onsdag 22. mai 2013

Nattlig sortering i skolten anno 13. april 2013:



Ca. trettifem ønsker:

Jeg vil skrive noe underfundig.
Jeg vil ha tilbake den som står meg nærmest -- som til alt hell er en kremgul labbis.
Jeg vil bli sliten i magemuskulaturen.
Jeg vil supe i meg alle kommende forelesninger, kollokvier, fagdager, ferdihgetstreninger og praksisdager -- med en apetitt du ikke har sett maken til.
Jeg vil dra på Indiska og kjøpe et prangende sengeteppe så jeg slipper knekkebrødsmuler i dyna.
Jeg vil gå en tur langs den lange løypa til meg og hunden, med øynene lukket i forsiktig heltemot.
Jeg vil ha nok overskudd til at andre også kan få.
Jeg vil sitte på en lesesal og late som om jeg er universitetsstudent.
Jeg vil sminke meg. Ikke så mye.
Jeg vil lage noe pent.
Jeg vil sykle. Jeg vil svømme. Jeg vil løpe.
Jeg vil på interrail.
Jeg vil finne et kor.
Jeg vil lære meg flere retter enn falaffel, tortilla, samosa, vegetarpasta og alt som nesten er det samme.
Jeg vil ha nappede øyebryn og blank neglelakk av og til.
Jeg vil få inkassovarsler når jeg blir blakk eller får konvoluttangst, ikke når praktiske tilretteleggingsproblemer hindrer meg i å lese posten.
Jeg vil sitte på en buss på hverdagene, på vei til en jobb som jeg får lov til å være en ressurs på.
Jeg vil ha en soldag i byen og spise på Persilleriet.
Jeg vil at noen skal si at jeg er bra -- og tro på dem.
Jeg vil lære meg å danse.
Jeg vil lage sangtekster igjen.
Jeg vil støvsuge stua og vaske badet.
Jeg vil lese ut mi første bok på punktskrift.
Jeg vil være ei god gudmor og ei god liksomfostertante.
Jeg vil kunne møte sommeren i nord.
Jeg vil dra på europeisk voluntørservice i Spania.
Jeg vil se og forstå alt det som faktisk er skikkelig, helsikkes nydelig.
Jeg vil springe til bussen.
Jeg vil vandre til elva.
Jeg vil krype til korset.
Jeg vil lese Sorgenfri.
Jeg vil ende opp på feil sted, til feil tid, med rett person.
Jeg vil fatte poenget.
Jeg vil ta meg selv tilbake. 


Noen forvirrede tanker om såkalte 'utfordringer':

Jeg  er blitt nedlagt av faglig skjønn. Jeg tror på en fjern måte at jeg vil få se livet mitt kikke opp på meg og glise diabolsk muntert igjen. Men alt jeg ikke får lov til å mestre, og svaret som ligger der og glitrer eplegrønt, men som det bare er de fargeblinde menneskene som kan finne, har puffa meg ut på sidelinja. Nei, det... Det er for mye til at jeg vet hvor jeg skal ta tak, og det er så redselsfullt unødvendig.

En liten hilsen til Takknemligheten:

''Hvor ofte husker man å takke deg
Igrunn?
Du som er det gylne i lungene, det klare i blikket, det svale på leppene, det varme i magen.
Du som viser meg hjul mot asfalten. Min skinnjakkekledte venn sin trygge pust. Det hjemmelagde godteriet fra ei som strekker seg lengre enn jobben sin. Lukta av reint tøy som endelig fyller leiligheta og nesa mi. Latterkaskadene og ærligheten som ufravikelig flommer mot meg fra hun som fortsatt vil bo her. Absurdteateret. Smoothiefrokoster og bestevenninnetid som nå er blitt en hverdagsrutine, etter femten år med feriemøter. Han som lyser opp når jeg bruker uttrykk som KRONASJER og PREKIVERE, og som leiter etter blogger med dem i. Et nybada marsvin som tisser meg foruretta på magen. Lav seng i stua, som funka allikevel. At neppe alle, men så forunderlig mange fortsatt er her og er her og er her. 
Du er der og viser meg dem.
Jeg ser hvor du peker. Ganske ofte.
Tross alt, har du armen rundt skuldra mi.
Du vet godt at jeg trenger deg.
Så du blir.
Takk!''

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar