fredag 16. desember 2011

Drops

For surrealistisk lenge siden, vant pappa en konkurranse der man skulle gjette antallet i et glass fullt av erter. Eller var det dét med sukkertøy man gjettet på? I hvert fall var det premien; et gigantisk glass fullt av små kupler av noen sukkertøy. Drops, husker jeg at en pen, snill gjest kalte glasset da jeg stolt viste det fram. Jeg stussa litt, for på min dialekt sier vi 'sukkertøy'. Men så kom jeg på hvordan det var å legge ansiktet inntil, og dukke ned i den klare overflaten, inn mellom de brune, beige og hvite skattene i dypet. Hvordan det raslet tungt og betydningsfullt i eventyrlige kuler når man rista på glasset. Hvordan man kunne la fingrene gli over en av dem, og kjenne rillene - som i et strandskjell eller ei rislampe. Hvordan man kunne smake og lukte omkring på den spennende, snille overflaten. Mm. Läkerol på kommoden og tyggepastillene i mormors veske ble liksom en annen liga; klart dette var nødt til å hete drops.

16 år, litt for få joggeturer og 50 centimeter over havet seinere, ser jeg med en del godvilje for meg at jeg minner om et Norgesglass. Et solid et. Men ikke særlig fullt ennå, sjøl om bunnen er godt skjult. Dekka over av campingferie med svensk lekekamerat og verdens kuleste dumphuske. Av fine turer til byen i regnet med mamma. Av å sitte på sykkelsetet bak noen som ikke får plass, men må stå og tråkke. Av andrestemmen til "Rockin' around the Christmas tree" på juleavslutninga i 8.-klasse. Av uunnværlige sommerleire, vidunderlige dager og netter som lukta godt. Av sommerbølgepust i sykehussenga. Kaffe Mocchaen, caféskravlinga og smooth jazz'en på alle tilsynsførermøtene. Alle timene i Blackbox. Alle rommene jeg støvsugde mens jeg blei voksen. Alle rommene jeg ikke har greid å rekke over etter å ha blitt voksen. Speed-trasking med stokk og turkis iPod. Herlig strukturerte, beroligende dager på Universitetet. All den befriende spontaniteten før Copperfield. All bevegelsen, all den etterlengta ennergien og alt å le av etter Copperfield. Å flytte, planlegge og avrime kjøleskap.

Alt dette. Og så er det bare en bunnskjuler. Jeg er så jækla full av plass! Like mye plass som verdens største såpeboble. Ja, eller altså et Norgesglass. Uten lokk i påvente av alle dropsene som skal komme klirrende. Men hva er greia, egentlig - med all plassen. Hva er vitsen med kaskader av snurrepiperiaktig sukkertøy hvis ingen vet om det? Hvis til og med glesset sjøl nesten aldri skjenker det en tanke, sjeldnere jo lengre ned de ligger..? Nei altså. Ingen liker jo tørre drops. Man bør nok prøve å gå inn for å ta noen aldrisåsmå rist nå og da, slik at også det merkelige nederste, og det nydelige laget over, og det gøye inni midten og det sørgmodige litt lengre bak også kommer til syne.


Kanskje alle i hele verden er dropsglass. Selv de der som tar joggeturer nok.
Kanskje alle er fulle av sine helt egne essenser. Kanskje alle blir begjært, satsa på og før eller seinere vunnet. Det håper jeg. Og så håper jeg at vinneren ikke bare lar oss stå der til pynt på toppen av det vinrøde kjøleskapet -- men viser fram herligheta til dem som kommer forbi. Og er stolt. Og rister glasset så dropsene svirrer,
ofte.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar