mandag 19. august 2013

''Pihooooo!''


 - som mummitrollet sjøl antagelig ville sagt.
Inatt har jeg en evinnelig <etter mine stakkarslige målestokker> gigahoven mandel som ikke gjør vondt, og to friske, sunne smilekinn som gjør det. Mandelen har jeg kun en vag anelse om hva kommer av, mens kinnene har med ei vidunderlig helg å gjøre. Herremin for noen folk som finns rundt meg, og for en måte de er på. Skulle ønske det alltid kunne være sånn at noen tok seg friheten å komme traskende inn døra hjemme hos meg og klaske til sove- og -øyetrynet mitt med en ballong, for at jeg skulle stå opp og være med på naboens innflytningsfest. Skulle ønske det alltid var noen timer i bil med fine diskusjoner, flerstemt musikalsang og spontane, mer eller mindre begrunnede, latterutbrudd. Skulle ønske det alltid var matlagingssession'er, knalltighte uteforestillinger og små wienerbrød i nær, nær fremtid eller fortid. Skulle ønske jeg alltid kunne slå følge med favorittmedelevene til skolen.
Og nesten mest av alt, skulle jeg ønske at jeg kunne operere på eller fjerne de begrensningene som hjelpeapparatet uforvarende <det MÅ være uforvarende> legger på livet, akkurat slik jeg har tenkt å operere på eller fjerne det vonde øyet. De har nok ca. like stor skyld i at livet, og disse arteriebrusende gledene, føles så usikre midt oppi alt.
Iallfall ligger det en innkalling til øyelegekonsultasjonstime sjette september, på mitt sammenslåtte spisebord. Nå får vi se, da.
I morgen begynner skolen, og på onsdag kommer en relativt dobbelthakebefengt venn av meg til å velte seg i mine armer igjen, etter åtte måneder. Livet mitt - fy fanken som jeg har savna det - kommer rullende innover meg før helsa mi. Men gudskjelov etter at valget er tatt på hva jeg må gjøre for å få den tilbake. La det, la det, la det skrangle og gå og holde fram til øyebiffen er fiksa. La meg, la meg, la meg holde på den tindrende lykkefølelsen som det tross alt skal så lite til for, og la den holde meg på beina og på fornuftens halvsmale sti fram til jeg kan leve det livet jeg var lagd for. La det gå fort. La det ikke kollapse. Hunden og skolen, studentleiligheta og byen min. Ikke la disse ukene og månedene slå meg i bakken, for jeg vil ikke miste dem igjen. Er redd det blir for godt da.
Men jeg har vondt i kinnene. Det er en sånn vondt som GIR energi. Så dette skal nok, det må nok, det vil nok gå bra.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar