Den kontrollen jeg har, tar jeg. Jeg bruker den til å holde den lille måneskinnsstrimen av overskudd tett inntil brystet. Bli liggende i senga når det blir den tida på døgnet der én av de tjuefem kommuneansatte kommer. Ikke bukke under for den oppdragsfesta motiveringa deres, bare ligge der, vennlig og rolig, med øynene i en klut. Ikke fordi jeg ikke vil, ikke fordi jeg ikke gidder. Fordi tanken på å engasjere meg i noe som helst sammen med en av dem, og så en annen av dem og en tredje, fjerde, sjuende, ellevte... Jeg er redd bare dét vil blåse meg ut.
Istedet sparer jeg meg til de er dratt. Til det er gått mange timer. Til det er gått så mange timer at jeg MÅ på do, og det er blitt mørkt utenfor. Så snakker jeg til meg sjøl med litt streng og ganske oppmuntrende tonefall, og så setter jeg i gang. Jeg tar av det ukesgamle sengetøyet og legger på nytt. Jeg går inn på det fantastiske badet som kan bli HELT MØRKT om natta, setter på min veneste playlist, og dusjer av hjertens lyst. Blir rein og avslappa og tenker på alt det fantastiske jeg skal gjøre når det blir mulig å ta med seg dette vidunderlige mørket ut i verda, mens jeg inntar litt klin kokkos kveldsmat og min bortreiste roomie's billigbrus også. Fortsatt i bademørket. Fortsatt til den uforlignelige musikken.
Etterpå tar jeg livets første immovane, som jeg fikk på et litt uklart legevaktbesøk for noen dager siden. Så strør jeg mitt relativt mjuke og velduftende jeg, utover i den relativt mjuke og velduftende senga. Jeg tenker: ''Nå har du brukt dagen godt. Nå kommer du til å sovne, og imorra skal du telefonere og spekulere og klare både det ene og det andre.''
Og så blir det sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar