Den seinvinteren jeg nettopp var fylt femten, fikk jeg delta på et stort vintersportsarrangement som rommet hele verden i seg. Det var en fantastisk opplevelse, enda den fant sted midt i den siste tida hele familien min var samlet og livet var som vanlig, noe jeg godt visste. Jeg har bestandig vært langt under gjennomsnittlig gira på skisport, men likevel har uka i snøen og på hyttene, sammen med alle nasjonalitetene, aldrene og livssituasjonene, blitt et av de beste minnene mine hittil. Akkurat et sånt et som man kan ta fram og kjenne litt på år man får lyst. Det fikk jeg igrunn ganske ofte etter hvert som tida gikk
En god grunn til at jeg kan huske alt så godt, er minnet om å slappe av i badet etter all snø-actionen. Jeg vet at jeg ved en av de bade-anledningene, trengte forsmedelig mye hjelp fra de andre på hytta siden jeg fikk sjansen til å prøve meg på en helg i rullestol, men det har jeg på en måte glemt litt. Det er mye lettere å huske alle stundene jeg fikk ha helt for meg selv der under spotlightene, med små hotellshampooflasker og en CD med rørende sanger på tysk. Den CD'en hadde en av United World College-studentene på hytta mi plassert i et anlegg på badet, bare så det skulle bli koselig, og særlig én av låtene tegnet små frostroser inni meg av bare ettertanke.
Etter hvert dro jeg hjem fra skiferien, jeg ble kjørt ned i ankomsthallen i en flyplassrullestol. Foten ble fort bra, men mye annet ble aldri det samme etter at våren det året var gått. Det umulige tar bare litt lengre tid.
Sommeren og høsten var fulle av forandringer, og dem trenger man en pause fra. Jeg var så glad i å henge på mIRC på den tida, så det gjorde jeg helst hver dag. Det er rart å tenke på i dag; alle de menneskene som hadde så stor betydning i livet mitt, som jeg sjelden eller aldri traff.
Og en av dem var jo deg.
Vi møttes på en irsk kanal. Jeg tror jeg var der fordi jeg ikke visste noe om Irland og fordi jeg ville forbedre engelsken min. Du var ikke så mye irskere enn meg akkurat, men som mange andre nederlendere jeg har møtt, snakka du rimelig mega-flytende. 'Jailbait' var kallenavnet du limte fast på fjortissversjonen av meg. Men ellers var du fryktelig OK.
Jeg husker ikke helt hva som skjedde først, men én eller annen gang ble jeg klar for å tenke store tanker og forstå viktige ting om både det ene og det andre her blant de nydelige og beinharde realitetene. Du var med i en god del av de refleksjonene, og det var heldig for meg. Siden du var eldre og smartere enn meg, kunne du komme med forstandige betraktninger og råd som jeg fortsatt husker. Ellers tok du ikke en, eh, penny for å spy ut sylfrekke kommentarer som provoserte meg rett ut av sippekroken. Begge deler var jammen lurt gjort.
Når jeg tenker på det i dag, kan jeg vel bare be oppover mot skyene om at jeg selv var halvparten så grei å snakke med som det du var -- dessverre husker jeg, selvsentrert nok, mest av hvor heldig jeg selv var.
En annen gang fikk du det for deg at jeg burde ha litt tysk musikkoppdragelse. Du var en ganske intereuropeisk dude, rett og slett. Jeg hadde allerede fortalt deg at en av de fineste minnene jeg hadde var til en tysk sang, men jeg visste absolutt ikke mer om den saken enn at den vemodige og sitrusshampooduftende badesangen var noe av det mest inderlige mine femtenårige ører syntes de hadde hørt. ''OK let's see jailbait'' sa du, ''I'll send ye one of my bests.'' Så kom en av de millioner av tyske sanger som finns, DCC-flyvende over verdsveven. Og en kan jo gjette hvilken sang det var.
Alle nederlendere jeg møter, får vite at jeg har lært et par fraser på nederlandsk. Noen av dem vet til og med at jeg kan førsteverset av krokodille-sangen til en rar artist-onkel. Alle tyskere jeg snakker med, får kjapt vite om min forkjærlighet for Herbert Grönemeyer og mine dertil egnede smålyriske tyskkunnskaper. Men aldri noen gang kan jeg forklare for noen hvilken følelse jeg får når jeg hører sangen fra da jeg var femten, den som på et utrolig lite vis fant veien gjennom alle de smertefulle, vidunderlige og lærerike månedene, over havet og tilbake til meg. Sånn som du sannsynligvis aldri vil gjøre, etter alle de like vidunderlige, smertefulle og lærerike årene som er gått, og siden jeg ikke er noen jailbait på mIRC og du neppe fortsatt sitter der på Irland-kanalen din.
Men sannsynlighet er visst ikke bestandig så jævla vesentlig når alt kommer til alt.
Oder wass, Rubchen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar