Så lett man kan gjøre feil

- når man absolutt skal spørre om andres meninger hele tiden, i stedenfor å gjøre det man selv tror er best. Spesielt når saken det er snakk om, er av avær betydning for en selv, og etter all sannsynlighet veldig, veldig mye mindre for dem man spør om råd.

I går dro jeg til veterinæren for kloklipp av hunden min. Jeg hadde egentlig avtalt å få hjelp til det av noen jeg kjenner som har greie på hund -- men så viste det seg jo å bli et helt prosjekt å finne en dag som både passa for meg med hund, han som skulle klippe klørne OG noen til, som skulle pusse litt på kloklippeferdighetene sine, slik at de også kunne hjelpe meg med det seinere.
Jeg er ikke vant med hvor lange hundeklør skal være enda, men syntes etter hvert de begynte å bli lange. Det var tilfeldigvis de jeg forhørte meg med, uenig i. Men til slutt forsto jeg at det sannsynligvis var bedre å klippe litt for tidlig enn altfor sent, og dro til dyrlegen likevel.

Og dyrlegen klipte i stillhet en stund, og jeg hørte alle de store bitene av klørne sprette i gulvet, og så sa han at jeg kanskje burde komme hit og klippe klørne til hunden min litt oftere, for nå var de veldig lange. Da ble hjertet mitt helt bristeferdig, og jeg følte meg som verdens ekleste menneske, som kunne gjøre sånn her mot hunden min. Og jeg skulle så veldig, veldig ønske at jeg kunne lære meg å klippe selv, for jeg kjenner at jeg gruer meg tli å dra tilbake om en måned og møte igjen den veterinæren, kanskje han er bekymret for at hunden min ikke skal ha det bra, og jeg kjenner at jeg blir helt desperat bare ved tanken på at noen skal tro at jeg ville behandle den skjønne, dødstøffe bikkja mi dårlig. Nei helsikke heller.

I kveld etter luftinga gikk vi på oppdagelsesferd i nabolaget, og fant en tom barnehage. Det er så rart og morsomt, plasser med gjerde rundt har liksom fått en helt ny dimensjon de siste månedene. Når det på toppen av alt er balansestokker, huskestativer uten dritt på huskene og akkurat passelig bratte snøhauger der, er man liksom kommet til en peak.
Vi øvde på lydighet og dydighet så lenge godbitene i lomma og den pedagogiske drive'n rakk, og så fikk både bikkja og jeg spøle rundt omkring i ekstase i over en halvtime, før vi traska tilbake så jeg kunne ta inn klesvasken og se på Radioresepsjonen på TV.

Når det kommer til hunder, er det tross alt ikke så urimelig mye som skal til før man skjønner at man har gjort noe riktig heller. Det er mer flaks enn vi aner.