Jeg har et godt øye til noen.

Nei, da.
Jeg bare tuller.
Kutt superlativet!
Jeg har et øye til noen. Til hvem som helst, faktisk. Det kan forskes på, ales opp i et akvarium eller brukes i undervisning.
Utseendemessig har det sitt unike preg, så kanskje det kan gå kunstens vei? Pupillen mangler buen under, så hadde man forstørret det opp tilstrekkelig, ville det sett ut som en spennende tunnellinngang i et litt disig, blågrått fjell.
Det kan være aktuelt for meg å forhandle pris for synsnerve og primær visuell cortex også, og blåser man alt dette skikkelig opp, vil man kunne lage det jeg mener er et NOKSÅ stilig opplevelseskonsept. Tenk hvor spennende det kan være for et publikum å forsere hornhinna, spasere gjennom en pupill med flatt og enkelt terreng og speile seg i linsen. Slå kollbøtte som i en orbitron, og få sveve oppned, bakover mot tre morsomme, slørtynne lag med celler. Folk kunne rutsjet leende bortover synsnerven og fått en skikkelig sightseeing i menneskehjernen (men her måtte jeg bedt om at noen lagde en kunstig installasjon, for min egen vil jeg foretrekke å beholde). Se for dere hvor lærerikt og morsomt det ville vært. En fullverdig attraksjon på Vitensenteret, eller hur?

Jeg tror nok kanskje jeg har et godt øye til noen likevel. Håper den rette dukker opp snart, og hjelper meg med å bli kvitt det. For her kan det ikke være lenger.