torsdag 8. august 2013

Kveldene


Enda så mange hyllemeter med ord som jeg ikke makter å feste til harddisken for tida, fordi jeg vil overleve, komme meg gjennom, ikke reflektere og ikke huske -- så finns det øyeblikk på øyeblikk med forgylte kanter, som jeg ikke _kan_ la flyte upåakta forbi.
Stort sett, finner de sted på kveldene. Ikke alltid.
Stort sett er det mennesker som kjenner meg godt som skaper dem. Ikke alltid.
Bølgen av takknemlighet er til å flyte på, miste pusten av, gjøre seg rein i. Den kommer, før eller siden, alltid.
Midt i alle timene i senga. Midt i øynene og hendene. Midt i alle tankene jeg ikke orker å tenke, og midt i ''NB! Brukeren skal ikke trilles i rullestol. Hun må ta drosje eller gå selv hvis hun skal noe sted.', er de der.
:)Venner som ringer enda en gang, etter de fem månedene der jeg ikke har villet ta med den jeg er på noe som helst. Som kommer med bil, og rusler en lang tur før vi stikker innom butikken så jeg endelig får handla, etter ei uke med kommunefolk som følger reglene. Jeg klarer ikke å si takk mange nok ganger, og etterpå drar vi ut og spiser og blir enige om at det aldri, ALDRI må ta like lang tid til neste gang.
:)Motet i venninnene mine, som trosser at kaféturen ikke blir helt som de hadde tenkt, trosser den sosiale angsten, trosser året som har gått uten en bytur -- og drar dit, er der ,gjør det. Ringer meg om kvelden for å fortelle og splrre hvordan det går, og kommer innom med mango og favorittsjokkis.
:) Hun som fortsatt orker å bo her, som har trilla meg flere mil enn noen andre, som må bo på en kommunal arbeidsplass, som må drive brannslokking for det de ikke klarer, som må høre på øyesmerter og se på mens jeg nesten river meg selv i stykker -- og som likevel klarer å være venninne.
:) Han som vet om frykten min for at jeg én dag skal bruke opp alle sammen, og som gang på gang på gang vil forsikre meg om at jeg aldri vil få det til.
:) ...
:) ....
:) .......
Fanken klanken, jeg aner skyggen av hvor heldig jeg er. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar