Luftige tanker og råtten komfort

Kanskje man rett og slett skulle bli innovatør i notatverktøybransjen. Da kunne man ha latt seg rive med, vært kreativ og henrykt hver dag, og skapt utrolige forandringer i folks liv. For ikke å snakke om at man hadde sluppet å undre på om man skal gidde å bestille uvurderlige hjelpemidler, fordi man ikke vet om man er smart nok til å lære seg dem selv, eller ikke syns man riktig kan forsvare at man fortjener dem. Skal man fortjene å la øynene lage minst mulig rot, egentlig, eller bør man bare sørge for å leve etter den regelen alltid? Det er jo en annen besnærende tanke ved å bli produktutvikler; de lever jo av synshemmingen sin. Skyver den foran seg og elsker og respekterer den som en hvilken som helst annen del av seg selv. I stedet for å klø seg i hodet over den og lure på hvor mange den vil irritere i dag. Synd jeg er ei kålrot på teknologi, igrunn.

Disse vidløftige betraktningene kommer mens jeg ligger i, eller snarere på, den steinharde skinnsofaen min. Jeg legger fornøyd i meg bursdags-sjokolade som står og blir delikat avkjølt i det uoppvarmede rommet. Det er mer der den kommer fra. Kroppen min bør så avgjort glede seg over at man bare har bursdag én gang i året, særlig når man har flyttet så langt vekk at godteri er den mest logiske (og mest kjærkomne) måten å bli vist kjærlighet på. Bursdager er brillefint.

Copperfield (jeg fant på et nytt alias til ham i går, men nå har jeg glemt det) ligger i senga si og snorker forurettet. Først måtte han ligge og vente til jeg hadde forsovet meg lenge nok, mens sollyset skjenket av sin forlokkende stråleglans gjennom gardinene. Etterpå ble han halt ut i stormen, og straks ørene hadde falt til ro inne på bussen bar det ut igjen. Så måtte han sørgmodig se på meg, min venninne og tacosalatene våre, før han til sammen tilbrakte 7 timer på lesesalen mens jeg sukket og skar tenner, skrev oppgave og puffet til ham med foten hver gang han begynte å snorke altfor lydelig. Da vi endelig gikk ut klokka 11 om kvelden og det så ut til å gå mot bedre tider, måtte den arme bikkja gjennom en helt ny og uutprøvd hjemvei som vi ble foklart av en bussjåfør, og selvfølgelig gikk vi feil. Ikke så veldig langt feil, men det er noe med ydmykelsen over å bli instruert til å tasse opp en 50 meters bakke som ender utenfor en innbydende trapp, som føreren din bestemmer at du skal snu deg bort fra og gå helt ned igjen. Copperfield trakk som en pil da han endelig fikk peke ut den riktige retningen selv, og felte noen gledestårer da han så Prix'en. Stakkars lille bikkje. Men for en stedssans!

Jeg har iherdig sittet oppe bare for å få litt tid jeg selv kan bestemme over, men nå har den blitt altfor lang, og jeg må la natta vinne. Det er bare sånn jeg får møte han kjekke, tjukke afroamerikaneren som alle jeg kjenner vet om, men som ingen har sett. Han som skal ta meg med på interrail og lære seg å danse swing med meg. Han jeg skal ha lange og bitre krangler med, om hvem som skal vaske dusjkabinettet og hvem som skal få gifte seg med Freddie Mercury når vi dør. Han jeg skal spise min siste porsjon sjokolademousse sammen med på den store hagefesten vi skal lage når vi er 88 eller 91 eller 103 år - der vi betaler alt. Han der som skal le av folk som rødmer av glede eller glir på isen eller går med fuxiarosa sokker og lilla tunika. Og han som, med sine svære og mocchafargede (legg merke til samfunnssatiren) hender skal programmere revolusjonerende, portabel software, og strekke på mine små, tettvokste og french fries-stive fingre så jeg endelig klarer å ta barrégrep på gitar, og kan bli ambulerende, internasjonal og interkulturell musikersosionom til slutt.