælte versjonen av sangen som du kunne få da, den som kanskje fortsatt minner deg om lykke og omtenksomhet og vakre instrumentdetaljer. Hvis du hadde alt dét friskt i minnet da, var du sikkert sur for den mega-forringede kvaliteten på denne framføringa. Det ville jeg vært. Iallfall var hendene på dyna i det meddelsomme hjørnet hele tida der jeg satt og holdt i dem. Holdt i dem, og i håpet om at du ikke syntes det var teit at jeg forma i ord, hvor supert livet er så lenge du finns på jord.
Nå har jeg bestemt meg for at hånda di sannsynligvis mente å forklare at du hørte sangen, helst i stereo og med fin klang og gjerne akkopagnert av ett eller anna symfoniorkester, som en liten demoversjon av det jeg håper du får høre så ofte du vil der du er nå.
Takk for dritkul musikksmak.
mandag 5. mars 2012
Goab & Perelin
Lyzt
I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.
Mørttt
Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.
Det ær jækla dæilig ass.
I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.
Mørttt
Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.
Det ær jækla dæilig ass.
Abonner på:
Innlegg (Atom)