onsdag 19. januar 2011

Sakens stilling

... er at jeg neppe er noen kvalifisert bloggerina om dagen. Etter å ha gått tidligere blogger etter i sømmene, kan jeg rapportere at jeg sjelden har vært det før heller. Men gnisten har vært der. Og forhåpentligvis vil den dukke opp igjen.

De siste årene har vært ganske crazy, med et helt nytt sett med spilleregler, både på den ene og den andre måten. Jeg bor ikke hjemme hos mamma lengre -- faktisk ikke hjemme hos noen i det hele tatt, utenom megselv. Jeg går ikke på noen Dramalinje der jeg får stå i en ring og holde i menneskers hender hver morgen, rollefable meg gjennom hverdagen og sitte i en sofa og pludre og spise Go'Morgen og vafler i alle fritimene. Jeg bor ikke 4km fra byen, og velger derfor ikke å tilbringe et par timer om dagen på å gå mellom sentrum og hjemmet mitt fordi jeg er for gjerrig til å betale 13 kroner for en bussbillett.
Nå har jeg halvårskort, og rister på hodet hver gang jeg veier meg. Jeg har studert på universitetet i over et år, strebet etter gode karakterer og unngått forelesninger og kollokvier fordi det har stressa meg sånn at jeg ikke får med meg pensum godt nok via lydbøker. Det er på forelesninger, i kollokvier og på seminarer at man har kontakt med folk i studiehverdagen, så den som ikke møter opp, kan med all respekt å melde skylde seg sjæl.

På den andre sida av terningen, har øynene mine blitt annerledes. Man har riktignok aldri regnet med å få mange grunkene for dem, for de har vel aldri hengt med noe særlig, men det siste året har de absolutt ikke holdt mål. Det tok jo sin tid før jeg-min-idiot lukta dén lunta, og i mellomtiden hadde jeg fanga meg selv i et merkelig nett av overfølsomt syn, framtidsplaner som skalv i sammenføyningene, uopphørlig søvnbehov, forvirrede turer under nordlyset, eksamenslesing på Wikipedia. reflux, grytidlige timer på treningssenteret, post som ikke kunne leses, vertigo og kiropraktikk, telefoner fra alle jeg hadde mottatt regninger fra, og min egen oppgitthet og malplasserte stolthet. For et år. FOR et år!

Vi mennesker er tydeligvis ikke alltid så tilpasningsdyktige som man absolutt skal ha det til.

Men da jeg endelig begrep hva som var i ferd med å skje, kom organisatoren i meg til sin rett. I løpet av sommeren bestemte jeg meg for å ta et år i rehabiliteringens tegn, og i månedsvis spant jeg omkring med øynene knepet målbevisst igjen, for å gi synet finger'n én gang for alle. I løpet av høsten, fikk jeg en svart, lystett kontaktlinse -- og førerhunden min. Linsa har jeg dessverre ennå ikke riktig lært meg å sette inn, fordi øyet mitt er så lite at den bare skvetter av igjen. Men hunden er jeg forferdelig glad i. Jeg gleder meg til å være sprø og overmodig sammen med den, og til vi blir voksne og forstandige sammen.

I juni søkte jeg om å få innvilget hjelp til sånt som å lese posten, å se til at hjemmet mitt var rent og pent, å kunne dra på Claes Ohlson og Pilates-trening, å handle matvarer og andre slike bagateller. 7 måneder, utallige inkassooppringninger, halvkjipe kjøleskap, støvete gulv og soveuker senere, er jeg gjennom byråkratiets hajjmenn (eller hymen, men det høres fryktelig teit ut om noen misforstår og uttaler det på norsk) -- så nå skal jeg få en assistent. Gjett om jeg er glad! Irriterende nok, for å gjøre meg så selvstendig som bare pokker når jeg ber om det, skal faktisk være ett av samfunnets høyeste ønsker -- og forbannede plikt. Åhr. Jaja.

Den halvårige komaen min har likevel ført til at blindeprosjektet mitt er ganske long gone (...for det krever tid og tid og tid, det veit jeg til en annen gang...) Nå tar jeg heller opp emner og sier til meg selv at det er for moroskyld. Jeg og bikkja skrangler av gårde på bussen til universitetet hver dag, og jeg bruker altfor mange penger på lønsj i kantina og altfor mye tid til å høre på Radioresepsjonen i fritida. Men fagene er spennende, jeg har fått pensum i E-bokformat (!!!) og jeg har en lese-og sekretærhjelp som guider meg gjennom pensum med en engels tålmodighet. Sola er tilbake, det finnes lange gåturer, glade bikkjer, spanske couchsurfere og svensk, munter kultur -- og jeg finner stadig nye grunner til å glede meg til resten av historia. Som foreviges etter hvert som den blir det verdig.

Hodafez!

1 kommentar:

  1. Det løser seg for snille, stolte og sta jenter :-))))

    SvarSlett