Lyzt
I lyset og fargene er jeg oppdatert og ofte blid. Jeg forstår hvordan saker og ting henger sammen. Jeg kan sette øynene i folk så de begynner å le, eller få dem til å tro at jeg begriper det de har lyst til å vise meg. Hodet mitt og ryggmargen min vet at jeg kan stole på meg selv, og at jeg er så trygg som jeg kan bli. Lyset gir meg selvtillit og utfartstrang og gjør meg ofte meget, meget utslitt. I lyset kan jeg det meste, det finns egentlig nesten ingenting jeg ikke kan så lenge jeg vil det nok. Hvis jeg ikke får det til, må det vel altså være sånn at jeg ikke vil nok. Alle de gangene der, skulle jeg ønske jeg kunne skyve alt fra meg. Få tak på alle bølgelengdenanometrene. Spy ut hele regnbuen og gjøre det helt kjølig, helt stille, helt mørkt.
Mørttt
Mørket kiler meg alltid i magen. Noen ganger svetter det meg i hendene også. Det gjør at jeg lurer, hele tida. Jeg tør ikke å stole på hva jeg sjøl tror jeg forstår, eg må til bunns i alt. Jeg er nødt til å godta det kan gå meg ille hvis jeg feilberegner og driter skikkelig på draget en dag. Alt kan på en måte skje. Kanskje det er derfor jeg må være så direkte i mørket; jeg føler på meg at jeg ikke har tid til å være så blid og rund i kantene når jeg tross alt kan gå rett ut i veien, møte en stressa varebilist og bli rulla over om fem minutter. Mørket gjør meg også sliten, men det er alle de gangene jeg forstår rekkevidden -- den lille rekkevidden -- i det å finne ut av verden uten å se den. Alle situasjonene, all våkenheten og spekuleringa og kontrollen. Alt arbeidet. Alt det jeg må lære. Alt det jeg kan lære. Alt det som selv jeg forstår at jeg ikke kan lære, på den helt vanlige måten.
Det ær jækla dæilig ass.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar