onsdag 21. mars 2012

Sangen din

Det finns så mange sanger som minner meg om deg, og de aller fleste er av Elton John.

Blue Eyes er den med den mest symbolske teksten. Den det bare er noen år siden jeg oppdaga, og som gjorde meg så glad fordi den var så fornøyd, samtidig som den var ærlig. Så deg og meg.
Den som minner deg mest om meg, er kanskje Goodbye Yellow Brick Road, for den hørte jeg sønder og sammen på anlegget i stua. Jeg var 12 år, hadde snekkerbukse og guttesveis (...) og plutselig oppdaga jeg 70tallspop. Jeg ble kompis med han enkle, hederlige og malplasserte kisen i sangen, og irriterte meg over at det ble sopranstemme hver gang jeg sang "this boy's too young to be singing the bluuuuuees". Jeg tror du ble glad for starten på min foreldregenerasjonsmusikk-karriere, selv om du sikkert innerst inne tenkte at jeg burde vært hakket mer begeistra for McMusic og Celine Dion.
Den låta som fikk oss til å føle oss mest 'normale' uten at vi egentlig tenkte over det, tror jeg var Sorry Seems To Be The Hardest Word. Blue-gutta covra den, og de likte lillebroren min. Det blei liksom litt hans sang også. Og hele familien satt sammen og så på Idol da det var Elton John-tema i 2003, og Bergen-Linn forklarte strategien om å appellere til flere aldersgrupper ved å synge den. Det var kult, syns vi.

Likevel. Den gangen det gjaldt, den gangen jeg sang mitt livs viktigste sang, bare for deg, så var det ikke Blue Eyes, eller Goodbye Yellow Brick Road, eller Sorry Seems To Be The Hardest Word. Èn av dem ville kanskje ha passet. Eller kanskje ingenting ville ha passet.

Nei, æsj. Det var nok bare den ene sangen som kunne være sangen din. Den fineste. Den som innrømmer at den er liten, men at den er den eneste og beste gaven du kunne få av meg. Det siste jeg fikk tid til å gi bort mens vi fortsatt var der sammen, og prøvde å ikke tenke på eller forstyrre andre i nærheten, som også hadde vært uheldige.  Som lå og hviska med Jesus og Gud og igrunn hadde mer enn nok med seg selv.
Det var bare den spinkle og lavmælte versjonen av sangen som du kunne få da, den som kanskje fortsatt minner deg om lykke og omtenksomhet og vakre instrumentdetaljer. Hvis du hadde alt dét friskt i minnet da, var du sikkert sur for den mega-forringede kvaliteten på denne framføringa. Det ville jeg vært. Iallfall var hendene på dyna i det meddelsomme hjørnet hele tida der jeg satt og holdt i dem. Holdt i dem, og i håpet om at du ikke syntes det var teit at jeg forma i ord, hvor supert livet er så lenge du finns på jord.

Nå har jeg bestemt meg for at hånda di sannsynligvis mente å forklare at du hørte sangen, helst i stereo og med fin klang og gjerne akkopagnert av ett eller anna symfoniorkester, som en liten demoversjon av det jeg håper du får høre så ofte du vil der du er nå.

Takk for dritkul musikksmak.

1 kommentar:

  1. Herreguud så fint skrevet! Så enkelt og vakkert *snufs*

    SvarSlett