tirsdag 5. mars 2013

Tredimensjonal scrapbooking

3. august 2012 kl. 02:15
Noen av dem jeg kjenner, er virkelig glade i fotografering. Nærbilder av fargerike blomster i vakre vinkler, straighte bilder av steder de har vært på, finurlige bilder av mennesker de er glad i - og øybelikkene. Album med øyeblikk. Fancy nyttårshilsener med øybelikk. Fotobøker med øyeblikk. Facebookside på facebookside med øyeblikk på øyeblikk på øyeblikk.
Når disse folka setter seg ned og tar seg tid til å gi meg del i alle opplevelsene og sinnsstemningene og ideene som de har pressa og tørka som blomster, og lagt mellom sider i en perm, så gjør det meg glad. Samtidig, eler litt etterpå, får det meg til å tenke; hva med meg, da? Enn MINE øyeblikk? Hvorfor glimrer ikke de opp fra fotopapirer og retinaskjermer??!
Tanken har besnæra meg før. Én gang kjøpte jeg meg et rosa kamera som eksamensgave, men batteriladeren dets er borte, og på de tre årene jeg har hatt det, har jeg aldri kommet på å finne en ny på Elkjøp. På ungdomsskolen skrev jeg en oppgave om å være fotograf, og satte haka i været til lærernes oppgitte blikk. Da jeg var liten og på sommerleir, hadde jeg et engangskamera, men alle bildene var for uskarpe og rotete til å være noe å ta vare på.
Hvorfor er alle så opphengt i bilder? Hvorfor er -jeg- så opphengt i bilder? Jeg kan ikke ta dem uten mega-kyndig assistanse, jeg kan ikke se på dem uten å knekke sammen i et sukkerspinn av øyesmerter. Det jeg _kan_, er å skrive.
Skrive flere linjemeter, slynge meg omkring i beskrivelser. Lydbrus. Luktinferno. Sommerfugl-magen, smilefjeset, trippelpustinga. Foranledningen, begynnelsen, slutten. Ordene som blei sagt, tankene som blei tenkt, inspirasjonen som kom snikende etterpå. Dialoger. Anekdoter. Digresjoner. Verdens feiteste tredimensjonale scrap-book, hver gang.
'Ett bilde sier mer enn tusen ord.'
Å??!

3 kommentarer:

  1. Et blogginnlegg kan si mer enn tusen bilder :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hilsen fra Facebook-bilde-deleren

      Slett