Årne sæ, herre.

Jeg våkna i morges, og angra øyeblikkelig. Det ble jeg så forskrekka over at det var så vidt jeg ikke blei sendt ut av senga i rein affekt. I stedet sendte jeg ei grytidlig sykemelding til en i praksisgruppa mi mens jeg tenkte; "hadde jeg vært en av sakene som skulle opp på AAP-møtet der jeg er i praksis, ville de kanskje trodd jeg gjorde meg til. Jeg tror snart jeg gjør meg til. Åh, herre gååår itj!"

Så fløt jeg rundt i mange timer, og så fikk jeg en telefon. Hun i den andre enden innledet samtalen med at hun så jeg hadde ringt, og at hun husket meg så godt fra et dramakurs hun hadde holdt mens jeg gikk på ungdomsskolen.
-- Du var en av de aller mest engasjerte og åpne på kurset, du hadde så mye overskudd og så mye fint å komme med. Jeg er spent på hva du gjør i dag!

Bare det. Å ligge der som en pytt og snakke med noen som uten å nøle husker en som en ressurs, som en som har vært energisk og likt å dele overskuddet sitt. Jeg samla meg selv opp i et stettglass, og svevde ut av senga og opp til bedre dekning i førsteetasjen for å høre mer.

Så hørte hun i telefonen på mens jeg forklarte grunnen til at jeg hadde ringt. En del ganger fullførte hun setningene mine, og noen andre ganger stilte hun spørsmål om ting det ikke hadde falt meg inn at var viktige i denne sammenhengen. Hun hadde mye å si meg, og ett av hovedbudskapene var at jeg hadde rett og Kommunen tok feil, akkurat slik man trenger å høre det når man nå en gang er så oppgitt, ugjennomtenkt og unyansert som jeg prøvde å skjule at jeg var. Hun sa at hun av prinsipp ikke kunne love noe, men at hun og teamet og senteret hennes skulle hjelpe til der de kunne for at det skulle bli fres over sakene. Til slutt fikk jeg til og med lov til å snakke om drama og teater, og framtidsfantasere om å være med på å holde morsomme og viktige kurs for flere elever som kommer til å ligne litt på meg.

Da vi la på, plirte sola inn gjennom vinduet og gjorde meg varm i kinna. Jeg gikk ned igjen, og fikk høre ei historie om folk som bruker overskuddet sitt på å lage gaver og glede helt fremmede hjerter på t-banen, og folk som henger fine ord opp på offentlige oppslagstavler, og folk som gjør dem jeg er glad i lykkelige når andre ikke helt har det som trengs.

-- Årne sæ, pleier folk å si her i området hvis noe ser litt teit ut. Da får de som oftest rett.