De lå som en flat, liten steinkake i magen, timene jeg skulle tilbringe mellom de to etappene på vei fra ett sted på sørvestlandet til et annet. Hvor gjør man av seg? Kan man få slippe, heller reise med én gang? Kan man få selskap så man har noen å sette kofferten hos, og så man slipper å kaste bort sommertimer alene i et venterom? Nei, det kan man ikke, viser det seg. Ingen av delene.
Men man kan få tjue sekunders følge av bussjåføren, over den mest uoversiktlige gata. Man kan få gullkantede avtaler om koffertoppbevaring og følge direkte til togsetet av personalet på stasjonen og Espresso House. Man kan få små utvekslinger på både engelsk og spansk, så man finner frem til lufteplasser og butikker. Noen øyeblikk med store smil og praktikalitet med en nesten døv, eldre mann som snakker gebrokkent norsk. Den trivelige remaansatte som finner alt det nødvendige. Vennlighet på Espressohouse. For ikke å snakke om skåla med brokkoli, mandler, bokhvete, granateplefrø og spinat, en stor kopp med havreiskaffe og freden. Freden som kommer med en times tid i en romslig rottingstol, med himmelen som et hvitt, høyt tak med nydelige stukaturstrukturer og sola som en kunstferdig og demptet spotlight. Den siste turen rundt Breiavannet, der hunden er i ferd med å stifte bekjentskap med en sint, men heldigvis verbal, svane. Hjelpsomme ungdommer på toget, som tar oss til neste nivå i ferien og tilværelsen.
Men man kan få tjue sekunders følge av bussjåføren, over den mest uoversiktlige gata. Man kan få gullkantede avtaler om koffertoppbevaring og følge direkte til togsetet av personalet på stasjonen og Espresso House. Man kan få små utvekslinger på både engelsk og spansk, så man finner frem til lufteplasser og butikker. Noen øyeblikk med store smil og praktikalitet med en nesten døv, eldre mann som snakker gebrokkent norsk. Den trivelige remaansatte som finner alt det nødvendige. Vennlighet på Espressohouse. For ikke å snakke om skåla med brokkoli, mandler, bokhvete, granateplefrø og spinat, en stor kopp med havreiskaffe og freden. Freden som kommer med en times tid i en romslig rottingstol, med himmelen som et hvitt, høyt tak med nydelige stukaturstrukturer og sola som en kunstferdig og demptet spotlight. Den siste turen rundt Breiavannet, der hunden er i ferd med å stifte bekjentskap med en sint, men heldigvis verbal, svane. Hjelpsomme ungdommer på toget, som tar oss til neste nivå i ferien og tilværelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar