Torsdag i hammocken

I går spiste jeg salat, loff og jordbær i 1. juni-sola. Jeg var omgitt av tilfreds fugletrudling, vennlige insekter av den litt for vågale typen, og slike mennesker som uvilkårlig har det med å skape positive endringer i perspektivet til folk rundt seg. Salatmiddagen var midt i ei altfor sjelden, musikalsk øvingsøkt. Mens jeg spiste, hadde jeg dessuten utsikt rett mot familiens trampoline. Ikke rart jeg hadde lavt immunforsvar mot å bli inspirert der jeg satt. Da samtalen kom inn på skriving, og det falt noen oppmuntrende ord om at jeg kanskje ikke trengte å legge kreativitetsskriblinga så bastant på hylla som jeg har gjort, var det nok til å så et lite, insisterende frø. Et sånt som vokser gjennom alt, til og med labradorskit og den apatiske holdninga som gjerne oppstår når man har vært taus i over et år (både på bloggen og altfor ofte i andre sosiale kanaler også, for den saks skyld), og dessuten har et helt annet og usammenlignbart liv, slik at man er redd man skal lese det man skriver og ikke kjenne seg selv igjen, så man klapper sammen macen i skrekkslagen affekt og skynder seg inn og vasker tre klesvasker på rad, rydder i tesortimentet eller ett eller annet like puslete. Men nå får det ikke hjelpe, skrivelysten sveller som pops i en bikkjemage. Inneklimaet her har ikke godt av alt for mye sånt.

Så nå har jeg lagt meg på magen i den nyinnkjøpte verandahammocken. Jeg har gjort et grunt perledykk i skribleriarkivene. Utenfor skrivesamlinger og ett og annet blogginnlegg, har det vært milelange mailer til mennesker jeg bryr meg om, og som bryr seg om meg, som har utgjort størsteparten av skriblerier og minnekonservering oppgjennom livet mitt. Det siste året har det vært så mye farting og planlegging, inntrykk og måter å få det hele til å gå opp på, at jeg er klar over at jeg igrunn burde være imponert om noen av mottagerne av alle disse forhistoriske mailene, fortsatt husker hvem jeg er. Siden jeg har vært så dårlig på å holde kontakten med dem, har det hendt et par ganger at jeg har vært nødt til å skrive litt til meg selv, bare for å få det hele sortert. Og fordi jeg er så lite trent på det, har jeg en anelse om at det ble skrekkelige og avgrunnsdype tekster, som jeg heldigvis oppdaga at jeg hadde beskytta med passord som jeg sannsynligvis aldri vil komme på igjen. Så her har vi mange, mange måneder jeg kanskje aldri skal kunne se tilbake på via sprelske tekster eller melankolirislende dikt. Litt vemodig er det jo sjølsagt. Men slik det er nå, har jeg iallfall en (eller ofte også flere) som kan hjelpe meg med å holde styr på alle oppelvelsene som ikke er skrevet ned. Fint.

Ved det solvarme bordet i går, ble det snakket om at det slett ikke er hver tekst i en blogg som trenger å være litterært godt. Jeg er glad for at de sa dét, for nå kan heller dette få betraktes som et søvnig glipp med øynene fra skrivegleden. Her jeg ligger, støtta på sovende underarmer og med tilværelsen duvende rundt meg, syns jeg egentlig det er en hedersbetegnelse så god som noen.

Takk for sist!