torsdag 17. april 2014

Påskeegget

Tror det blir vanskelig å unngå klisjeenes fiolette landskap hvis jeg skal beskrive det påskeegget av et øyeblikk som nettopp fløy forbi. Ikke så dumt bilde, må jeg i all beskjedenhet si.
Jeg sitter i den svarte toseteren, med ryggen mot den våte aprilkvelden og øret mot en nydelig flom av Elton John-sanger fra anlegget. På spisebordet styrer pappa med noe, og fra kjellerstua stiger hysterisk brorelatter og TV-lyder.
Jeg gidder ikke en gang forsøke å regne etter hvor mange ganger jeg kan ha sittet akkurat her, i samme sofa med de samme menneskene og de samme lydene i huset. Akkurat sånn kunne det ha vært midt i et annet øyeblilkk, i en annen kveld i en helt annen tid.
Det glatte stuebord-beinet mot mitt eget bein, vissheten om at jeg kan løpe i trappene - til og med kameraten til broren min. Alt er så prikk likt.
Og likevel; tanken på alle forskjellene - det viktige som mangler og det som er kommet til, får det til å stikke innvendig på en nesten epileringsaktig måte. Både kontrastene og likhetene blir overveldende. Jeg må ta pauser i skrivinga og refleksjonene når herr John kommer til de deiligste sangene i settet sitt. Er nødt til å synge i kor med ham, helt nede fra bunnen av magen - for å rydde plass. Litt plass må man nesten ha for å ta innover seg at dette, som alt annet for tida, snart går over. At om bare noen få sanger, om bare et lite åndedrag, vil noe være der og minne meg om den enorme avstanden som ligger mellom øyeblikket jeg tror jeg gjenopplever, og virkeligheten. Jeg vil merke at jeg ikke er noen nerdete 12-åring i rare klær, men en stor jentte med bruker på AltInn, praksisforberedelser i bakhodet og et virrvarr av andre ting jeg ikke en gang ante at fantes da jeg gikk i sjetteklasse. Det dype innpustet ved siden av meg kommer ikke til å fortsette i mammas dempede, døsige kveldsstemme som forkynner at det er leggetid eller at kryssordet er ferdig utfylt. Det er hunden min som kommer til å sukke og smatte og kanskje gjespe litt skrekkånde i ansiktet på meg. Jeg skal ikke snart legge hodet på det gule, ru putetrekket i tidenes mest usmaklig kulørte soverom, men være oppe i time på time til for å finne nok ut av denne nye epleterta til å få skrevet ferdig dette lille minnet, og så falle i søvn på geléputa på gjesterommet.

Så absurd det er. Og så umulig.

Og likevel har distansen fra det lille, liksom-lette livet med seg muligheten til å se en hel savanne av nye virrkeligheter. Til å mentalisere - til og med noe så harry som å kunne benevne det med et faguttrykk - til å være familie, være enig, uenig, til og med direkte dritprovosert uten å gå fra konseptene. Til å kjenne det trygge ved å være datter-irritert eller søster-bekymra eller niese-frustrert.
Jeg vet mye om alt som har skullet til for at det er sånn som dette nå. Det holder at jeg vet det. Jeg kan være stolt hvis jeg vil, og det kjennes i hele meg. Det gjør utsiktene til å skulle åpne dette fargerike, skjøre pappmasjé-skallet mellom da og nå,og stige ut av alt dette søte og fruktige, direkte levelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar