søndag 17. juli 2011

Mathea

Jeg var så trøtt.

Selv om jeg var forbausende fresh og opplagt klokka kvart på fem om morgenen, regna jeg selvfølgelig med å kunne falle sammen som en ertepose med én gang jeg bare fant setet mitt. Og etter hvert som jeg skjønte at første etappe av reisen var litt for full av reisestress og snorking og bråkete barn og hyggelige mødre, lengta jeg bare mer og mer til to fredelige timer på en nesten tom buss. Etter en pause der jeg måtte holde meg våken i gresset.

Men midt i pausen min, kom du.

Jeg var litt sulten og ganske sliten, og mente at det jeg trengte var å roe ned aleine i et buss-sete, med hodet inntil vinduet og Halvdan Sivertsen i det ene øret. Men etter hvert forsto jeg heldigvis at jeg heller skulle prate med deg.
Heller høre om ferien din og familien din. En 200-årsdag med sukkerspinn og lykkehjul, et hotell med kattunger, jordklodens krumning. En øy med verdens siste dinosaur. Filosofi og en slekt full av kjærlighet; livsviktige ting som man nesten aldri får snakke om, med andre enn snille, kloke niåringer.

Mens jeg satt i et buss-skur ved motorveien, måtte jeg sende et alvorsord opp til den uutrgrunnelige, blåååå himmelen. -Takk for at det finns sånne unger. Takk for det lyse hodet fullt av så store og fine inntrykk, og for åpenheten og vennligheten mot verden. Og meg. La alt det fortsette å være hos henne i 80 år til. La det være millioner flere slike unger på jorda. La dem møtes på sydenferiene sine, på Changemaker-seminarene sine, på CouchSurfing. La dem bli venner og ordne opp i alt dette helvetes rotet vi har lagd her. Takk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar