Jeg må få leve i spill.

Jeg har drevet på med utøvende kunst nesten bestandig. Jeg har gått på ulike former for musikktrening i 12 år, og i forskjellige dramagrupper i åtte. Det hele kulminerte med ett år på musikklinja og to på dramalinja på videregående.
Det er egentlig litt rart at det ble sånn, for ingen i den nære familien min hadde så stor interesse for hverken instrumenter eller skuespill. Når jeg tenker på det nå, kjenner jeg meg så fantastisk heldig og lykkelig for at foreldrene mine ga meg muligheten til å gjøre kunsten til en så stor del av livet mitt. At de fikk dét innfallet og fulgte det.
Da jeg var yngre tok jeg det for gitt. Jeg ergra meg til og med over alle timene jeg brukte ved pianoet, for når folk fikk høre hva jeg gjorde på fritiden, sa de: "Ja, det er klart. Dere blinde er jo så knakende gode med musikk." Jeg brekker meg fortsatt litt inni meg av slik generalisering, og tenkte at det sikkert var det mamma og pappa hadde tenkt da de pensa meg inn på fritidsinteresser. I dag tenker jeg at det godt kan være jeg hadde rett. So fucking what. 


Jeg elsker musikken min! 
Jeg elsker spillet mitt! 


Spill, ja. All tida jeg har tilbrakt i blackbox og mellom scenetepper, har liksom vært litt annerledes. Drama er ikke en kunst som alle forbinder med blinde, og selvrespekten min nådde nye høyder hver gang jeg var med på å dra et stykke i havn, hver gang jeg forsto at publikum ikke innså at jeg var synshemma før de så meg forlate salen med mobilitystokk. For noen utrolige år.

Da jeg var 20 gikk jeg ut av videregående, og etter det har jeg ikke vært på en scene.
Jeg har ikke fått fine, sterke toner til å strømme ut av et skinnende flygel for å røre ved folks hjerter.
Jeg har ikke lekt meg med uttrykk på en scene, ikke satt meg inn i et helt annet menneskes sted, ikke fått publikum til å føle.
Jeg har gått på forestillinger med seinere dramalinjekull og forlatt salen med en følelse av å ha mista en bestevenn.

Men i går fant vi hverandre igjen, spillet og jeg. Det var utdrikningslag for ei nær venninne, jeg hadde fått beskjed om å gjenskape litt dramalinjestemning i første økt. Vi lånte Blackbox, jeg skrev ned øvelser og utfordringer - og en dialog fra Teaterhistorie som bruden og jeg pleide å spille mot hverandre. Jeg inviterte dramalæreren og han kom og holdt en av sine legendariske oppvarminger.

... Så jeg sto i ring igjen, jeg kjente hele kroppen min, og merket menneskene som var nær ved meg.
...og jeg så fantastiske improvisasjonssekvenser bli til, med folk som aldri hadde vært i en blackbox før.
...og jeg sto på scenen igjen, fikk regi, slapp meg selv og fikk tak i et annet, helt annet menneske.
Det er slikt jeg lærer mest av.

Det ble en uforglemmelig dag for alle - selv for meg som bare sto'an a' i noen timer før jeg måtte hjem til toalettet og senga. I et helt døgn har jeg ligget og frydet meg over spillets grenseløse muligheter og forandrende magi. Man kan gjøre alt man vil virkelig på en scene. Alt man vil.

Om noen ganske få uker skal jeg dra min vei. Jeg skal vaske ned leiligheta og begynne et nytt liv i en ny by. I det livet MÅ kunsten være med. Jeg skal lage plass til den. Jeg driter i hvor mange studiepoeng som må taes, hvor mange mobility-ruter som må gåes, hvor mye sekretærarbeid rundt eget liv som må skjøttes. Får jeg ikke føle som jeg gjør sammen med toner eller ord eller uttrykk jeg kan gi i gave til noen andre, så er det helt meningsløst.

Takk for at det fant meg igjen.