onsdag 29. august 2012

De nære som aldri blir kjent med deg


I dag sa legen min til meg at slik hun så det, mangler jeg øre for de gode intensjonene folk har for meg, avviser forslagene de kommer med og ikke ser mine egne begrensninger. Noe sånt sa avdelingslederen på utdanninga mi i forrige uke også -- så i dag er jeg i grublehumør.

Jeg prøver å høre etter når folk snakker til meg. Jeg er nødt til det, for ofte sitter de inne med mer informasjon om verden rundt oss enn det jeg gjør, informasjon som jeg også vil ha. Igrunn syns jeg alle burde forsøke å bruke øra så godt de kan når noen vil si dem noe.

Men i dag, får lytteforsettet mitt meg til å måtte:
- Si til meg selv at denne gangen tar de feil.
- Si til meg selv at det bør være relativt grunnleggende lærdom, i hvert fall i helsesektoren, å fokusere på MULIGHETER i en utfordrende situasjon -- ikke begrensninger.
- Fortelle meg selv at det koster dem mindre å si ting som dette i jobbsammenheng, enn det koster for meg å høre dem sagt om måten jeg lever mitt eget liv på.
- Forstå, om ikke annet rasjonelt sett, at jeg sikkert er i 'forsvarsposisjonsomlarmeghøredetjegvil'-modus.
- Holde fast ved at det er litt ekkelt å tenke på at det finns mange som holder mye mer inne med meningene sine enn det jeg gjør, og at de også møter dette systemet som kanskje har bestemt seg for situasjonen på forhånd.
- Minne meg på at å si ''Dette møtet handle itj om å definer hverandres liv og bestem kem som har det vanskeligst'', ikke var en innfallsvinkel jeg så for meg da jeg ba møtedeltagerne selv forestille seg hvilke strategier de ville tatt i bruk for å mestre hverdagen hvis de var i min situasjon.
- Skjønne at ''I møte med studentan våre,  ser vi på skikkethet, og en av de viktigste momentan der, e nettopp å kunn vær klar over sine begrensninga'' ikke nødvendigvis er et så hardt, eller gjennomtenkt, angrep på min skikkethet til det yrket jeg legger inn det jeg har av vilje, krefter og mot på å studere til, som det føltes som akkurat da det ble sagt.
- Telle opp for meg selv de gangene folk har snakka fint om det samme som de som var tilstede på møtet kritiserer.
- Huske at jeg noen ganger er så heldig at jeg kan få folk til å le når de er i dårlig humør -- at noen til og med finner på å kalle meg for et fyrverkeri av entusiasme og ideer. Selv om det var sagt av en heavy med-entusiast.
- Erkjenne at disse menneskene fra kommune og helsetjeneste, ikke er blitt kjent med meg. De ser meg jo aldri utenfor møtene hvor min største skrekk er at de ikke skal forstå at de må høre på meg hvis de skal hjelpe meg, og at jeg trenger hjelpa deres . Nei, de har jo aldri sett meg når jeg danser rundt til Cee Lo Green midt i morgenstresset, kommer med halvglupe sitater i sosialpolitikk-timen eller gir noe til noen som trenger det. Da er det vel vanskelig å forestille seg at jeg kan det også, da.
- Forstå at de antagelig er i sin fulle, faglige rett, og at de bare vil meg vel.
- Finne ut hva jeg kan gjøre for å få disse møtene til å bli hyggeligere og nyttigere for oss alle.
- Huske på hvordan det er å sitte på ''brukerens'' plass den dagen jeg er ferdig med utdannelsen og sitter på andre sida av bordet.

1 kommentar:

  1. Hold fast ved disse stikkorda her, du! Selvom det er langt fra lett. Ellers er vi MANGE til å minne deg på det :-)

    SvarSlett